4. feb, 2020

Skolevegring

Det finnes mange grunner til at elever vegrer seg for å gå på skolen. De vanligste grunnene, ut fra min erfaring, ser ut til å være dette:

1. Noen vegrer seg fordi de har en skjult lærevanske.
2. Noen vegrer seg fordi de har et for dårlig tilpasset opplegg på skolen.
3. Noen elever vegrer seg for å gå på skolen fordi de ikke har venner på skolen, eller fordi de blir mobbet.
4. Noen vegrer seg fordi de føler at de ikke blir ”sett” på skolen.
5. Noen vegrer seg som en konsekvens av systemsvikt på skolen. Se artikkel her.
6. Noen vegrer seg fordi de på skolen. som institusjon ikke kan være den de naturlig er. 
7. Noen vegrer seg av frykt for å komme i fokus fra medelevene (Se kommentar her).
8. Noen vegrer seg fordi den ikke føler seg ønsket der.
9. Noen vegrer seg av årsaker som egentlig ikke har med skolen å gjøre, vansker i heimen, forhold som kan ligge mange år tilbake i tiden, eller for eksempel pga. grunnleggende kontaktproblemer.

Jeg har prøvd å sette disse grunnene i den rekkefølgen som jeg selv mener har vært de mest vanlige grunnene, ut fra mine erfaringer i PPT. Men dette er høyst subjektivt, og jeg har aldri foretatt noen form for "telling" på dette.  

Slike grunner til skolevegring er vel ikke av spesielt ny dato, og de underliggende årsakene kan være mange, og ofte sammensatte, og der både grunnleggende, forsterkende, utløsende og medvirkende årsaker på ulike arenaer (skole, hjem, fritid) er en del av bildet. Men mitt inntrykk fra de siste 15-20 årene i PP-tjenesten er at det særlig er en årsaksfaktor som har vært økende. Da tenker jeg på barn og ungdom som EGENTLIG VIL gå på skolen, men som av følelsesmessige årsaker likevel lar det være. Det kan da f.eks. dreie seg om en "approach-avoidance konflikt" (Se mer om dette nedenunder).  Om denne gruppen er det kanskje riktig å si at de ved å unnlate å møte på skolen velger det følelsesmessige / det som gir følelsen av trygghet, fremfor det deres fornuft skulle tilsi, og videre velger ut fra kortsiktige betraktninger på bekostning av langsiktige vurderinger. Det er da også dette som gjør det hele så skamfullt og vanskelig å snakke om med andre, og følgelig også "utilgjengelige".

Men er det riktig å kalle dette fenomenet for «skolevegring» og ikke for eksempel «ufrivillig skolefravær"? Noen mener "ufrivillig skolefravær" er det riktige. (Se artikkel her)

Jeg mener at "skolevegring " er det riktige , ut fra følgende betraktning.

1. "Ufrivillig" KAN gi signaler om at vedkommende ikke gjør et valg, men blir tvunget til det. Og, slik jeg ser det, er dette noe vedkommende velger, og som de må respekteres på.
2. "Vegring" kaller en spade for en spade, vedkommende vegrer seg, uansett årsak.
3. "Ufrivillig" KAN gi feilaktige assosiasjoner til omstendigheter som ikke har noe med elevens valg å gjøre, slik som skader, sykdom, eller andre omstendigheter der eleven ikke er på skolen pga beslutninger fra de voksne.

Mye kan gjøres i skole, hjem og fritid for å forebygge skolevegring. Det er det ikke plass til å skrive om her.

Men hva kan gjøres når skolevegringen er et faktum? Jeg er av de som mener at det å finne årsaker her er svært viktig, og så sette inn tiltak i forlengelse av det. Men hva ellers? Her kan jeg bare snakke ut fra egne erfaringer i PP-tjenesten. Og her mener jeg disse to tiltakene er de aller viktigste:

1. At man gjør det man kan for å få så god kontakt med den det gjelder som mulig og får vedkommende med «på lag». Her er også mitt inntrykk at det for de fleste skolevegrere ikke først og fremst er  snakk om et valg basert utelukkende på følelser, men vel så mye et valg basert på en gjennomtenkt risikovurdering der fordeler og ulemper/farer ved begge valg er vurdert opp mot hverandre. Det har skjedd mange ganger at jeg da har sagt at "jeg skjønner veldig godt at du ikke vil gå på skolen". Når man snakker med skolevegrere, er dette ofte et nødvendig sted å starte for å kunne komme videre i prosessen. Dette er også i tråd med aksiomet til Carl Rogers: Man er ikke villig til å ta imot hjelp fra en hjelper før man opplever at hjelperen er ekte og både tankemessig og følelsesmessig forstår hvordan man har det. Og den forståelsen blir noen ganger lettere når man selv også har gått i for "trange sko" eller er blitt  kjørt gjennom livets kjøttkvern. 
   
   
2. At alle aktører som på en eller annen måte kan bidra til å løse opp i den vanskelige floken samarbeider og bidrar med sitt. Her har jeg selv sett mange eksempler på hvordan slikt organisert samarbeid har vært helt avgjørende for å kunne få eleven tilbake til skolen igjen.

Jeg har også erfart at det å sammen med eleven få kartlagt hva som faktisk stresser eleven - og dette er også relevant for å kunne forebygge skolevegring - noen ganger har vært et hensiktsmessig verktøy å bruke. Se mer om dette her. 

Se for øvrig interpellasjon i Stortinget om oppfølging av elever som sliter med langtidsfravær og skolevegring i grunnskolen her.

Se også denne fra Norsk Psykologforening

Og denne fra psykolog Hedvig Montgomery  

 Og denne om årsaker l skolen: 

https://www.dagsavisen.no/nyheter/2022/10/19/hjerneforsker-og-barnepsykiater-mener-skolen-har-feilet-barna-vare-har-tapt-noe-helt-livsnodvendig/

Om "Approach-Avoidance" konflikt:

Dette dreier seg om at noe på avstand kan virke positivt og forlokkende, og lite skremmende, men at frykten for den samme øker mer enn det forlokkende når man nærmer seg dette, slik at man før eller senere stopper opp fordi frykten er i ferd med å bli sterkere enn det forlokkende. Da jeg lærte om dette i psykologstudiet fikk jeg følgende eksempel: Et lite barn ser en svane på lang avstand og får lyst til å gå bort til det. Men når det nærmer seg svanen, øker frykten for det, og barnet stopper opp.

Se mer om dette her:


Det er også verd å merke seg en artikkel i "Psykologi i Kommunen" nr. 2 -2020 ("Skolens møte med elever som strever med skolevegring"),en artikkel er basert på intervjuer med lærere i barne- og ungdomstrinnet fra seks fylker i Norge høsten 2019.

Av disse intervjuene kommer følgende frem:

"De fleste" av skolevegrerne har et angstproblem.

"Flere" har angst på grunn av en tøff skole, og/eller en lite inkluderende skole.

Elever med Asperger syndrom omtales som en særlig utsatt gruppe med elever.

Noen har også problemer med mobbing, sosial utestegning og kroppspress, og synliggjøring av egen faglig svakhet.

Ingen av informantene stiller spørsmål ved om fraværet kan ha sammenheng med skolemiljøet eller undervisningstilbudet.

I praksis er det ofte vanskelig å skille mellom skolevegring og skoleskulk

Flere etterlyser mer tid til å få kunne snakke med elevene

Emosjonell støtte fra læreren og gode relasjoner trekkes frem av lærerne som viktige tiltak for å forebygge skolevegring.

Funnene indikerer at det er et stort samsvar mellom hvordan lærere og foresatte opplever situasjonen, samtidig som flere foreldre forteller om samarbeidsproblemer mellom skole og hjem.

Du kan lese hele artikkelen her

 Se også denne:

https://utdanningsforskning.no/artikler/betydning-av-skolerelaterte-faktorer-og-mobbing-for-elever-som-strever-med-skolevegring/