Religiøs bakgrunn - om mitt møte med Navigatørene på 70-tallet

Året er 1970 og datoen 2. mars. Som ung psykologistudent sitter jeg en formiddag på ”Fredrikke”, studentenes kantine på Blindern. Da kommer det to andre studenter bort til meg. De forteller at de oppsøker andre studenter for å diskutere åndelige temaer med dem, og ber om en samtale, noe de får lov til. Etter kort tid samtales det omkring det kristne budskapet.

Dette blir starten på mitt møte med Navigatørene. Navigatørene er en kristen nyreligiøs bevegelse, grunnlagt i USA i 1934 av Dawson Trotman, og er det man kan kalle en disippelbevegelse. Navigatørene ble etablert i Norge i 1958. Deres mål er, med utgangspunkt i misjonsbefalingen om ”å gjøre alle folkeslag til disipler”, å realisere denne gjennom såkalt systematisk disippelbygging. Dette innebærer målbevisst trening av kristne til ikke bare å vinne andre for Kristus, men også å kunne trene andre til selv å bli disippelbyggere, etter ”multiplikasjonsprinsippet”.

Møtet med de to studentene førte til en dramatisk endring i min livssituasjon. Innen kort tid identifiserte jeg meg med Navigatørenes visjon og organisatoriske tilhørighet, jeg etablerte en helt ny vennekrets, jeg fikk en ny bosituasjon og jeg opplevde å få et nytt forhold til Gud. Og min opplevelse var at alt dette hang sammen som en helhet, og for meg var det ikke noe skille mellom Navigatørene som organisasjon og som trosfellesskap.

Siden gikk det slag i slag, med bibellesning, systematiske bibelstudier, memorering av bibelvers, evangelisering og kristent felleskap i form av personlige samtaler, personlig disippeltrening, bibelstudiegrupper, konferanser, kongresser og andre samlinger. I perioden 1970-1975 bodde jeg i tre ulike bofellesskap, og var i perioden 1975-1977 misjonær i Göteborg kombinert med å være et assosiert medlem i den faste staben ("Staff Trainee"). Sommeren 1976 var jeg også i 6 uker ved Navigatørenes hovedkvarter i Colorado, USA.

I 1977 opplevde jeg imidlertid det å være med i Navigatørene som så problematisk, at jeg begynte på en mange års prosess med en gradvis "utmelding". Det avgjørende for denne prosessen var delvis min egen opplevelse av å være fysisk og psykisk utslitt, opplevelsen av at det som Navigatørene praktiserte ikke var i samsvar med den Bibelen jeg trodde på, de humanistisk idealer jeg også hadde før denne perioden, eller det jeg lærte gjennom psykologistudiet (som gikk parallelt med deltagelsen i Oslo). Dessuten forstod jeg etter hvert at det jeg hadde opplevd i Oslo i perioden 1970-1975 egentlig ikke hadde noe å gjøre med de menneskene der og den "lokale kulturen", men at det var en naturlig konsekvens av hva Navigatørene ideologisk stod for, både nasjonalt og internasjonalt.

Den bakgrunnen jeg selv har hatt i Navigatørene var nok (sammen med min faglige bakgrunn som psykolog) en viktig grunn for at jeg som senere begynte å interessere meg for ulike religiøse og ikke-religiøse kulturelle fenomener, der jeg mente å kunne registrere enkelte likhetstrekk med Navigatørene slik jeg hadde opplevd dem på 70-tallet og nyreligiøse bevegelser som f.eks. Den Karismatiske Bevegelsen (som jeg i perioden 1975-1977 også var noe involvert i) og Jehovas Vitner, og ulike ikke-religiøse trender i vår kultur.

Hvis jeg skal prøve å summere opp det jeg sitter igjen med positive og negative opplevelser fra det som skjedde på 70-tallet, må det blir følgende:

De positive opplevelsene mine, og det som jeg i dag sitter igjen med som gode minner, dreide seg først og fremst om det jeg opplevde som genuine religiøse opplevelser (kontakt med Gud, bønnesvar, å bli ledet av Gud, og at Bibelen ble en levende bok for meg), det kristne fellesskapet og ny venner jeg fikk. Jeg tilegnet meg også en del metoder og teknikker som jeg siden har kunne ha nytte av siden, f.eks. i min profesjon som psykolog.

I tillegg til dette var det også en stor opplevelse å få oppleve at man kunne tilhørte en stor internasjonal bevegelse, at det man ble lært opp til fungerte i praksis, og at man var en del av "den store løsningen". Men dette er nok opplevelser som jeg ser på med andre øyne i dag enn den gang.

Men det kanskje aller viktigste jeg har fått med meg av positive erfaringer fra Navigatørene har vært dette: Å få øynene opp for å se verdien og mulighetene hos det enkelte menneske. Dette har vært en helt sentral bærebjelke for meg siden, både som psykolog og som privatperson. Og dette noe som jeg uten tvil kan takke Navigatørene for.

De negative opplevelsene jeg sitter igjen med knytter seg spesielt til religiøs elitetenking, fokuset på vellykkethet, effektivitet, lydighet, disiplin og underordnethet, metodeformalisme, en "bruk-og-kast"-holdning, samt for lite fokus på mine og andre medlemmers personlige bakgrunn, forutsetninger og faktiske behov. 

Dagens utgave av Navigatørene, både nasjonalt og internasjonalt, har ikke gått bort fra sin grunnleggende visjon. Og Dawson Trotman sees fortsatt på som deres viktige grunnlegger. Samtidig er det mitt inntrykk at Navigatørene, både nasjonalt og internasjonalt, siden 70-tallet har endret seg i en mer moderat, og etter min mening positiv, retning. Spesielt tenker jeg da på deres syn på mentorpraksis, personlig trening, målstyring, prioritering, disiplin og lydighet.

Samtidig kan det nevnes at Navigatørenes generalsekretær på 90-tallet, Ole-Magnus Olafsrud ved tre anledninger har kommentert noen av de aktuelle problemene på 70-tallet i nyhetsbladet “Gi Det Videre”: Her følger disse tre kommentarene:

"Når vi drøfter verdiene, er det også for oss å vedstå oss de nødvendige endringene de siste årene. I den kjappe seilasen på sytti-tallet ble ikke alle kurs-valgene og vektleggingene til det beste for alle. Noen fikk ikke seile – eller hjelp til å seile – ut fra et helhetssyn på livet, der både ånd og sjel og kropp fikk plass i disippelskapet. For noen ble det for mye konvoi og regatta. Det beklager vi. Derfor trenger vi å hjelpe hverandre til å forstå de vare navigasjonsmekanismene som gjelder i forhold til Gud og mennesker, i vår tid og kultur." (“Gi Det Videre” 4 /96, s. 6)

"Jeg husker det godt! Navigatørmisjonæren tegnet ivrig på en serviett på Blindern. – Du vinner en, hjelper ham til å bli en disippel, slik at han kan vinne en annen…som vinner en annen…2-4-8-16…og vips er verden vunnet på 32 år. Det handlet om multiplikasjonens dynamikk og dynamitt. Men det er 34 år siden. Jeg har feilet grovt; og tydeligvis flere med meg. Har vi gitt opp denne ideen? Nei! Men det handler ikke om tallrekker med fare for at mennesker kjenner seg brukt i et større prosjekt." (“Gi Det Videre”1/04 s. 4)

"Det er stas å feire 50 år når så mange mennesker er takknemlige for det Gud har brukt Navigatørene til i deres liv og sammenhenger. Men vi feirer også i erkjennelse av at vi ikke alle har kjent oss som de vi var, fått bidra ut fra våre sterke sider og blitt hjulpet med våre behov. Dessverre. Nok av ulike grunner… I ettertid ser vi at noen opplevde metodene som viktigere enn å få hjelp med Jesusvennskapet. Følgelig ble det mer disiplin enn sunt disippelliv som det var dekning for inne i den enkelte. Visjonen i 2 Tim 2,2 om generasjoner ble strevsom om ikke nåden i Kristus Jesus ble den indre kraft og det vi fikk gi videre – slik vers 1 sier. Kravene skygget for nåden. Disse erfaringene, særlig fra 70-tallet, har vi berørt tidligere i GDV og vi er lei oss for at noen ikke ble møtt som de ønsket og trengte. Vi har samtalt mye om dette og søkt å bearbeide erfaringer sammen med dem som sitter med dem, og for å lære." (“Gi Det Videre”2/07 s. 4)

For øvrig har jeg registrert at det i Norge ikke bare har vært Navigatørene som har hatt behov for å beklage tidligere praksis. Eksempler på dette finner man både blant De Frie Evangeliske Forsamlinger, Den Evangelisk Lutherske Kirke, Oslo Kristne senter, Norsk Luthersk Misjonssamband og Det Norske Indremisjonsselskap, som alle “i etterpåklokskapens navn” har sett det som nødvendig å kommentere tidligere uheldig praksis. (Les mer om dette her).

Og et slikt behov for etterpåklokskap finner man ikke bare hos kristne organisasjoner og nyreligiøse bevegelser. Et eksempel på dette er marxist-bevegelsen som var aktiv i Norge på 70-tallet (les mer om dette her).

 Her kan du forresten se på en reportasje som NRK i 1973 laget om Navigatørene i Norge. Der vil du også kunne se meg "i aksjon" på Fredrikke og på slutten et intervju med meg.

Tillegg 2023

Etter hvert som årene går blir noen tanker klarere, også om hvorfor jeg den gangen sluttet i Navigatørene. Nylig fant jeg et sitat av Carl. G. Jung som sa noe om dette. Sitatet til Carl. G. Jung er som følger:
 
- Your vision will become clear only when you can look into your own heart. Who looks outside dreams; who looks inside, awakes.

Her mener jeg ambisiøse trossamfunn (Religious High Demand Groups) står i fare for å bomme hvis de induserer visjoner hos mennesker uten å ta hensyn til hva som er i deres hjerter. Og det var det som skjedde i mitt tilfelle. Jeg har over tid forstått at det ikke var min oppgave å være misjonær. Men det tok lang tid før jeg forstod dette. Hvis du ser på hva jeg ellers skriver om på min hjemmeside, vil du kunne se mer om det som er mine interessefelter.

Kommentarer

Nyeste kommentarer