Eventyret om Hompetitten, Fjompenissen og Sassabåne

Ideen til dette eventyret fikk jeg delvis fra en parodi på NRK’s barne-TV, som ble vist for mange år siden og der navnene “Fjompenissen” og “Sassabåne” ble brukt, og delvis fra boken “Den store Nisseboken” (1979). Til å begynne med leste jeg det for mine egne barn. Ved siden av å inneholde de tradisjonelle elementene i eventyr for barn, fant jeg også ut at eventyret kunne videreutvikles som å måte å ta vare på positive opplevelser. Hvis vi f.eks. hadde vært på “Tusenfryd” kunne jeg lage en fortelling om Hompetitten, Fjompenissen og Sassabåne som var på Tusenfryd. Hvis vi hadde vært på en lekeplass, kunne jeg lage et eventyr om Hompetitten, Fjompenissen og Sassabåne på lekeplassen, osv. Barna kunne også oppleve glede hvis de var med på å lage eventyret underveis (jfr. involveringspedagogikkens prinsipper). Hvis vi f.eks. snakket om Hompetitten, Fjompenissen og Sassabåne på Tivoli, kunne den ene plutselig si: “Åsså kjørte de spøkelsestog!”, og dermed fortsatte vi fortellingen med det temaet. At jeg selv likte å leve med i eventyret hadde sikkert også mye å si for den gode opplevelsen.

Etter hvert brukte jeg også brukt eventyret i forbindelse med mitt daglige arbeid i PP-tjenesten, f.eks. ved barnehagebesøk. Eventyret ble da fortalt i plenum, og gjerne med litt dramatisering. Jeg opplevde at dette gjorde det lettere å få kontakt med barna, og også hvis jeg skulle snakke med ett spesielt barn etterpå eller ved en senere anledning. Det skapte også et positivt utgangspunkt for et samarbeid med de ansatte i barnehagen.

Jeg tror ikke det er slik at alle voksne har anlegg for å lage og videreutvikle eventyr slik jeg har gjort. Men kanskje mitt eventyr kan inspirere leseren til likevel å prøve seg på dette, og bryte egne barrierer.

 Historien om Hompetitten, Fjompenissen og Sassabåne:

Langt inne i en skog bodde det en gang en nissefamilie. Det var nissefar, nissemor og de to barna deres Fjompenissen og Sassabåne. De bodde i et hus under en gammel eik, og for å komme inn i huset måtte de gå gjennom en lang hemmelig gang fra en hemmelig åpning. Slik måtte det være for at ikke noen av skogens dyr skulle finne dem og ta dem. For de var ikke så store. De to nissebarna var f.eks. ikke høyre enn sånn (vis ca 10 cm.).

Hver morgen våknet alltid Fjompenissen og Sassabåne først. De stod opp, vasket seg, og laget frokost til nissefar og nissemor som alltid var så trøtte om morgenen. Og så spiste de frokost med sopp, tørkete frukter, nøtter og mauregg.. “Jeg lurer på hva vi skal gjøre nå, jeg” sa Fjompenissen da de hadde spist frokost. “Kanskje vi kan gå en tur og se om vi kan skremme et troll” sa Sassabåne Dere skjønner det at i denne skogen bodde det ikke bare nisser, men også troll. Og trollene og nissene var ikke venner. Nissene sa at trollene var farlige fordi de spiste nisser, og trollene se at nissene var farlige fordi de la ut feller for trollene. Dessuten visste trollene at de ikke var så lure som nissene, og derfor var trollene lette å narre. “Kom” sa Sassabåne “så går vi og lurer et troll”. Og det gjorde de. De gikk gjennom den lange gangen fra huset sitt under den gamle eika, og kom til slutt opp på bakken. Så gikk de til en stor sti der de visste at det ofte gikk troll. Da fikk Sassabåne en idé: “Vi tar en stor spiker og en leirklump, og så former vi leirklumpen rundt spiker'n så den ser ut som en nisse. Og når det kommer et troll, tror trollet at det er en nisse og vil trampe på det. Og så tramper trollet på spiker’n og så gjør det veldig vondt”! Ja, det syntes Fjompenissen var en god idé. De fant en spiker og litt leire og laget en figur rundt spiker'n så den så akkurat ut som en nisse. Så gjemte de seg bak en stein og ventet.

Etter en stund hørte de en kraftig stemme lenger oppe fra stien: “Trall la lei, trall la lei” sang det. Det var Hompetitten som var ute og gikk på tur. Han bodde oppe i lia sammen med trollefar og trollemor. Og han visste at nissene kunne være farlige til å lage feller for trollene. Men det tenkte ikke han på, der han gikk og trallet. Plutselig fikk han øye leirklumpen. “Aaaah - en nisse”, sa han. “Den må jeg tråkke på”. Og så tråkket Hompetitten så hardt han kunne på det han trodde var en nisse. “Tramp”, sa det (hvis det passer kan du gjerne selv trampe litt i gulvet). Men plutselig kjente han at det gjorde så fryktelig vondt. “Aaaaau”, ropte han, og hoppet rundt på ett ben med spiker'n gjennom den andre foten (hvis det passer kan du gjerne selv hoppe litt rundt og ha vondt i foten). Og bak steinen lå Fjompenissen og Sassabåne og lo. “Dumme trollet” sa de til hverandre, han var lett å lure.

Men så oppdaget Fjompenissen at Hompetitten begynte å gråte. Og det var ikke lite han gråt. Det begynte å renne en stor elv nedover stien. Sassabåne lo bare enda mer, men Fjompenissen sa: “Se. trollet gråter”. “Ja, det har han godt av, når han er så dum”, sa Sassabåne. Hompetitten satte seg på bakken og prøvde å ta ut spiker’n. Men det greide han ikke, for han hadde så klumpete fingre som var så tykke som pølser. Og Sassabåne bare fortsatte å le. Men han lo ikke høyt, for at ikke trollet skulle oppdage dem. “Vet du hva”, sa Sassabåne. “Jeg synes vi skulle gå og hjelpe trollet. Det var jo ikke han sin skyld at han fikk spiker'n i foten. Og så tror jeg ikke han greier å få ut spiker’n” “Nei, nei, det kan vi ikke gjøre” sa Sassabåne. “Han kommer bare til å fange oss og spise oss, for det har mamma og pappa fortalt”.

Men etter mye fram og tilbake ble de enige om at de skulle ta sjansen og gå bort til trollet og hjelpe det. De listet seg forsiktig bort til trollet. “God dag, troll” sa de, “kan vi hjelpe deg med noe”. “Å, ja” sa trollet. og nå gråt han enda mer. “Jeg får ikke ut denne spiker’n”. Ja, men da kan jo vi hjelpe deg” sa Fjompenissen og Sassabåne i kor. De hadde fingre som var tynnere enn fyrstikker, og det var ikke vanskelig for dem å dra ut spiker´n (hvis det passer kan du gjerne demonstrere det). “Aaaaah” sa Hompetitten da de hadde dratt den ut. Så ble de litt rare alle sammen. De stod lenge og kikket på hverandre uten å si noe, og visste ikke helt hva de skulle gjøre, for troll og nisser var ikke vant til å prate sammen.

Men så sa Hompetitten: “Mor’n, jeg heter Hompetitten og bor oppe i lia der. Skal vi være venner”? “Nei, det går ikke”, sa Fjompenissen og Sassabåne, “for mammaen og pappaen vår har sagt at troll er farlige, de fanger oss og spiser oss, har de sagt”. “Ja, men jeg er vel ikke farlig jeg, vel” sa Hompetitten. Nei, det måtte jo Fjompenissen og Sassabåne være enige i, at farlig det var han ikke. For ellers hadde han sikkert fanget dem for lenge siden. “Ja men du tråkket jo på lurenissen”, sa plutselig Sassabåne. “Kanskje du vil tråkke på oss også” sa han. “Ja, men dere kjenner jeg jo”, sa Hompetitten. Jo, da var det greit. Fjompenissen og Sassabåne ville være venner med Hompetitten. Men hva ville de hjemme si når de fikk høre at de tre var blitt venner? De ble enige om at de skulle gå hjem og fortelle om det som hadde skjedd, og si at de hadde lyst til å være venner og leke sammen. Og det gjorde de.

Men hvordan tror dere det gikk? - - Jo, vet dere hva trollefar og trollemor sa?  “Nei, hør her nå her. Det går ikke an at troll og nisser kan leke sammen. Hva tror dere de andre trollene her i åsen kommer til å si da? De kommer bare til å le av oss og si at vi er de dummeste av alle trollene som finnes. Nei, det går ikke”. Men Hompetitten fortalte om alt som hadde skjedd, og til slutt sa de at det var greit, selv om de ikke helt likte det. Og hvordan gikk det hjemme hos Fjompenissen og Sassabåne? Jo, de sa også først nei. Men etterpå sa de ja, da de skjønte at Hompetitten ikke var farlig. “Men” sa de, “dere må love ikke å fortelle det til de andre nissefamiliene som vi kjenner, for da tør de kanskje ikke å la nissebarna sine leke med dere”. Ja, ja så fikk de love det da.

Neste morgen våknet Hompetitten og Sassabåne ekstra tidlig. For i dag skulle de opp å leke med Hompetitten. Så skyndte de seg opp av sengen, vasket seg, spiste frokost, og ruslet den lange bakken opp dit hvor Hompetitten bodde. “Her er det visst” sa Fjompenissen og pekte på en stor stein som lå foran en hule i fjellet. Så banket de på steinen. “HALLOOOOO” sa det der inne. Det var faren til Hompetitten. “HVEM EEEER DET?” “Det er Fjompenissen og Sassabåne som lurer på om Hompetitten kan komme ut og leke”. “HAN KOMMER SNART” sa faren til Hompetitten. “HAN SKAL BARE SPISE FROKOST FØRST” Og etter en liten stund kom Hompetitten ut. “Hei”, sa han “jeg lurer på hva vi skal gjøre i dag jeg? 

Her kan fortellingen fortsette på ulike måter. Man kan f.eks. fortelle om at de går ned på lekeplassen og f.eks. leker dumphuske og karusell. Det går selvsagt ikke så bra når Hompetitten. setter seg på dumphusken etter at Fjompenissen og Sassabåne har satt seg på sin side, eller når Hompetitten skal ta fart på karusellen. Men man kan fantasere i vei og finne på morsomme poenger. Eller man kan fortelle om de tre vennene som er på et sted som barna tidligere har vært.

Fortellingen om de tre kan fortsette en annen dag, og da kan man begynne med den samme standardinnledningen, at Fjompenissen og Sassabåne står opp, går opp til Hompetitten, og venter til han er ferdig å spise frokost, og så velger man selv, eller sammen med barna, hva de tre skal finne på.

Det får bli opp til den enkelte om man vil bruke eventyret til diskusjoner, knytte paralleller til barnas hverdag, knytte det til formingsaktiviteter, lage rollespill, om man bare vil gi barna en god opplevelse, eller om man først og fremst vil bruke eventyret som en måte å få kontakt med barna. Her er det fritt fram for kreative ideer.

Nyeste kommentarer