Helseforsikring og PPT

(Publisert i "Psykologi i kommunen", nr. 1, 2014 s. 21-22)

I en artikkel Aftenposten 20.03.13 (nettutgaven) under tittelen «Bruker sensitiv info om barn fra skole og barnehage» skriver Per Anders Johansen og Pål Vegard Hagesæther om forsikringsselskaper som kontakter PP-kontorer for å få helseopplysninger i forbindelse med foresatte som ønsker å forsikre sine barn, og der samtykke fra foresatte om å gi ut slike opplysninger foreligger. En representant for forsikringsselskapet If, Sigmund Clementz, kommenterer i den samme artikkelen dette slik: «Vi trenger en så god oversikt som mulig over barnets helse, ikke bare det fysiske men også det psykiske».

Det framkommer også i den samme artikkelen at 529000 foreldre har valgt å forsikre sine barn. Men før det kan skje, må foreldrene skrive under på en helseerklæring som gir forsikringsselskapene rett til å hente ut opplysninger innhentet av PP-tjenesten fra skoler og barnehager, samt helseopplysninger fra lege.

I Utdanningsnytt 27.05.13 (nettutgaven) tas dette temaet opp av Jørgen Jelstad under tittelen «PP-tjenesten bør kun gi ytterst nødvendige opplysninger» i det han hevder at PP-tjenesten har en plikt på seg til å gi opplysninger til forsikringsselskap når de etterlyser helseopplysninger om barn som foreldre vil ha forsikret og der foreldre har gitt samtykke til å innhente slike opplysninger.

Dette opprører meg! 
For det første: For meg er det helt ukjent at forvaltningsloven med sine bestemmelser om taushetsplikt (jfr Forvaltningsloven § 13) gir noen føringer for en slik praksis, eller at PP-tjenesten skulle han noen form for opplysningsplikt slik de for eksempel har i forhold til barnevernet (jfr Helsepersonelloven § 33). Så hvor Jørgen Jelstad har dette fra, er for meg en gåte.

Forvaltningsloven og Helsepersonelloven tilsier, slik jeg forstår det, at PP-tjenesten ikke en gang har anledning til å bekrefte / opplyse om at et barn er klient ved PP-tjenesten. Så dermed blir det absurd å hevde som Jørgen Jelstad at «PP-tjenesten bør ikke gi for mye sensitive opplysninger». 

Her etterlyser jeg en avklaring på dette fra Justisdepartementet.
Og skulle min forståelse av Forvaltningsloven og Helsepersonelloven likevel være feil, så kommer jo straks spørsmålene: «Hva er for mye»? «Hvor går grensen»? Skal da dette overlates til den enkelte PP-rådgivers skjønn?

For det andre: Selv om foreldre opphever en slik taushetsplikt, hvor er da PP-tjenestens sitt ansvar og skjønn? Dette er respektløst i forhold til barns behov for beskyttelse av privatliv, og foresatte og barnet vil nå ikke lenger ha kontroll på hvem som har tilgang til disse opplysningene. 

Her etterlyser jeg en avklaring fra Barneombudet.
Denne saken dreier seg imidlertid ikke bare om jus og det å skjerme barn. Det er vel så mye snakk om en ukultur fra forsikringsselskapene sin side som vil kunne skape problemer for mange familier. For forsikringsselskapene kan «true» med å ikke forsikre barna hvis de ikke får det de mener er nødvendige opplysninger. Og hvis det er slik at de fleste PP-kontorene i Norge ser mellom fingrene på dette med å gi ut opplysninger til forsikringsselskaper, legges et ytterligere press på foreldrene til å gi ut slike opplysninger. For forsikringsselskapene kan da si at «alle de andre» foreldrene gir ut slike opplysninger og i neste omgang nekte en barneforsikring fordi de har mistanke om at de foreldrene som ikke vil gi ut opplysninger faktisk har noe å skjule. Hvis derimot foreldre konsekvent nektet å gi ut slike opplysninger, vil ikke forsikringsselskapene bruke dette som noe pressmiddel. 

Men også PP-tjenesten har her et stort ansvar, i det jeg mener at de ulike kontorene unisont skulle si nei til slike henvendelser fra forsikringsselskaper. Likeledes mener jeg at det PP-tjenestens plikt ved slike henvendelser å ta kontakt med foresatte og høre med dem om de faktisk har vurdert de langsiktige konsekvensene for deres barn hvis de skulle velge å gi ut slike opplysninger.

Det eneste korrekte svaret fra et PP-kontor ved slike henvendelser fra forsikringsselskaper er etter min mening å si at: «PP-tjenesten har dessverre ikke anledning til å gi forsikringsselskaper opplysninger om klienter ved PPT. Hvis vedkommende barn er klient ved vårt kontor, vil foresatte få en kopi av dette brevet». 

Til slutt et hjertesukk: Man kan forstå forsikringsselskapene som «driver butikk», og deres behov for å tilpasse sine tilbud om premier i forhold til deres risikoanalyser. Men det er vel ikke vår oppgave å løpe deres ærende! Dessuten har vi i PP-tjenesten sannelig mer enn nok av annet å bruke tiden på enn å støtte opp om denne ukulturen.

Copyright © 2014 Kjell Totland Psykologtjenester

Nyeste kommentarer