Å forlate Jehovas vitner

I realiteten finnes det nok like mange grunner for å forlate Jehovas vitner som det finnes ex-vitner, og ut fra ulike perspektiver kan grunnene vurderes som relevante/gode eller irrelevante/dårlige. ”All kinds of persons have entered the organization of Jehovah’s Witnesses for all kinds of reasons. And all kinds of persons (actually hundreds of thousands) have left for all kinds of reasons. Some have left, as one former Witness put it, ”for the wrong reasons” (Franz 1991, s. 5-6).

Av de som forlater Jehovas vitner ser det ut til å finnes fem hovedgrupper:

1. De som har vokst opp i Jehovas vitner, men som i ungdomstiden velger å forlate Jehovas vitner fremfor å la seg døpe. 
2. De som har blitt rekruttert til bibelstudier men som etter en stund velger å forlate Jehovas vitner fremfor å la seg døpe. Rune Tjelland har skrevet en artikkel i ”Aftenposten" 27.11.95, der han omtaler seg som et slikt ex-vitne. Han hadde vokst opp i Jehovas vitner, men valgte, ut fra en grundig gjennomtenkning å ikke la seg døpe som voksen, men å forlate Jehovas vitner. Dette opplevde han som helt uproblematisk. Han sier f.eks.: ”Når jeg forteller om denne friheten til selv å velge, om mangelen på ”hjernevask” fra mine foreldres side, og uteblivelsen av straff og eksklusjon fra vitnenes side. blir jeg som regel møtt med mistro fra mennesker som kun kjenner Jehovas vitner fra avisene og folkelige vandrehistorier. Dette ensidige offentlige bilde av vitnene skriver seg for det første fra at de som uttaler seg om vitnene, som regel er de som av ulike grunner er kommet i konflikt med Jehovas vitner som religion eller organisasjon”. I den samme artikkelen advarer han også de ”utenfor” Jehovas vitner mot å møte dem med en holdning som innebærer at man ikke godtar at minoriteter på ulike måter kan være annerledes enn flertallet, og mot manglende vilje til å bedømme det enkelte vitne ut fra deres individuelle særtrekk, fremfor deres medlemskap. Hvor stor prosent av de som forlater Jehovas vitner uten å være døpt vet jeg ikke. Men undersøkelse av Weishaupt & Stensland (1997, s. 21) viste at 15 av 20 kvinnelige ex-vitner forlot Jehovas vitner av egen fri vilje. Det er derfor for min del en antagelse at de fleste som forlater Jehovas vitner gjør dette før de lar seg døpe, og derfor mer ”stille og rolig” enn de som har ”reagert” som medlemmer og/eller blitt ekskludert.  
3. Døpte medlemmer som av en eller annen grunn ikke lenger seer på seg selv som et Jehovas vitne, og som derfor har gått over i ”de passives rekker” uten å melde seg ut av organisasjonen. 
4. Døpte medlemmer som blir ekskludert. Dette kan skje både mot vedkommendes egen vilje, og i forståelse med den det gjelder. Når det gjelder omfanget av ekskludering opplyser selskapet Vakttårnet i 1986 (WT 01.01.86 s. 13) at 36 638 døpte vitner ble ekskludert på verdensbasis i 1985 (hvilket tilsvarer 1,28 %), hovedsakelig pga umoral.
5. Døpte medlemmer som velger å forlate Jehovas vitner, som regel fordi de av en eller annen grunn har ”reagert” på Selskapet Vakttårnet eller Jehovas vitner.

Litt upresist og uhøytidlig kan man også si det slik at noen "siver" ut, noen rusler ut, noen marsjerer ut, noen blir "satt på trappa" og noen blir "kastet ut".

Jwfacts (http://www.jwfacts.com/) opplyser for øvrig om følgende:

• Ca 1 % ekskluderes hvert år, og ca 1/3 av disse igjen blir gjeninntatt.
• Ca 2/3 av de som har vokst opp som et Jehovas vitne er ikke lenger det i voksen alder. Dette er en høy ”turnover” sammenlignet med andre religioner.
• Ca 2/3 av de som blir døpt har ikke vokst opp som et Jehovas vitne.
• Ca 2/5 av de som rekrutteres kommer fra en annen religion.

For Jehovas vitner er det å la seg døpe som et Jehovas vitne en alvorlig sak, fordi man ved dåpen ikke bare innvier seg til Jehova, men også til selve organisasjonen.

Før 1985 ble disse to spørsmålene stilt til dåpskandidatene:

1. "Har du framfor Jehova Gud erkjent at du er en synder som trenger frelse, og har du ovenfor ham erkjent at denne frelse kommer fra ham Faderen ved hans sønn Jesus Kristus?"
2. "Har du på grunnlag av denne tro på Gud og på hans foranstaltning for frelse innvigd deg uforbeholdent til Gud for heretter og gjør hans vilje slik han åpenbarer den for deg gjennom Kristus Jesus og gjennom Bibelen og ved den hellige ånds opplysning?"

Etter 1985 ble dette endret til følgende:

1. "Har du på grunnlag av Jesu Kristi offer angret dine synder og innviet deg til Jehova for å gjøre hans vilje?"
2. "Forstår du at din innvielse og dåp gjør det klart at du er et av Jehovas vitner, som er tilsluttet Guds organisasjon, som ledes av hans ånd?"

Å senere bryte dette dåpsløftet vil uvilkårlig vil føre til ulike former for reaksjoner fra ledelsen, og i sin ytterste konsekvens ekskludering. Rutiner med henblikk på ekskludering ble utviklet på 50-tallet (Bergman (1992) s. 135). ”I den senere tid har det dessverre vært nødvendig å utstøte titusener hvert år som handlet galt, og ikke har angret. Noen av disse har vært fremtredende eldste. De samme bibelske kravene gjelder for alle. (Jak. 3:17) Jehovas vitner er klar over at de må bevare organisasjonen ren i moralsk henseende for å kunne fortsette å ha Jehovas godkjennelse.” (Jehovas vitner. Forkynnere av Guds rike, 1993). Som en konsekvens av dette oppfordrer Selskapet Vakttårnet sine medlemmer til å ”hate” denne gruppen (VT 15.07.92). I praksis betyr dette en avgrensning av kontakten med disse. ”Kristne som er i slekt med en utstøtt som bor utenfor hjemmet, bør følgelig bestrebe seg på å unngå all unødig omgang med vedkommende og til og med holde forretningsforbindelser på et minimum.” (VT 15.11.81 s. 24-25). Å vite at man for fremtiden må finne seg i å være ”hatet” og isolert fra familie og venner i Jehovas vitner, er i seg selv en potensiell stressfaktor. En mulig løsning er derfor å gå over i ”de passives rekker”.  Enkelt ex-vitner bruker også tid på å advare andre mot det å bli et Jehovas vitne. Selskapet Vakttårnet hevder at slike er ”innpodet med galskap og satanisk rabies” (VT 1.6.94 s. 12) og det oppfordres til å ”hate opprørere og oppviglere” (VT 1.10.83 s. 19). 

Når det gjelder holdningen til "frafalne" sier VT 4.15.09 følgende: "Satan Djevelen var den første skapning som ble en frafallen. De frafalne i vår tid har karaktertrekk som ligner på hans. Deres sinn kan være forgiftet av en kritisk holdning til enkeltpersoner i menighetene, til kristne eldste eller til det styrende råd. Noen frafalne er imot at Guds navn, Jehova, blir brukt. De er ikke interessert i å lære om Jehova eller tjene ham. I likhet med sin far, Satan, går frafalne spesielt inn for å rette sine angrep mot mennesker som er ulastelige. (Joh 8:44) Det er ikke rart at Jehovas tjenere lar være å ha noen som helst kontakt med dem! – 2. Joh 10, 11"

Selskapet skiller for sin del mellom medlemmer som er "åndelig svake" og medlemmer som har ”falt fra”. "Åndelig svake" er personer som "har begynt å ta det med ro eller har sluttet å følge Kristi befaling om å gjøre disipler" (VT 01.07 2004 "Lær dem å holde alt jeg har befalt dere" s. 14-19), som dreier seg om vitner som av ulike årsaker ikke lenger greier å være så aktive som de har vært tidligere. Denne gruppen blir naturligvis møtt med forståelse og romslighet. VT 01.02.2004 inneholder også flere opplysninger om hvordan man bør se på de som er svake og

Men når det gjelder medlemmer som slutter å være vitner uten å ha noen god grunn til det, og som dermed viser at de i realiteten motarbeider Guds sak, stiller saken seg annerledes:  "Hvis vi slutter å forkynne, begynner vi å følge Satan. Det finnes ingen middelvei. Matt 12:30." (VT 15.07.2011, s. 18). Denne kontrasten komme enda tydelige fram i den engelske oversettelsen der det står: "If we stop actively supporting Jehovah’s work, then we start following Satan. There is no middle ground").

Selskapet Vakttårnet ser også alvorlig på medlemmer som aktivt fremmer synspunkter i strid med det Selskapet Vakttårnet står for. Slike medlemmer beskrives som "lærere som på ensnedig måte innfører sine oppfatninger", de motarbeider Jehovas sak, representerer "frafallets løgner" og er blitt en del av Satans verk, ettersom "den som ikke er med meg, er mot meg" (VT 15.07.2011 s. 18).

Når det gjelder årsaker til at døpte medlemmer slutter, så er svaret svært forskjellig avhengig av om man spør et ex-vitne eller et Jehovas vitne. Ex-vitner jeg har hatt samtaler med pleier å ha følgende begrunnelser:

1. De har opplevd organisasjonens lære som ikke-troverdig, pga selvmotsigelser, usannheter, eller løftebrudd. 
2. De har opplevd det som respektløst og kjærlighetsløst å påstå at alle som ikke er vitner skal utslettes på Harmageddon. 
3. For å sitere en jeg kjenner (fritt gjengitt): ”Jeg kunne ikke forstå hvordan snille og selvoppofrende kristne i Frelsesarmeen som aldri har gjort en katt fortred og som har bruket hele sitt liv til hjelpe mennesker i nød, skal ”straffes” med å utslettes på Harmageddon på en slik grusom måte”. 
4. De har hatt spesielle traumatiske opplevelser (ulike former for overgrep) i tilknytning til sitt medlemskap.

På den andre siden finnes det i følge Jehovas vitner ikke noe ”galt” ved Jehovas vitner som skulle kunne legetimere en slik avvikling av medlemskapet. De pleier derfor å forklare det som har skjedd ut fra manipulering utenfra, åndelig frafall, umoralske handlinger, egenrådighet og opprør, eller de henviser til en verdensomspennende og forførende motstandsorganisasjon der djevelen selv sitter på toppen og trekker i trådene.

Så kan man da videre diskutere om ex-vitnenes begrunnelse er en form for rasjonalisering og bortforklaring fordi de ikke vil vedkjenne seg at de har syndet fordi de har brutt med Jehovas organisasjon, eller om vitnenes begrunnelse har sammenheng med at de har som et aksiom at Selskapet Vakttårnet taler på vegne av Gud/Jehova og at det derfor blir umulig for dem å tenke, eller argumentere for, at ”uheldige sider” helt, eller delvis, kan forklare hvorfor noen disipler forlater Sannheten.

Singer (1979, s. 75-82) mener at følgende kjennetegner avhoppere fra nyreligiøse grupper som hun omtaler som ”sekter” (se også Singer (1984), ref. i Lavik (1985) s. 57).

1. Depresjon: F.eks. kan tanken på alt man gikk glipp av og som man kunne ha realisert hvis man hadde forlatt bevegelsen tidligere eller ikke hadde vært medlem i det hele tatt, være en tung byrde å bære.  
2. Ensomhet: Det å forlate en sekt betyr ikke bare å miste tidligere venner. Det innebærer å prøve å etablere nye venner i en verden preget av mistenksomhet og manglende forståelse. Noen reagerer ved å ”ta igjen det forsømte”, f.eks. på det seksuelle området, som i de fleste sekter er strengt regulert. Andre igjen føler såpass mye skyld knyttet til seksualitet at det i praksis fortsatt blir et tabuområde.  
3. besluttsomhet: Å forlate en sekt der man slapp å ta beslutninger om prioritering av aktiviteter og interesser, er heller ikke lett. Selv vanlige gjøremål og grunnleggende planlegging kan by på problemer.  
4. Kognitive forstyrrelser: Mange ex-medlemmer får en periode med mental forvirring, som f.eks. kan føre til at de ikke er i stand til å utføre det arbeidet de normalt ville være i stand til å utføre.  
5. Frykt for sekten: Noen ex-medlemmer må gå så langt som å skifte identitet, skaffe seg hemmelig nummer m.m. p.g.a. angst for på nytt å komme inn under sektens innflytelse (dette er lite aktuelt for Jehovas vitner, siden medlemmer konsekvent skal avholde seg fra kontakt med ex-medlemmer).  
6. Akvarie-effekten: Mange ex-medlemmer føler seg beglodd og vurdert fra alle kanter, og muligheten for å kunne være et delvis anonymt menneske blir borte. Man føler at familie og venner utenfor sekten går med angst for at man skal vende tilbake igjen og at menneskene ellers går og lurer hva slags merkelig person man er som valgte å være med i en sekt (man kan til og med være fiksert på at sektmedlemmer bare går og venter på at ”opplegget skal sprekke” og at vedkommende så skal komme tilbake til sekten igjen).  
7. Problemet med å forklare: Verden i en sekt er så spesiell, at et ex-medlem lett får problemer med å forklare sitt tidligere liv på en forståelig måte, spesielt for personer som mangler den nødvendige kunnskap eller som selv aldri har vært med i en sekt.
8. Skyldfølelse: Dette kan være et resultat av fortsatt tvil om man faktisk gjorde rett ved å forlate sekten. Det kan også skyldes dårlig samvittighet for umoralske handlinger man som den gang utførte ”i Guds navn”.
9. Organisasjonsforvirring: Hvordan skal et ex-medlem som fortsatt har ambisjoner om å ta ansvar for andre mennesker, kunne velge blant myriader av religiøse, sosiale, humanitære og andre organisasjoner og aktiviteter? Her er Singers konklusjon at ex-medlemmer bør unngå nye radikale grupper, og kanskje heller vil være mest tjent med å ta vare på seg selv og sine egne behov. 
10. Mange ex-medlemmer kan ha betydelige økonomiske problemer, med tap av kapital, eiendom m.m..
11. Slutt på elitetenkning: Det er en stor overgang ikke lenger å føle at man er i sentrum for ”Guds store løsning”, og i stedet ”bare” bli et ”vanlig menneske”. Det å måtte gi avkall på en slik tenkning kan være en smertefull prosess.

Bergman (1992 s. 288) hevder ut fra sine erfaringer at slike problemer er vanlig hos ex-vitner. Han henviser også til Noble (1983) som anvender begrepet ”Post Witnesses Syndrome” med vekt på ”emotional pits of despair”. Bergman mener at de kunnskaper man har om sorgreaksjoner, f.eks. i tilknytning til dødsfall av personer man har vært knyttet til (Kubler-Ross, 1975), også kan overføres til ex-vitner. Dette kan også settes i sammenheng med den relativt omfattende prosess som finner sted når et Jehovas vitne må avvikle en tidligere identitet og etablering av en ny identitet i spenningsfeltet mellom en religiøs minoritetsgruppe og samfunnet for øvrig, noe som blir beskrevet i en dansk avhandlig om utstøtelse fra Jehovas vitner (http://hdl.handle.net/1800/3329)     

Men bildet av hva som skjer med ex-vitner er nok mer sammensatt: De fleste personer som forlater Jehovas vitner ”stille og rolig”, opplever nok dette annerledes enn de som slutter fordi de har reagert på organisasjonens virksomhet, og/eller er blitt ekskludert. Det kan også tenkes at måten Jehovas vitner reagerer på ”avhoppere” kan variere over tid og fra sted til sted. I flg. Ringnes (1997, s. 82) varierer det også i hvilken grad det enkelte medlem velger å følge opp Selskapet Vakttårnets krav om å ”hate” ex-vitner, særlig når det er snakk om nærmeste familie. Som kjent er blod tykkere enn vann. Det er derfor ikke uten videre gitt at et ekskludert medlem faktisk blir isolert fra sine nærmeste. Men samtidig advarer Selskapet Vakttårnet mot at medlemmer har kontakt med familiemedlemmer som er blitt ekskludert: "Hva vil foreldrene gjøre? Vil de følge Jehovas klare veiledning? Eller vil de komme med bortforklaringer og si at "nødvendige familieanliggender" gjør at de må ha regelmessig kontakt med sin ekskluderte sønn?" (VT 15.07.11, s. 30-31).

Hva skjer så ellers med de som forlater Jehovas vitner? Her er det nok ikke mulig å gi noe uttømmende svar, ettersom det finnes like mange svar på dette som det finnes ex-vitner. Det er også viktig å være oppmerksom på at det at man har vært et Jehovas vitne bare er en av mange faktorer som blir bestemmende for ens videre liv. Men i korte trekk tror jeg følgende ”kategorier” kan gi en visst oversikt over dette:

1. For noen er det å forlate Jehovas vitner en ukomplisert og lite traumatisk prosess. Man skal ikke bagatellisere størrelsen av denne gruppen. Av naturlige grunner er det de som opplever overgangen, og tiden etterpå, som vil bli registrert i behandlingsapparatet, som skriver bøker om sine opplevelser osv.. 
2. Noen velger å beholde sider ved Jehovas vitner som de anser som verdifulle, enten det dreier seg om det trosmessige og læremessige.
3. For noen blir resten av livet blir i mer eller mindre grad, og ”på godt og ondt”, preget av ens tidligere medlem som et Jehovas vitne. Noen opplever seg her som ”varig skadeskutte”. 
4. Noen opprettholder vaner og forestillinger fra tiden som medlem uten selv å være klar over det (for eksempel frykt for Satan, eller ulike regler om hva man bør, eller ikke bør, gjøre).                                                      
5.  Noen søker kontakt med andre ex-vitner med henblikk på gjensidig støtte og utveksling av erfaringer, for eksempel via internett. 
6. Noen drar med seg den ”kamp-mot-fienden-holdningen” de opplevde i Jehovas vitner og retter nå dette tilbake mot Selskapet vakttårnet og Jehovas vitner. Og nå er det trossamfunnet, og alle andre som ikke vil være med på å bekjempe det, som blir fienden (Malka, 1997; Saliba, 2003). 
7. Noen vender også tilbake til Jehovas vitner, og det kan være mange grunner til dette:

•  De savner familie og venner så sterkt at dette blir viktigere for dem enn det som lå til grunn for at de i sin tid forlot organisasjonen.
• De aksepter organisasjonens premisser for å ”komme tilbake”, fordi de innser at Jehova vitner har rett i sine anklager mot dem,
• De har reagert på all ”umoralen” og ”ugudeligheten” i samfunnet utenfor Jehovas vitner. De vil derfor kunne bekrefte at ”dere hadde rett, verden er ond og full av umoral”.
• De greier ikke å tilpasse seg et liv utenfor Jehovas vitner, for eksempel fordi de ikke greier å etablere seg sosialt eller økonomisk, eller fordi de ser at de faktisk fungerer bedre som menneske innenfor de kulturelle særtrekkene som finnes i Jehovas vitner. Med andre ord: De erkjenner at de har for lite psykisk og sosial kapital til å kunne fungere i andre sammenhenger.
• Man velger å gå tilbake av hensyn til nære familiemedlemmer (eller venner) som fortsatt er Jehovas vitner. Familier som splittes fordi en person slutter som et Jehovas vitne er, slik jeg ser det, et ikke ubetydelig problem, og for noen kan det ut fra et slikt perspektiv være hensiktsmessig å gå tilbake til organisasjonen.

Når personer på denne måten ”kommer hjem igjen”, vil dette kunne gi vitnene (både de som kommer tilbake igjen og de som advarte dem) en styrket overbevisning om at det som Selskapet Vakttårnet sier faktisk stemte. Et alternativt perspektiv er å hevde at vitnene gjennom slike prosesser får bekreftet sin egne konstruerte myter fordi de som kommer tilbake i virkeligheten er opplært til avhengighet av organisasjonen og hjelpløshet i forhold til kunne fungere innenfor andre sammenhenger.

I en programserie på TV-kanalen Discovery om den 2. verdenskrig ble det i forbindelse med omtalen av Karl Dönitz, sjefen for de tyske flåtestyrkene, sagt at Dönitz etter krigen tok avstand fra prinsippet om totalitære politiske regimer, slik Hitler praktiserte dette. Men han tok aldri avstand fra Hitler som person. Dette, ble det påstått, hadde sammenheng med at Dönitz følelsesmessig var sterkt knyttet til Hitler, og at denne følelsesmessige bindingen ikke lot seg løse opp gjennom ny ”teoretisk innsikt”. Dette gir en interessant parallell til personer som forlater autoritære systemer i sin alminnelighet. Man kan ta avstand fra ideologien, men forsatt ha positive føleleser i forhold til ”lederen”. Omvendt kan man også ta avstand fra lederen, men fortsatt ha sympati i forhold ”læren”. Om det ene eller andre skjer, kan ha sammenheng med hva som ”dypest sett” bandt en til systemet, det læremessige eller personene. Det kan være vanskeligst å ”si farvel” til det som bandt en sterkest. Men det kan også være omvendt: Hvis man virkelig ”omvender seg” blir det som kanskje betydde minst, det som blir mest hengende igjen, for eksempel fordi man ikke har tatt noe ”emosjonelt oppgjør” med det, eller for den saks skyld er oppmerksom på ”nissen som ble med på lasset”. I tilfellet med Dönitz dreide det seg kanskje ikke om ”avhopping”. Det er således tenkbart at han som pragmatiker, for eksempel i forbindelse med rettsaken, fant det mest hensiktsmessig å ta avstand fra ideologien, ettersom det ville kunne gi et bedre inntrykk enn om han gjorde det omvendt, tok avstand fra Hitler, men ikke ideologien. Det er også verd å merke seg at Dönitz i sin tid måtte sverge en livsvarig troskap til Hitler som person. Hvor viktig det var for ham av samvittighetsgrunner å holde et slikt løfte er vanskelig å si. Det var vel heller ingen som så det som noe poeng å forlange at han siden måtte ta dette løftet tilbake.

Selv om man aldri kom til noen klarhet i hvorfor Dönitz reagerte som han gjorde, er det i hvert fall verd å merke seg at man må skille mellom en organisasjons ideologi og dens fanebærere. Når det gjelder Jehovas vitner betyr det at man som et ex-vitne av ulike årsaker kan ha forskjellige holdninger til Selskapet Vakttårnets lære og de personer som har fremmet denne læren, og at det finnes like mange kombinasjoner av slike holdninger som det finnes personer som forlater Jehovas vitner.

Referanser

Bergman, J. (1992). Jehovah's Witnesses and the Problem of Mental Illness. Witness Inc. P.O.Box 597 Clayton, USA.

Franz, R. (1991). In search of Christian freedom. Commentary Press. P.O.Box 43532, Atlanta, Georgia 30336,USA.)

Ellis, A. & Harper, R.A. (1975). A New Guide to Rational Living. Hal Leighton Printing Co., California.

Kubler-Ross (1975). The Final Stage of Growth. Englewood Cliffs, NJ: Prentice-Hall. USA.

Lavik, N.J. (1985). Frelst eller forført? Om ”hjernevask og psykologisk påvirkning i nyreligiøse sekter. Gyldendal Norske Forlag.

Malka, C. (1997). Sekt og selvaccept. Kristeligt Dagblad. 10.2.97. København.

Noble, G. (1983). Shattered Dreams and New Awakenings. A Recovery Manual for Jehovah's Witnesses. Worthwille, Ky.: Agape Ministries. USA.

Ringnes, H.K. (1997). Hvordan kom du i sannheten? En studie av omvendelse til Jehovas vitner. Hovedoppgave i Psykologi. Psykologisk Institutt. Norges teknisk-vitenskapelige universitet.

Saliba, J.A. (2003). Understanding New Religious Movements.  New York: Altamira press 2. ed.

Selskapet Vakttårnet (1993). Jehovas vitner. Forkynnere av Guds rike. Enebakk.

Singer, M.(1979). Coming Out Of The Cults. Psychology Today, 12:72-82.

Singer, M. (1984). Therapy with Ex-Cults Members”, Journal of National Association. Private Hospital. 1984:9, 14-18.

Tjelland R. (1996). Kronikk i ”Aftenposten” 27.11.95 http://tux1.aftenposten.no/bakgr/kronikk/nov95/1127kron.htm

Weishaupt & Stensland (1997). Wifely subjection: Mental Health Issues in Jehovah’s Witnesses Women. Cultic Studies Journal 1997. Vol 1.

Copyright © 2011 Kjell Totland Psykologtjenester

Nyeste kommentarer