Hva er moralisering?

For en del år tilbake opplevde jeg at en venn kom til meg og sa at jeg overfor et annet menneske hadde vist en moraliserende holdning. Den gangen avviste jeg en slik påstand. I dag ser jeg det slik at jeg den gang ikke var i stand til, eller ikke ”orket” å se på meg selv som en moralist. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha et slikt problem. Skal en ta utgangspunkt i den offentlige debatt, ser det ut til at moralisering er holdning som man kan finne hos mange mennesker. Men jeg opplever knapt at personer faktisk innrømmer at de selv har slike holdninger. Jeg tror dette henger sammen med at mange mennesker er i samme situasjon som meg, at de ikke vil innrømme, eller ikke ”ser” sine egne holdninger, og at det bare er ”på sikt” de vil vedkjenne seg dette.

Det er ikke bare for ”moralisering” man ser slike fortrengingsmekanismer: Et annet begrep er ”snobberi”. Det er en almen oppfatning i vår kultur at snobberi finnes. Men hvor møter man de menneskene som vil vedkjenne seg sitt snobberi? Vi kan møte mennesker som hever seg over ”allmuen” ved å være opptatt av hvor de bor, hva slags arbeide de har, hvor mye penger de tjener, hva slags mennesker de kjenner, hvor intelligente de er, hvor fin båt de har, osv, eller som beundrer mennesker ut fra slike kjennetegn. Men samtidig stiller de seg helt uforstående til tanken om de skulle være snobbete. På samme måte gjelder for begrepet ”arroganse”.

Men tilbake til moralisering: Hvis man først innfører et slikt begrep, ville det åpenbart være en stor fordel om man samtidig definerte dette begrepet. Når det foreligger en ”konsensus”, blir det lettere å kunne forholde seg til moralisering hos seg selv og andre på en saklig måte. Det var gjennom en slik prosess med ”operasjonalisering” jeg selv måtte trekke den slutningen at jeg også kunne ha moraliserende holdninger. Hvis du også er interessert i å gå inn i en slik prosess, så har jeg her laget et forslag til hva som kjennetegner moralisering, så kan du jo selv ta stilling til på et mer saklig grunnlag om du selv har moraliserende holdninger. Hvis det er slik at du vil lese dette utelukkende for å avsløre moralisering hos andre, vil nok mitt råd være: Fei først for din egen dør!

Moralisering har etter min mening følgende kjennetegn:

1. Man ”bryr seg” med andre og mener man har en rett og plikt til å korrigere andre menneskers atferd med referanse til en eller annen moralkodeks. Dette er en side ved moralisering som jeg for min del i utgangspunkt synes er ”grei nok” (diskusjonen om vi mennesker har en slik rett, og plikt, er et tema som ligger utenfor det som er mitt anliggende i denne artikkelen).
2. Man stiller krav, eller retter kritikk, til andre uten å forsikre seg om at den andre har forutsetninger som tilsier at det er rimelig på komme med slik krav og kritikk. Ulike former for formildende hensyn eller begrensninger kan for eksempel være snakk om påvirkning/press fra andre personer, spesielle oppvekstforhold, psykiske problemer, utslitthet  eller medfødte disposisjoner. I stedet for å forholde seg til den andres forutsetninger kan man for eksempel henvise til egne forutsetninger, under mottoet: ”Det som er enkelt for meg burde også være lett for andre”. Eller man kan henvise til forutsetninger som det ser ut til at folk flest har. I skolen og i barneoppdragelsen kan man også finne henvisning til den andres alder: ”Såpass må man da kunne forlange av en gutt på din alder”. I forlengelse av en slik egosentrisitet er det heller ikke uvanlig at man reagerer med irritasjon, indignasjon eller provokasjon hvis man ikke får den reaksjonen man forventer. I religiøse sammenhenger omtales dette ofte som ”dømming”.
3. Man har en generelt belærende (“du må forstå”), teoretiserende og forklarende holdning. Man tar altså for gitt at man selv vet og forstår mer enn den andre og at grunnen til at ”motparten” ikke utfører de rette handlinger er av kognitiv (”tankemessig”) art. Det blir her naturlig å bruke ”tilsnakk”, som da anses som legitimt fordi man ikke lenger snakker ”om” (jfr. begrepet ”baksnakkelse”), men ”til” (men ikke nødvendigvis ”med”!).
4. Man reagerer ”følelsesmessig” fordi man blir indignert eller opplever det som en provokasjon at vedkommende ”tillater” seg å handle som vedkommende gjør.
5. Man definerer den andres handling som "overlagt" og ikke som “uaktsom”. I juridisk sammenheng er dette en viktig distinksjon. Planlagte og overlagte handlinger anses som mer umoralske enn uaktsomme og impulsive handlinger. Poenget her er at en påstand om en handling er ”overlagt” legitimerer retten til å si i fra. Det gir også en god selvfølelse og fokusere på handlinger som ”overlagte”. Det betyr at jeg i en viss forstand kan heve meg over andre mennesker fordi jeg har med vitende og vilje har valgt noe annet og bedre enn den andre. Omvendt vil det å fokusere ved ”uaktsomhet” kunne gi grunnlag for en tenkning om at vi alle mennesker egentlig sitter i samme båt. Det er også vanlig å bruke spørsmål som ”hvorfor”, fremfor ”hva” og ”hvordan”, nettopp for understreke at man mener at en gitt handling var intendert.

En inspirasjon til å skrive om dette med moralisering er den pågående debatten om homofili. Forhåpentligvis vil leseren kunne se forbindelseslinjene mellom mitt innlegg og moraliserende holdninger i homofilidebatten. Men prinsippene er like aktuelle i kulturen for øvrig. Eksempelvis skulle det ikke være vanskelig å se ut fra det jeg har skrevet hvordan moraliserende holdninger for eksempel kan vise seg i forbindelse med oppdragelse av barn.

Copyright © 2006 Kjell Totland Psykologtjenester

Nyeste kommentarer