Troverdighet

Troverdighet er helt avgjørende for legitimiteten til et trossamfunn både innad og utad. Hvis de ikke kan stå inne for at det de tror på har med virkeligheten å gjøre, trues de med å miste sin troverdighet og legitimitet

Mellom ulike trossamfunn og mellom trossamfunn og andre individer og grupper ser man derfor ofte en kamp (argumentasjon, debatt, kritikk, forsvar) nettopp knyttet til spørsmålet om troverdighet.

Temaer som da ofte har vært oppe har f.eks. vært knyttet til temaer som

• Prinsipper følges ikke konsekvent.
• Selvmotsigelser.
• Endringer av læresetninger m.m. over tid.
• At man stiller andre etiske krav til seg selv enn til andre.
• At de har andre motiver enn det de offisielt gir uttrykk for.

Her kan du lese et eksempel på en slik debatt.

Det finnes også andre temaer innenfor denne debatten. Her er noen eksempler:

1. Holde løfter. Det kritiske punktet for troverdigheten til et trossamfunn er dette? Holder det hva det lover? Noe løfter er knyttet til livet her på jorden, der fokus for eksempel er på opplevelser og åpenbaringer ”her og nå”. Og videre: Hvis man som medlem har gjort det som forventes for å få del i disse opplevelsene, hvordan reagerer da trossamfunnet hvis man likevel ikke får del i denne opplevelsen? Sier de at de kanskje kan ha tatt feil likevel? Bortforklarer de det hele? Legger de skylda på den aktuelle personen? Sier de at de ”nesten er framme” eller noe tilsvarende? Her har man momenter som kan si noe om trossamfunnets troverdighet. Vanskeligere blir det når hele fokuset blir på det hinsidige (”etter et liv i skyggens dal vil du etter døden få en strålende åpenbaring”). For dette kan man ikke få testet før man dør. Så rent logisk kan man ikke gå i mot en slik argumentasjon, bortsett fra ev. følgende: Hvis det er slik at trossamfunnets Gud har en strålende framtid i det hinsidige, hvorfor lar Han da ikke sine barn få en liten forsmak på forhånd, for å støtte dem i det å ”holde ut”? 
2. Ta initiativ til å informere om begrensninger. Før meg ble pensjonist arbeidet jeg til daglig i skolen som psykolog. I løpet av denne tiden jeg holdt på med det, har jeg sett mange metoder for bedring av for eksempel elevers innlæringsmuligheter eller atferd. Noen har vært ”døgnfluer”, andre har over tiden vist seg å ha livets rett. Mitt inntrykk er at de personer som har lansert ”døgnfluer” i utgangspunktet ikke har vist interesse for på eget initiativ å informere om når, og i hvilke sammenhenger, den aktuelle metoden har sin styrke og når den har sin begrensning. Selv om det ikke alltid sies direkte har det her virket som om noen ut fra sine spesielle erfaringer har ”kommet over” en metode som ”fungerer” og som har gjort dem begeistret og som de noen ganger også lanserer som en ”ny” metode (”ny åpenbaring”) som ingen har kjent til tidligere. Når man selv har kommet med motforestillinger av typen ”kan du fortelle oss noe om når, og under hvilke omstendigheter, denne metoden har sin begrensning, blir man som regel møtt med uklare svar av typen at denne metoden kan brukes også i andre sammenhenger, men det er det vi som må finne ut av, og at man ikke kan forvente at vedkommende selv kan fortelle om dette.  På den andre siden er også mitt inntrykk at metoder som over tid har vist seg å ha livets rett i større grad er blitt presentert med refleksjon, ydmykhet og reservasjon. Se for øvrig mer om pedagogiske programmer i skolen .
3. Kunne ta kritikk utenfra. Hvis representanter for et trossamfunn har problemer med å forholde seg til kritikk ”utenfra”, både i forhold til det som de selv mener er grunnlaget for deres eksistens og i forhold til deres praksis mht. for eksempel organisering eller psykososiale praksis, mener jeg dette i seg selv kan gi grunnlag for å stille spørsmål omkring deres legitimitet. For: Hvis det de står for er sant og ekte kan de også tillate seg å være ”transparente”, ettersom de da ikke behøver å frykte at kritikk utenfra skal rokke ved sannheten, kritikken vil kort og godt falle på sin egen urimelighet. Særlig bekymringsfullt blir det hvis man er bevisst at man fører folk bak lyset, men ikke ønsker at det skal bli avslørt. Samtidig tror jeg at mange representanter for ulike grupper motsetter seg kritikk utenfra, ikke nødvendigvis fordi de vet at de fører folk bak lyset, men fordi de kanskje innerst håper de har en god sak, men samtidig føler de har en ”tynn sak” og frykter å bli avslørt utenfra. Fra et og samme trossamfunn kan man godt her finne mange avskygninger, der noen ”claim their convictions with quiet authorithy”, mens andre viser andre holdninger. Ledelsen vil som regel forklare dette med at ”noen av vår medlemmer er litt umodne og har ennå ikke fått tak på hva dette dreier seg om”. 
4. Fokus på å gi et godt inntrykk utenfra. Hvis et trossamfunn har sitt fokus på det å gi et godt inntrykk, fremfor faktisk å stå for det de er overbevist om, eventuelt “på god og vondt”, kan det også gi grunnlag for å stille spørsmål om deres legitimitet. For: “If you try to make an impression, that’s the impression you make”. 
5. Religiøs elitetenkning. Det finnes en rekke trossamfunn som ser på seg selv som en eksklusiv representant og formidler for hva Gud (eller en annen religiøs autoritet) mener og ønsker. I praksis dreier dette seg om religiøse grupper som legitimerer sin identitet med utgangspunkt i at man, i motsetning til andre grupper, har oppdaget eller tilegnet seg, og videre forvalter, en spesiell kunnskap, lære, idé, innsikt, visjon, kompetanse eller åpenbaring. En slik grunnholdning medfører en ekskludering (”vi og dem”) ikke bare i forhold til ikke-religiøse, men også i forhold til samtlige øvrige religiøse grupper. Dette kan komme til uttrykk gjennom arroganse (”det er vanskelig å være beskjeden når man faktisk har rett”)som en nedlatende overbærenhet (”vi må vise forståelse og omsorg for disse umodne og uopplyste stakkarene som ikke vet bedre”). Det kan også komme til uttrykk på en mer kraftfull måte ved å oppfatte andre troende som avvisende, frafalne, falske, forblindete eller djevelske. Hvorfor er en slik religiøs elitetenkning relevant her? Min begrunnelse for dette er rent logisk. Jo flere grupper som står fram og hevder at de han monopol på sannheten, desto mindre er sannsynligheten for at akkurat deres gruppe er den rette.  Da hjelper det så lite når de alle sammen sier at ”ja, vi skjønner det, men nå er forholdet det at vi faktisk vet at vi har rett”.

Om habilitet

I jusen brukes også begrepet habilitet. Habilitet er et ord som minner om troverdighet, og brukes bl.a. i jusen som uttrykk for at det ikke finnes forhold hos en person (heftelser) som gjør at man kan tvile omkring det personen sier og mener. 

Noen klassiske eksempler på habilitetsproblemer er følgende:

1. Når en dommer, eller et jurymedlem, i en rettssak er i slekt med eller har personlig forhold (for eksempel vennskap eller uvennskap) til den som er under tiltale.
2. Når en person blir tilsatt i en stilling, ikke først og fremst på grunn av sine kvalifikasjoner, men fordi den som tilsetter vil ha vedkommende fordi han (eller hun) har betalt penger ”under bordet” eller har formidlet ”intime ytelser” til den som tilsetter.
3. Når en politisk leder motarbeider at en bedrift blir vurdert i forhold til økonomisk kriminalitet fordi den politiske lederen har en nær slektning som sitter i bedriftens styre. Et viktig prinsipp ved krav om habilitet i juridiske sammenhenger er å sikre at juridiske beslutninger fattes på grunnlag av sannferdige og rettferdige vurderinger uavhengig av eventuelle personlige interesser og behov hos de som er med å legge grunnlaget for en dom. Dette kan for eksempel dreie seg om økonomisk gevinst, makt eller ens gode navn og rykte. I forhold til nyreligiøse grupper kan man på tilsvarende måte stille spørsmål ved troverdigheten av utsagn fra ledere for slike grupper hvis det foreligger forhold som tilsier at de kan ha person interesse eller behov for at andre utenforstående oppfatter den religiøse gruppen som sann og troverdig. Slik fordeler kan for eksempel være knyttet til økonomi, makt eller status. At lederen her i utgangspunktet er sårbar er for så vidt naturlig, ettersom ledere i nyreligiøse grupper ofte kan være økonomisk avhengig av sine medlemmer, har makt over dem, og er avhengig av deres anerkjennelse. Konsekvensen av dette at er derfor at man ikke uten videre kan legge vekt på hva en leder sier om sin egen, eller gruppens, troverdighet, selv om vedkommende internt i gruppen tillegges stor troverdighet og autoritet.

Men ikke bare ledere for nyreligiøse grupper kan ha et habilitetsproblem. Her er noen andre eksempler:

1. Mellomledere som ønsker å posisjonere seg i gruppen, ved å for eksempel internt å være overdrevent kritisk til lederen eller ved å innynde seg over lederen ved å fremstå som eksemplariske.
2. Medlemmer som er ukritisk positive fordi de er for økonomisk eller sosialt avhengige av gruppen.
3. Avhoppere som med bakgrunn i egne negative erfaringer vil hevne seg på gruppen, eller på en eller annen måte vil kunne oppnå fordeler, ved å fremstille den entydig negativt.

Benektelser og bagatellisering

En mulig indikasjon på mangel på troverdighet er når en person eller gruppe har problemer med å åpent innrømme at man tidligere har tenkt feil. Jeg velger her ikke å komme med eksempler på dette, men de fleste skulle være kjent med eksempler på individer eller grupper som over tid har endret sine synspunkter og/eller praksis, og som har hatt problemer med å erkjenne dette åpent utad, i politiske sammenhenger, i religiøse sammenhenger eller i andre kulturelle sammenhenger.

Slik motstand kan gi seg utslag i form av både benekting og bagatellisering, samtidig som vi må kunne gi rom for at både benekting og bagatellisering også kan være forenlig med oppriktighet, dvs. at det er snakk om falske minner. Men jeg mener selv at det hele blir litt pinlig når innrømmelser og bekreftelser av en ”svart” fortid først kommer når noen utenforstående trekker det fram, dvs. at man selv ikke har tatt initiativ til å vedkjenne seg sin fortid, men etterpå plutselig kan huske ”alt”, i hvert fall det som man får direkte spørsmål på.

Her er noen eksempler på hvordan bagatellisering kan komme til uttrykk:

1. Jo, vi tenkte nok slik den gangen, og gjorde sikkert en del uheldige ting. Men vi var unge og kanskje litt for begeistret for vår sak, men gjorde det hele i beste mening. Det vil være uheldig å ta opp dette nå.
2. Nåværende medlemmer kjenner ikke til vår historie, og det vil kunne skape både forvirring og usikkerhet blant dem om vi skulle begynne å fokusere på dette nå. 
3. Vi har lært av våre erfaringer og det er derfor ingen grunn til å snakke mer om dette. 
4. De som tenker på tidligere tider har lett for å henge seg opp i det som var negativt, og glemme det som faktisk var positivt. 
5. Tiden leger alle sår. 
6. Vi er ikke ansvarlige for det tidligere ledere satte i gang. 
7. Det var egentlig ikke noe galt med vår ideologi, problemet var datidens ledere. 
8. Det var ikke noe galt med datidens ledere, vi hadde bare en uheldig ideologi. 
9. Det ville gi et uheldig inntrykk utad om vi skulle bli assosiert med vår fortid, vi har tross alt en god sak å kjempe for. 
10. De som var med den gangen var med frivillig, og vi laget ingen problemer for de som ikke ønsket å være med eller som reagerte på det vi holdt på med, og enhver som har ønsket det har hatt anledning til siden å ta dette opp med oss. 
11. Det vi gjorde den gangen kan kanskje med dagens øyne sees på som galt, men den gangen levde vi i en annen tid og kultur enn det vi gjør nå. 
12. Dommen overlater vi til Gud. 
13. Gud tilgir alt, og å tilgi er å glemme. 
14. Det viktigste er å se fremover. 
15. Det ville være uheldig om dette skulle komme fram i pressen. Vi vet hvordan pressen liker ”sensasjoner” og hvordan de kan fremstille en sak ensidig. Vi er også bekymret for at en slik fremstilling vil kunne være til skade ikke bare for oss som organisasjon og for vår visjon, men også for den tro vi deler med mange andre mennesker og organisasjoner. 
16. Vår sak er viktig, ikke først og fremst for oss men for Gud som har gitt oss denne visjonen. Et overordnet prinsipp for oss er derfor at flest mulig mennesker får del i denne visjonen. Men hvis denne saken skulle komme fram i den offentlige debatt, er vi redde for at mennesker som er med oss vil slutte eller at mennesker som kunne ha blitt med oss vil vegre seg for å bli med. Det ville være ensbetydende med å motarbeide Gud.

Men når det er sagt: Når jeg bruker begrepet bagatellisering, så må ikke det uten videre oppfattes som negativt. For når man går inn på de enkelte utsagn, mener jeg man også kan finne utsagn som faktisk har legitimitet, og at det faktisk er riktig som vedkommende sier - det er en bagatell! Men dette er et komplekst tema, der vurderingen av hva som generelt og konkret er positivt eller negativt, er en subjektiv greie preget av eget verdisyn og menneskesyn, egne opplevelser, aktuell sak og aktuell kontekst. Så noen entydig fasit på "gode" og "dårlige" bagatelliseringer tror jeg ikke finnes. Til syvende og sist dreier dette seg om moralfilosofi, der ingen enkle svar finnes.

Identitetskonstruksjoner og definesjonsmakt

En måte å styrke troverdigheten når det gjelder egen "tro" vs "andre troende", er ved å bruke den makten som ligger i ulike måte å omtale seg selv og andre på. Her er noen eksempler på dette gjennom argumenter som troende og ateister har brukt om seg selv og "motparten".

Troende om seg selv

1. Har en trygg tro
2. Har en klar, radikal og kompromissløs overbevisning
3. Tviler ikke
4. Har en trygg forvissning, vet hva vi tror på
5. Har sett noe andre ikke har sett
6. Snakker ut fra egne personlige opplevelser
7. Andre som går samme vei og søker det samme opplever og finner det samme
8. Har ført til radikale og positive endringer i eget liv
9. Er ikke bekymret for hva som skjer når man dør

Ateister om seg selv

1. Driver ikke med esoterisk/hemmelig kunnskap som ikke beviser noe som helst, eller er forutinntatte, men forholder oss med et åpent sinn til alt som kan dokumenteres og alle saklige argumenter.
2. Har ingen tro på verken det ene eller andre, men tilegner oss kunnskap i samsvar med grunnleggende vitenskapelige prinsipper for bevis og dokumentasjon.
3. Respekterer troende som har tenkt grundig igjennom sitt standpunkt, og som kan gi en god begrunnelse for det.
4. Unngår alt som smaker av overtro, forutinntatthet, antagelser og det å tro på noe bare fordi andre tror på det.
5. Et samfunn kan bygges opp på fornuft, rasjonalitet og humanistiske prinsipper og trenger egentlig ikke noen religion.
6. Unngår religioner fordi dette bare dreier seg om virkelighetsflukt, ansvarsfraskrivelse, fantasier og fremtidsdrømmer uten rot i virkeligheten.
7. Forholder oss til virkeligheten og hverdagen og ikke til noe "hinsides".
8. Unngår å involvere oss i bevegelser der ideologiske overbygninger er viktigere enn respekt for det enkelte menneske.
9. Er åpen for envhver åpen og saklig debatt.

Troende om ateister

1. Åndelige forblindete
2. Tør ikke bruke annet enn den såkalte fornuften
3. Tør ikke å åpne seg for det som bare kan erfares med andre sanser
4. Vil heller følge sine lyster og dyrke sitt intellekt enn å underordne seg Gud
5. Vet utmerket godt at Gud finnes, men later som Gud ikke finnes
6. Setter premisser for hvordan man tilegner seg virkelighetsforståelse - målbar empiri - noe som gjør at de selvfølgelig aldri vil finne Gud
7. Påstår at de vil tro når de har "fått bevist" men uten at dette stemmer"
8. Er egentlig motstandere av Gud
9. Er ikke forberedt på det sjokket som møter dem når de dør

Ateister om troende

1. Dypt religiøse
2. Holder fast på religiøse dogmer
3. Tolker hele bibelen bokstavelig
4. Kristenfanatikere
5. Kristenfundamentalister
6. Hjernevaskete
7. Har sluttet å tenke selv, vil ikke følge logisk tenkning
8. Bare opptatt av den hinsidige
9. Overkjører andre mennesker med sin tro

Kjell Totland Psykologtjentester © 2017

Nyeste kommentarer