Fornuft og følelser

Fornuft og følelser 

Du kan ikke vær klok og forelsket på samme tid 

-Bob Dylan

En plattenslager betegner opprinnelig en blikkenslager, men disse var kjent for også å lage falske mynter, og derfor betyr det også en "skrønemaker", derav uttrykket "å slå en plate" som jo betyr å ljuge. Den vanlige oppfatningen av en plattenslager er en som lurer penger ut av folk under falske forutsetninger.

For at plattenslagere skal kunne nå igjennom med sine interesser, er det viktig å sette motparten i en emosjonell status som gjør at evnen til å tenke kritisk reduseres eller kobles ut. Og plattenslagere finnes i mange utgaver i samfunnet vårt. Her er noen eksempler:

1. Tradisjonelt kjenner vi til bondefangere og svindlere.
2. I moderne tid finnes det mange eksempler fra pyramideselskaper.
3. Slik jeg ser det er store deler av vår markedsøkonomi basert på at "noen" gjennom emosjonell påvirkning i form av suggesjon skaper kunstige behov for å få folk til å kjøpe ting de i utgangspunktet ikke følte de trengte.
4. Ved forelskelser skjer det noe med den menneskelige hjerne som - for å si det med mine ord - "presser fram et sterkt tilknytningsbehov i forhold til et annet menneske", og som lett kan utnyttes av en plattenslager.

Her er et eksempel med sangen "Frøken Johansen og jeg":

Vi var arbeidskamerater, frøken Johansen og jeg,

men livet legger mange feller i en jomfrus vei.

En vakker dag kom det til vår kafé en stilig mann,

med knebelsbart og gresk profil, den rene Don Juan.

Frøken Johansen serverte sjelden, men når han kom inn,

var hun alltid rask på foten, bort til bordet som en vind.

Jeg forsøkte alt jeg kunne, men hun eide ikke skam,

så alltid ble det frøken Johansen som fikk servere han

Gang på gang kom han igjen og svært nysgjerrige vi var,

vi ville jo så gjerne vite hva det var for kar.

Og så en dag fortalte han at han satt på kontor,

var sønn av direktøren, og fabrikken den var stor.

Frøken Johansen og jeg, vi gikk og bar på samme drøm,

drøm om penger, bil og villa, og en ektemann så øm.

Men jeg tenkte: Om han frir, så blir det neppe meg han tar,

det er nok sikkert frøken Johansen som største sjansen har.

Han var veldig, veldig stilig, hadde ring med diamant,

og vi tok på oss øreklips og allslags fjas og tant,

og leppestift og neglelakk på fingre og på tær,

ja, til og med til hverdags tok vi på oss søndagsklær.

Frøken Johansen var vakker, yndig som en rosenknopp,

hennes nese den var rett, men min den pekte mere opp.

Hun var slank og nett, mens jeg var det man kaller god og rund,

så at det ikke var no' håp for meg forsto jeg om en stund:

Ja, han kom og han gikk og hilste, men han sa jo ingen ting,

men plutselig en dag kom frøken Johansen med ring.

Da tok jeg av meg øreklips og leppestift og alt,

og hva som siden hendte, det er ganske kort fortalt.

Frøken Johansen, hun angrer seg, det kan jeg forstå,

for han var en plattenslager, og han er forduftet nå.

Jeg står ennå bakom disken, og jeg føler meg så gla'

for hvis han hadde fridd til meg, så hadde også jeg sagt ja.

Denne sangen inneholder mange paralleller til "religiøse plattenslagere", hvordan de posisjonerer seg, hvordan de utnytter andres svakheter og hva man til slutt sitter igjen med. Den illustrerer også at det som regel er tilfeldig hvem som blir rekruttert, og at det kan skje med hvem som helst.

Forelskelse gjør som kjent blind. Som en venn av meg en gang sa: Først mister du synet på det ene øyet, så på det andre øyet, og når du får tilbake synet er det for sent.

Se også denne: Derfor tenker-du-ikke-klart-nar-du-er-forelsket/62889014

For noen som blir medlemmer i nyreligiøse bevegelser kan man se paralleller til det som skjer når noen blir forelsket. Her er et eksempel: I forbindelse med Knutbysaken oppnevnte den svenske sosialstyrelsen seks sakkyndige som skulle vurdere om Sara Svenssons handlinger var å betrakte som psykotiske eller ikke. Fem sakkyndige mente dette, mens den sjette (Göran Källberg) var av en annen oppfatning: Det han mente var at hennes tro riktignok fikk alvorlige konsekvenser, men at det ikke var ensbetydende med psykose. Han hevdet tvert i mot at hennes handlinger var bevisste og planlagte ut fra et inderlig ønske om å ikke miste kontakten med Gud, og at en slik ”pasjonert tro” på mange måter kunne sidestilles med forelskelse. ”Båda kräver ett väldigt engagemang som kan få en att göra drastiska saker” (Kindbom, 2005). 

Nylig kom jeg over et annet interessant likhetstrekk mellom forelskelser og den situasjonen som enkelte medlemmer i nyreligiøse bevegelser er i, nemlig unikhet: I Allers nr. 30-2010 - lesernes beste historier s. 4-5 forteller en kvinne om sitt møte med "Gunnar". Hun var blitt forelsket i Gunnar, men etter hvert kom det fram at han "dessverre" var gift og hadde barn. Men Gunnar holdt meg fast. Han så meg dypt inn i øynene og fortalte at det bare var spørsmål om tid før han og kona var enige om hvordan alt skulle deles før de skulle gå hver sin vei". ---- "En stemme dypt inni meg sa at jeg ikke skulle tro på det han sa, men hjertet mitt var ikke det minste fornuftig, så jeg lovte at jeg skulle vente på ham."…. "Jeg vet at mange har vær i samme situasjon som meg, men jeg så på forholdet mellom Gunnar og meg som noe helt spesielt. Det var ikke den gamle historien om den unge jenta som faller for en gift mann. Vårt tilfelle er helt annerledes.

Hvordan denne historien ender, kan vel de fleste gjette seg til. Men jeg kjente igjen argumentet:Jo, i en viss forstand kan du si at jeg er blitt med i en nyreligiøs bevegelse. Og selvsagt skal man holde seg unna de som er sekter. Men for det første er vi ikke noen sekt, og for det andre så er dette noe helt spesielt forskjellig fra alle de andre, for......osv. I realiteten er det ingen vesentlige forskjeller, for selv om de læremessig skiller seg fra hverandre, så viser det seg at argumenter som brukes ut over det læremessig i prinsippet er det samme, og som derfor kan besvares med ja, men det samme sier også alle de andre / mange av de andre. Et eksempel på dette er såkalt emosjonelle argumenter av typen:  Ja, men jeg vet det, jeg er overbevist om det, og hadde du opplevd det samme som jeg har opplevd ville du forstått det,... osv.

Slike mennesker er det vanskelig, for ikke å si umulig, å diskutere med. For deres overbevisninger er basert på opplevelser og følelser og er ikke uttrykk for noe man har bestemt seg for å gå inn i gjennom en lang rekke med resonnementer og intellektuelle betraktninger. Det er like håpløst som å diskutere hvor "fornuftig" det er å være forelsket i et annet menneske. Og det man blir møtt med er enten "det kan ei forklares, det kan kun erfares" eller at man serverer en lang rekke saklige argumenter for å dekke over at valget i realiteten er fattet på ”emosjonelt” grunnlag.

Her er en illustrasjon på hvor vanskelig det noen ganger kan være å få en annen person til å endre et fokus eller perspektiv når det kan medføre en eller annen form for innrømmelse, hentet fra tegneseriefiguren "Nemi", her fritt gjengitt: Nemi treffer en kjekk type og sier "Hei, har ikke vi møtt hverandre før?" Typen benekter det, men Nemi gjør ham oppmerksom på at de faktisk satt ved siden av hverandre på kino dagen før. Typen benekter fortsatt at han har truffet Nemi før. Nemi minner ham da om at han faktisk åpnet døren for henne da de forlot kinosalen. Typen sier: "Ja, men den filmen har jeg aldri sett."

Nemi svarer: "MEN DU KUNNE HA SETT DEN!"

Et annet eksempel på hvor vanskelig, for ikke å si umulig, det er å argumentere fornuftig med en som «vet» at han/hun har rett, er dette: I et intervju på TV fortalte den danske regissøren Lars von Trier følgende (fritt gjengitt etter hukommelsen): «Når jeg diskuterer med andre regissører hvor god jeg er som regissør er mitt utgangspunkt at jeg vet at jeg at ingen andre regissører er bedre enn meg. Så for meg er det helt uinteressant å lytte til deres argumenter. Det jeg derimot ser etter er å ha fokus på svakhetene i deres argumentasjon. For siden de ikke har rett, vil dette før eller senere dukke opp i deres argumentasjon.» I det samme innslaget sa også hans kone følgende (fritt gjengitt etter hukommelsen). «Når jeg hører at Lars har laget en film vet jeg at det er en meget god film – ikke fordi jeg har sett den, for det er det ikke alltid jeg har – men utelukkende fordi jeg vet at Lars bare lager meget gode filmer».

Slik jeg ser det har mennesker som er opptatt av å formidle sine "klare overbevisninger" lett for å falle i slike feller, og er i stressituasjon som minner om mennesker som først formidler synspunkter, deretter diskuterer, deretter krangler og til slutt går løs på hverandre, og der det viser seg at ingen av dem egentlig lytter til motparten, men bar blir mer og mer stresset av det som de oppfattes som negative holdninger hos motparten. Hvor ofte har du selv opplevd når du har kranglet med et annet menneske opplevd at du, eller den andre, plutselig stopper opp og sier (og da uten for å være spydig): Hei, hva var det du sa der? Der kom du faktisk med et godt argument, det fikk meg faktisk til å tenke, det må jeg tenke mer på. Det skjer vel i prinsippet aldri, selv om kanskje både du og den andre innerst inne har et håp og et ønske om at motparten faktisk skal reagere slik, og at det å bruke STORE BOKSTAVER kanskje vil gjøre det lettere for motparten å forstå det.

Det var i 2012 jeg så et innslag med skuespilleren Otto Jespersen på TV, der dette poenget, ved bruk av ironi, kom tydelig fram (fritt gjengitt etter hukommelsen): Stakkars Otto sitter på legens venteværelse der er det fullt av pasienter. Otto har sitt der en stund og blir åpenbart mer og mer stresset, utålmodig og høyrøstet av å måtte vente på at det skal bli hans tur, noe han da heller ikke legger skjul på overfor de andre på venteværelset. Plutselig kommer legesekretæren inn og sier til Otto på en nedlatende og spydig måte: Hør nå her min gode mann: Legen har det travelt i dag. Det må De bare forstå. Så Dem bare ned De, så skal De nok se at det blir Deres tur en gang også. Hvordan reagerer Otto på dette? Han ser forbløffet på legeskretæren og sier følgende: Å, har legen det travelt i dag? Det var jeg ikke klar over. Ja, men det helt i orden! Så setter Otto seg rolig ned på stolen, tydelig avslappet og åpenbart i godt humør og venter rolig til det blir hans tur.

Konklusjon

Så min konklusjon er som følger: Emosjonelt engasjement kan påvirke vår evne til å tenke fornuftig og klart. Denne påvirkningen kan føre til at vi blir naive og manipulerbare og lett lar oss forføre, eller til at vi blir rigide, egosentriske og upåvirkelige. Når vi er i slike tilstander har vi lite, eller intet, utbytte av dialog og "den gode samtale" (slik f.eks. Inge Eidsvåg beskriver dette). Det beste er nok om vi mennesker greide å finne balansen mellom på den ene siden å være nysgjerrige og åpne for nye opplevelser og nye forståelser og på den andre siden samtidig kunne være kritisk og nøktern i sin tenkning og samtidig kunne være åpen for å lære gjennom "den gode samtale". Men det er nok en balansekunst som dessverre ikke alle mestrer. 

Se også artikkel om hvordan fundamentalister "diskuterer". Se artikkel her

Se også artikkel om hvorfor fakta ikke endrer vår tenkesett her. 

Referanse

Kindbom, M. (red.) (2005). Farligt att stämpla tro som sjukdom. Världen i dag, 11.06.04 s. 5.

Copyright © 2019 Kjell Totland Psykologtjenester

Nyeste kommentarer