Innrømmelser og beklagelser

Eksempler på kristne trossamfunn i Norge som har kommentert uheldige sider ved egen tidligere forkynnelse eller praksis

(Denne siden ble sist oppdatert 23.05.2021. Innspill fra lesere mottas med takk. K.T.)

I Norge ser det ut til at rekrutteringen til lukkete kristne miljøer hovedsakelig kommer fra to miljøer: Grupper med forankring i norsk kristen tradisjon med sterke pietetiske innslag, og grupper inspirert av bevegelser importert fra USA. Fra disse finnes det en del eksempler på mennesker som har gått ut av slike miljøer, og som offentlig har rettet kritikk mot disse miljøene. Hvor troverdige slike utsagn er, eller ikke er, er et tema i seg selv (se mer om dette her), og man kan ikke uten videre ta for gitt at alt det som sies er sant. Desto mer interessant er det når representanter for ulike kristne miljøer faktisk i ettertenksomhetens og etterpåklokskapens navn kommer med innrømmelser og beklagelser som bekrefter det enkelte ”avhoppere” har hevdet, interessant fordi de vanlige argumentene for å stille spørsmål ved troverdigheten av påstander (for eksempel behov for ”hevn” eller at man ser det hele ”utenfra”) faller bort når det kommer fra organisasjonen selv.

Fokuset ved slike innrømmelser og beklagelser er vanligvis å be om tilgivelse for tidligere synder, for derigjennom å gjøre seg ferdig med fortiden og komme seg videre. Det er samtidig vanlig å si at praksis underveis er blitt endret i en positiv retning.

Er slike beklagelser og innrømmelser og utsagn om at ”nu går alt så mye bedre” alltid i samsvar med virkeligheten? Kan det hende at det i virkeligheten dreier seg om bagatelliseringer, spill for galleriet, et nødvendig onde fordi man ser at fortiden ikke lenger kan holdes hemmelig, eller at man likevel ikke har sett ”dybden” i problemet. Vanskelig å si, men problemstillingen har ved i hvert fall ved en anledning blitt problematisert redaksjonelt i Vårt Land redaksjonelt 04.01.06 s. 2 under tittelen: ”Angrende synder?”.

Spesielt vanskelig ser det ut til å være å knytte den ”uheldige” praksisen til bevegelsens grunnleggende ideologi og det som rent teologisk er ment å legetimere organisasjonens eksistensberettigelse. Et eksempel på dette er når kristne organisasjoner beklager tidligere praksis der menneskers kall har gått foran hensynet det enkelte medlem, uten å gå nærmere inn på, eller gjøre et oppgjør, med selve ideologien og teologien knyttet til begrepet ”Guds kall”.

Men selv når man har endret ideologi, kan man også spørre seg: Er den nye ideologien i realiteten uendret, selv om den nå fremsettes i en ”snillere” variant? Har man analysert grundig nok sammenhengen mellom ideologien og de personer i bevegelsen som var ideologiens fanebærere? Er de samme fanebærerne fortsatt til stede? Har de virkelig endret praksis? Dette er jo en kritikk som er blitt rettet mot Russland, der det hevdes at selv om landet avviklet Sovjetstaten, så sitter fortsatt mange av de samme byråkratene i systemet og opprettholder mye av den tidligere praksisen, samtidig som landet tilsynelatende har gått over til en ny, og mer liberal, politisk ideologi.

 Siden det ikke finnes ingen enkle svar på hvilke trossamfunn som er lukkete og hvilke som ikke er lukkete, har jeg i denne oversikten også tatt med trossamfunn som ut fra mitt inntrykk folk flest ikke oppfatter som lukkete. 

Her kommer i alle fall noen eksempler på ulike former for innrømmer og beklagelser fra ulike kristne miljøer i Norge, så får leseren selv vurdere hvor troverdige slike innrømmelser er, eller ikke er. 

1. Den Norske Kirken

Her er noen eksempler på beklagelser fra Den Norske Kirken:

Beklager manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter i abortspørsmålet (Se artikkel her).

Beklagelse på syn på homofili (Se artikkel her)

Beklager medlemsrot (Se artikkel her)

 2. De Frie Evangeliske Forsamlinger

Jeg har selv vært blant disse firkantede dårene som har pekt på skjørt, bukser, langt hår, og så videre, uten å ta tid til å se om Bibelen virkelig sier dette. Det er med dyp sorg jeg har måttet innrømme at vi har tatt feil på alle disse punktene. Noen ganger truet vi for eksempel jenter som hadde øredobber med at de ikke ble med da Jesus kom. Og hadde noen gutter langt hår, kommanderte vi dem til frisøren. Det var jo åndelig voldtekt.  Vi har et ansvar for å si at har tatt feil.

 (Asbjørn Froholt, Vårt Land 07.09.99 s.18)

 3. Den Evangelisk Lutherske Kirke

En bekjennelse fra DELKs styre

 Brev til nåværende og tidligere medlemmer som har fått et anstrengt forhold til kirkesamfunnet.

 Kjære deg, du som nå sitter med ”Underveis” i hendene!

Hvordan reagerer du når dette bladet dumper ned i postkassen? Hvilke følelser har du overfor menigheten?

Vi vet at de som har vokst opp i et kirkesamfunn, kan sitte med mange sterke inntrykk og opplevelser. Religion er noe som berører alle sider ved oss og griper inn i livet vårt på mange måter. Og slik må det være.

Mange av oss har gode følelser overfor kirkesamfunnet. Der fikk vi vår trygge barnetro og en kristen oppdragelse. Vi er takknemlige for dette, og setter pris på den tilhørighet vi fikk blant venner i skole og menighet.

Men dessverre, ikke alle med oppvekst i DELK har like gode erfaringer. Vi i kirkesamfunnets styre har fått en del signaler om at noen føler det ganske annerledes. I flere møter har vi behandlet et tema som vi har kalt ”DELK, hvor går du?” Her har vi blant annet vært opptatt av forholdet til dem. I dette brevet ønsker vi å beklage en del forhold som kan ha gitt vonde opplevelser og minner.

Vi mennesker kan lett komme i skade for å såre, fornærme eller ødelegge for andre. Særlig alvorlig blir det når dette skjer av foresatte i menighet eller skole, Det ville være godt om slike hendelser kunne bli tatt opp etter hvert, før de fikk sette seg fast.

En del vonde følelser kan ha sammenheng med håndhevelsen av hevdvunne normer innen kirkesamfunnet, Underholdning, deltagelse i idrett og foreningsliv, bruk av media, pynt på klær, m.m. ble ansett som noe unødvendig eller noe som lett kunne føre til synd, og det ble advart sterkt imot slikt. De fleste medlemmene var også tilbakeholdne med fortrolig omgang med ikke-medlemmer. Det kunne derfor bli ansett som galt å delta for eksempel i brylluper og konfirmasjoner utenfor kirkesamfunnet.

Formaning til nøkternhet og avhold kan være minst like aktuelt og berettiget i vår tid. Men den må alltid forkynnes til selvfornektelse for den enkelte. Det uheldige var at advarslene og formaningene etter hvert ble praktisert som klare bud og forbud. Og de som ”overtrådte”, fikk gjerne et oppgjør på skolen, under konfirmasjonsforberedelsen, eller når de tegnet seg til nattverd. For voksen ungdom kunne dette også skje når de kom for å ta ut lysning for å gifte seg.

I praksis kunne det nok hende at refselsen heller ikke ble helt rettferdig fordelt. Det er lett å ta feil eller gjøre forskjell. I mange tilfeller kan det ha vært feil fra flere parter. Men uansett: Det som oppleves som urettferdig, blir lett en spire til motvilje og negative følelser overfor den foresatte. Motviljen kan komme til å rette seg mot hele den tjeneste og sammenheng som vedkommende representerer.

Gjennom lange tider ble kristendomsundervisningen i skolen drevet med mye utenatlæring. En del av dette stoffet er vanskelig for barn, og kravene ble for store for mange elever. Det ble et strev for å nå målene. Overfor dem som ikke lærte leksene eller klarte å lære dem, ble det til dels brukt gjensitting og lignende. Mange av foreldrene og lærerne påpekte det uheldig i denne måte n å drive kristendomsundervisning på, men styre og ledere var redde for å begynne å fire på kravene.

Dette førte til at mange elever fikk taperopplevelse og andre vonde følelser knyttet til kristendomsundervisningen. I vår tid vet vi en del mer om hvor uheldig det er at ubehagelige opplevelser blir knyttet sammen med det som skal læres. Det er innlysende at det er særlig ille nå dette rammer kristendomsfaget.

Styret, som kirkesamfunnets øverste ansvarlige organ, kjenner på dette som et tungt ansvar. Derfor er det også gjennom mang år blitt lagt ned et stort arbeid for å utvikle og forbedre skolen – og spesielt kristendomsundervisningen. Og vi er kommet til at det også er riktig å gå litt inn på dette temaet i et brev formet som en UNDERVEIS-artikkel. I flere møter og under bønn til Gud har vi snakket sammen om hva vi kan gjøre for å komme på talefot med dem det gjelder, for å erkjenne og beklage. Etter beste evne vil vi innstille oss på å lytte med et åpent sinn og en upartisk holdning. Vi ville så gjerne få kontakt med deg som bærer på vonde minner. Det som bekymrer oss mest, er at slike forhold også kan ha forstyrret din tro og din tillit til Gud. Det kan av og til være vanskelig å skille mellom Gud og menighet!

Vi tror det er mulig og viktig for hver enkelt å komme til et oppgjør med det vonde i sin fortid. Det som ligger der halvveis fortrengt, har lett for å svekke tryggheten og gleden i livet.

Et åpent møte med problemet kan føre til frigjøring og et bedret gudsforhold. For noen vil det være det enkleste å begynne samtalen om slike ting med en god venn eller en annen person som en vet en kan snakke fortrolig med.

Mange forhold er det ikke mulig å få gjort noe med. Det eneste vi kan gjøre, er å be vår himmelske Far at han kan opprette skadene så langt det er mulig. Når alt kommer til alt, er det bare han som lege de sår som ble forvoldt av mennesker. I den grad det gjelder forhold hvor vi selv (fraværende styremedlemmer) har gjort noe galt, eller ventet for lenge med å rette på uheldige forhold, ber vi om tilgivelse.

Vi vil være et kirkesamfunn som tar Bibelens lære om tro og hellig liv på alvor. Fra fedrene har vi overtatt en arv som vi setter svært høyt. Den vil vi søke å ta vare på etter den innsikt som Guds Ånd til enhver tid vil gi oss. Så vil vi frimodig gå veien framover, selv om vi ser at det også er blitt gjort en del feil.

Guds ord, det er vårt arvegods, det våre barns skal være. Gud, gi oss i vår grav den ros vi holdt det høyt i ære. Jfr. Salme 78,3-4.

På denne måten ønsker Styret å rekke ut en hånd til deg som har fått det vanskelig på grunn av ovennevnte forhold – eller noe tilsvarende. Vi ber om at du vil ta imot henvendelsen i beste mening, og det ville glede oss om den kunne blir til litt hjelp for deg.

Guds velsignelse ønskes deg!

Hjertelig hilsen fra

Styret for Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn

 (DELK sitt styre, Underveis 4/95)

En bekjennelse som skapte bevegelse..

Aldri har en artikkel i UNDERVEIS fått slik publisitet som ”En bekjennelse fra DELKs styre” i forrige nr. fikk. Styret var på forhånd opptatt av at denne bekjennelsen skulle nå fram til felst mulig av dem som har hatt sin oppvekst i våre menigheter. Til dette fikk Styret uventet god hjelp av både aviser og TV!

Det begynte med at avisen Vårt Land like innunder jul i en stor artikkel gjengav mye av innholdet i brevet fra Styret. Samtidig hadde avisen hatt et intervju med én av de mange som har hatt sin skolegang i St. Olavsgate 12 i Oslo, Elisabeth Beckstrøm Breen.

Noen dager senere hadde Verdens Gang et iøynefallende oppslag: ”Menighet ber om nåde”, der flere punkter fra Vårt Lands artikkel ble gjengitt. I tillegg til et intervju med den samme Elisabeth Breen var også noen raske spørsmål blitt stilt til Hans Askjer, som imidlertid ikke kjenner seg helt igjen i de svarene som avisen tilla ham (Se et innlegg fra ham lengre ute i bladet). Samme kveld hadde TV2 et kort innslag i kveldsnyhetene, der det ble gjengitt korte uttalelser av Jens Fredrik Brenne, Elisabeth Breen og Ole Gjerpe. Saken ble for øvrig også nevnt i enkelte lokalaviser i Vestfold og Telemark.

Noen storm av reaksjoner fra de mange som kjente seg igjen i ”bekjennelsen” har det for øvrig ikke blitt. Til nåværende og tidligere ledere har det kommet en og annen uttalelse, mest muntlig. Noen sier at bekjennelsen satte ord på det vonde de bærer på i erindringen. Andre, og det er kanskje de fleste, sier at de tror de ikke har tatt noen skade av det de har opplevd i skole og menighet, selv om de gleder seg over at dette er blitt tatt fram. Men det er også de som mener at dette aldri skulle vært satt på trykk. Bekjennelsen synes å ha virket som en ydmykelse, kanskje ikke helt ulik den man opplever hver gang man bekjenner konkret synd.

For øvrig kan det se ut til at reaksjonene bekrefter én ting: Hvor vidt skolegangen og kristendomsundervisningen har etterlatt positive eller negative minner, avhenger mye av den enkeltes hjemmemiljø. Atmosfæren i hjemmet kan nok ha forsterket eller mildnet de ”mørke” minnene de måtte ha fra skole og menighet.

Til Vårt Land la Elisabeth Breen ikke skjul på at oppveksten i menigheten og skolen hadde etterlatt mange vonde minner, mye som det hadde tatt lang tid å bearbeide. Hun sa også at det gjorde godt å lese bekjennelsen fra DELKs styre, men tilføyde at innrømmelsene burde vært langt mer konkrete.

I et innlegg i Vårt Land en uke senere tok Jens Fredrik Brenne utgangspunkt i Elisabeth Breens uttalelse. Siden hans innlegg kan tjene til å utdype det som har vært Styrets intensjon med beklagelsen, gjengir vi det i sin helhet på neste side.

 (Oleg, Underveis 1/96, s. 15)

 Bekjennelse – ikke nok?

 20. desember referert Vårt Land en bekjennelse fra styret i Det eveangelisk-lutherske kirkesamfunn som stod i menighetsbladet UNDERVEIS. Elisabeth Breen responderer at dette er godt, men likevel ikke nok.

Vi i styret for kirkesamfunnet ønsker slik respons og tilbakemeldinger. Vi vet også at denne artikkelen bare er en begynnelse på en nødvendig prosess. Alt er selvfølgelig ikke sagt med denne bekjennelsen, og derfor ikke nok.

Vi vet at hvert menneske har sin historie. Hensikten med en slik offentlig bekjennelse er å komme den enkelte i tale. Mange av de feil som har vært begått, har bl.a. vært på de helligste og fineste områder i livet. Sårene sitter ofte dypt. Vi vil gjøre vårt til at en slik legende og fornyende prosess kan komme i gang. Vi vil legge til rette for forsoning, og det er vårt ansvar som hyrder og ledere. Vi vil møte enkeltmennesker, lytte og formidle kontakt der det er mulig.

Den offisielle bekjennelsen er frukt av en prosess over lang tid i styret. Det har vært en ransakelsens tid. Flere i det nåværende styret har vært i skolens og menighetens tjeneste og ”rammer seg selv” med det som skrives. Derfor er ikke denne bekjennelsen lettvinte ord.

Bakgrunner er bl.a. Salme 139,23-24: ”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei.” Vi tror at det er veien å gå både for hvert enkelt menneske og som kirkesamfunn.

Vil forvalte arvesølvet

Vi kan som mennesker ikke bekjenne andres synder, vi vet også at det kan være lettvint i etterpåklokskap å bekjenne tidligere tiders feilgrep. ”De var barn av sin tid” osv. Der syndene har sin bakgrunn i en bestemt menighetsteologi, må vi som styre ta ansvar. Vi vil ta vare på det med pietet, men det som er skrot, må vi kaste. Det som har vært utslag av en gal menighetskultur, må vi kunne bekjenne og bryte ned. Det har for øvrig skjedd en gledelig vekkelse og fornyelse innad i kirkesamfunnet i de siste 20 årene.

Men vi vil ikke bare legge om kursen der det er nødvendig. Verken vi eller tidligere ledere er ufeilbarlige paver, og vi er derfor ansvarlige for å erkjenne og bryte med det onde. Som kirke har vi av Herren Jesus Kristus fått ansvaret for å bruke binde- og løsenøkkelen. Her er vi kallet til selv å gå foran!

Det er vår overbevisning at kristendommen er oppgjørets religion, og at vi i Jesu navn kan byte med destruktive handlingsmønstre. Det skjer ved å erkjenne og bekjenne synd og ved å forplikte oss på å følge den oppstandne Jesus Kristus, som er veien, sannheten og livet!

Hva det innebærer, må vi være oss mest mulig bevisst. Derfor arbeider vi nå med vår basis, vår profil og vårt kall. I en tid med normoppløsning, ansvarsfraskrivelse og bibeloppløsende teologi vil vi på ny forplikte oss på Guds grunnleggende bud, og vi vil forplikte oss på bibeltroskap med fasthet og kjærlighet.

I denne omgang har vi selv behov for å få gjort opp vår felles skyld. I senere menighetsblad vil vi komme inn på den indre prosess som må skje i hvert enkelt menneske. Den enkelte er selv ansvarlig for å kunne komme ut av det onde og inn i en fornyende livsprosess. Det er vårt ansvar som mennesker.

 (Jens Fredrik Brenne, Underveis 1-96 s. 16 og 19)

Tillegg 2019

Siden har det vist seg (slik jeg forstår det) at DELK har tatt nye grep for å rydde opp i sin, fortid. Se mer om dette her: 

4. Levende Ord

Det dummeste jeg har gjort er helt klart å kritisere andre, å si at ”vi har det, de andre er bare religiøse”. Det angrer jeg mest på.

 Enevald Flåten, Vårt Land 17.07.96 s. 16)

Ber om tilgivelse

I et intervju på en nett-video laget av Andreas Glandberger som tidligere var medlem av Levende Ord, forteller Flåten åpenhjertig om en tøff tid på grunn av stort arbeidspress og lange arbeidsdager over flere år. I tillegg kom så lederstriden og forsamlingsstriden i menigheten i 2006 som endte med at Enevald måtte forlate stillingen som pastor.

For stort ansvar

— Jeg er vant med å stå på, og hadde alt for stort ansvar og merket ikke at jeg var sliten. Derfor kunne jeg bli irritabel, og tok mange gale avgjørelser, sier han til DagenMagazinet.
Enevald ble sykemeldt. Legen konstaterte svært høyt blodtrykk. Han kunne plutselig blø neseblod som strømmet ut. Enevald fikk god hjelp av en psykiater som også ringte hjem til Enevald om kveldene og spurte hvordan det stod til.
— Han ble som en god venn for meg, sier Enevald.
Flåten mener media forvrengte mye av det som skjedde på Levende Ord under striden. Da Enevald ble sykemeldt, rådet psykiateren ham til å skjerme seg og holde seg unna mediene, noe Enevald ikke alltid gjorde.
— Jeg gjorde og sa mye dumt på den tiden.

 Ikke behov for kontroll

— Mitt hovedfokus da jeg var pastor, var å betjene mennesker. Jeg hadde aldri planer om menneskelig suksess. Jeg hadde aldri behov for å kontrollere andre, sier han i intervjuet med Andreas Glandberger.
— Jeg kom inn i et dypt mørke. Jeg følte meg isolert. De som jeg forventet skulle ta kontakt med meg, tok aldri kontakt. Men mange gode venner rundt om i landet, kontaktet meg og støttet meg,
sier Flåten.
Enevald trekker også fram den sterke støtten i familien, spesielt fra kona Olga og barna som trofast stod ved Enevalds side gjennom denne personlige krisen.
— Tankene kvernet i hodet mitt om hvor mange mennesker jeg hadde ødelagt den tiden jeg ledet menigheten. Og jeg hadde bare lyst til å dø bort fra alt sammen, sier han åpenhjertig.
Enevald kom gjennom krisen på det personlige plan. Han har klart å tilgi alle dem som han følte seg sviktet og såret av.
Flere hundre medlemmer forlot Levende Ord, og et stort flertall av disse orker ikke engasjere seg i en kristen forsamling i dag.

Tilgivelse eller bitterhet

— Jeg kunne blitt bitter. Men jeg har tilgitt, noe som er svært frigjørende. Og jeg ber alle som har sår og vanskeligheter på grunn av meg om tilgivelse, sier Flåten.
Han sier denne prosessen han har vært gjennom også har fått ham til å se med nye øyne både på teologiske spørsmål, organisering av menigheter og trekk ved trosbevegelsen som han i dag ser på som usunne.
— Innen karismatiske menigheter tror jeg det ofte blir lagt for mye vekt på virksomhet og posisjoner, enn relasjoner. Jeg tror på visjoner fra Gud gitt til en pastor. Men man kan ikke forvente at menigheten alltid følger blindt etter. En pastor er også bare et menneske.
Enevald Flåten mener også at en av årsakene til at så mange har forlatt trosmenigheter, er presset om å bekjenne seier og sterk tro, mens kanskje personen egentlig gråter inni seg og er lei seg.
— Olga og jeg ber for disse menneskene at de skal få ha et godt, trygt og avslappet forhold til Jesus.
Han kommer også med en direkte oppfordring på videoen til dem som ikke orker å gå i noen kristen forsamling mer:
— Uansett om kristenledere har skuffet deg, la Jesus få elske deg. Og finn deg selv i Jesus Kristus og la deg lede av Den Hellige Ånd, sier Enevald Flåten som nå studerer interkulturell kommunikasjon ved Ansgar Teologiske Høgskole i Kristiansand.

 (DagenMagazinet 29.07.2009)

5. Oslo Kristne Senter

 Vi var nok mye mer aggressive i forkynnelsen i starten. Vi var så sterkt overbevist om det vi gjorde at vi nesten ble sekteriske. Dette skapte en del spenninger i møte med andre kristne, til tross for at vi hadde tatt inn i vedtektene våre et punkt om å ha gode relasjoner til andre kirker.

(Åge Åleskjær, Vårt Land 03.01.06 s. 14)

6. Norsk Luthersk Misjonssamband

Vi erkjenner at vi i vår virksomhet og tenkning ga den enkelte misjonærfamilie, og spesielt barnas behov, for liten oppmerksomhet.

Vi ser også at vår egen skole- og internatdrift delvis har foregått innenfor mangelfulle rammer. For eksempel har vi i lengre perioder hatt for få ansatte, for liten fleksibilitet og for liten forståelse for barns ulikheter og individuelle behov.

Dette har ført til at noen misjonærbarn har opplevd det vi i dag vil kalle generell omsorgssvikt. For eksempel har en del erfart at de har vært overlatt til seg selv i situasjoner de som barn ikke hadde forutsetninger for å mestre.

Noen barn har vært utsatt for grenseoverskridende atferd av ulik karakter og alvorlighetsgrad fra ansatte eller medelever. Det dreier seg for eksempel om mobbing, trakassering, vold og seksuelle krenkelser/overgrep.

(Brev fra NLM til 760 misjonærbarn,  Vårt Land 27.02.08)

Håvard Tørring, elev ved den norske skolen i Japan (DNSJ) 1979-1987, skriver i Vårt Land 07.04.09 s. 23 følgende om denne saken:

 Tilpasningsdyktige barn

 Etter Brennpunktdokumentaren ”For Guds skyld” hører vi generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap, Kjetil Aano, som tydelig er berørt av den sterke historien vi nettopp har sett, beklage at organisasjonene hadde systemer som gjorde slike overgrep mulig.

 Brennpunkt omtaler den skolen jeg gikk på, DNSJ i Japan, fra 1979 til 1987. Lenge etter tiden da slike overgrep fant sted. Selv opplevde jeg ikke noe jeg vil karakterisere som slike overgrep, og kjenner heller ikke til at det skjedde, selv om jeg naturligvis ikke kan utelukke det. På spørsmål om hvordan vi hadde det, svarte jeg alltid ”bare bra”, og mente det. Hvorfor gjør det da så vondt å høre historiene til Salomonsen og Grasmo? Og hvorfor er det ikke historiene om seksuelle overgrep som smerter mest?

Jeg tror det handler om noe mer enn det organisasjonene er villige til å innse når de beklager et system som gjorde overgrep mulig. For meg handler dette om organisasjoner som har bygd opp hele sin virksomhet på de følgende forutsetninger, og som har blitt heiet fram av et samlet Kristen-Norge, som uten å ofre annet enn penger, har ønsket å ta misjonsbefalingen på alvor. 

• Barn som blir sendt på internatskole mister det naturlige tillitsforholdet til foreldrene sine for alltid. Barn er tilpasningsdyktige og fatter ikke rekkevidden av dette.
• Barn som blir tvunget til å stå på egne bein tidlig klarer dette fint ved å stenge alle de vonde tankene inne i seg. De blir selvstendige.
• Barn som får bygd sin identitet, tro og virkelighetsforståelse på at misjonssaken er viktigere enn noen person, inkludert dem selv, forsvarer med glede dette systemet.
• Med Isak som forbilde der han ligger på alteret, lærer barn seg å fortrenge sin egen smerte.

Innrømmelser kommer gjerne lag på lag, som når man skreller en løk. Alle lagene skal av, spørsmålet er bare hvor lang tid man vil bruke på det. Når skal organisasjonene som benyttet internatskolene innse at hele deres virksomhet har blitt bygd på at barna skulle ofres for den gode sak? For hvert år som går vil konsekvensene av å skulle ta et oppgjør bli mere smertefulle. Jeg har vondt for å skjønne at ikke organisasjonene ønsker å gjøre seg ferdig med denne saken.

 Ansvarlig redaktør i Utsyn har denne vinklingen på denne saken:

 De sterke anklagene

 Få spørsmål er mer følsomme for en misjonsorganisasjon enn de som handler om misjonærbarns oppvekst. Det at barn kjenner på dype sår fordi foreldrene realiserte sitt misjonærkall er smertefullt. Derfor er det også viktig med åpenhet om dette.

De siste dagenes fokus i Vårt Land på internatlivet i Kenya på 1980-tallet er ubehagelig for oss. Men vi ønsker ikke taushet. At enkeltelever forteller sin historie er bra. Vi vil gjerne si høyt og tydelig: Vi tar tidligere misjonærbarns historier på alvor. Organisasjonen NORUT, som er en organisasjon for barn som har vokst opp i utlandet, har lenge vært opptatt av hva misjonsorganisasjoner bør gjøre annerledes. NLM har hatt nær kontakt med organisasjonen i mange år.
Samtidig er det viktig å huske at de fleste fortellinger har flere sider. Og hvert barn har sin historie. Ofte er det veldig vanskelig å avklare alle ansvarsforhold: Var det systemet og rutinene som var hovedproblemet? Var det dårlig kjemi mellom barn og enkeltlærere? Var det noen barn som mobbet andre barn? Hva gjorde foreldrene for å legge til rette for sine barn som bodde på internatene?
Vi ønsker å se grundig på disse spørsmålene. Heldigvis vet vi allerede mye om situasjonen på internatene. Som organisasjon har vi møtt mange fortellinger. Det er også slik at disse erfaringene, og innspill fra fagfolk, fikk oss til å gjennomføre store endringer for femten år siden. Det ble slutt på internat for barn i småskolen (1.klasse til 4.klasse). Kontakten med foreldrene ble forsterket og fleksibiliteten ble betydelig større.
Vårt Land har satt et massivt fokus på oppveksten til noen elever i Nairobi på 1980-tallet. Vi opplever en del av dekningen som ubalansert. Det er ikke hverdagskost at Vårt Land bruker to store førstesideoppslag på rad til en og samme problematikk. Dermed får oppslagene et preg av å fortelle om store sensasjoner og avsløringer. Men dessverre er det ingen sensasjon at noen barn bærer på sår etter en å ha vokst opp på våre internatskoler. Dette er noe vi vet og noe vi har tatt tak i.
I fredagens Vårt Land blir NLM også sterkt kritisert på lederplass. Avisen hevder vi i for liten grad har tatt ansvaret, at det er «hårreisende» at vi ikke har gransket forholdene ved Den norske skolen i Nairobi på 80-tallet og at noen ansatte «slett ikke egnet seg» til å passe barn. Vår opplevelse er at Vårt Land ikke har dekning for slike påstander. De oppleves sleivete og uten et skikkelig grunnlag.
Det gjør inntrykk å lese om barn som har hatt en vond oppvekst. Vi verken skal eller vil bagatellisere dette. Samtidig vet vi at det kan være mange årsaker til at barn føler seg oversett, neglisjert eller dårlig behandlet. Også i dagens norske skoleverk finnes det slike fortellinger. Derfor reagerer vi når Vårt Land spør NLM om vi har «tillit til at internatskoleelevene på hele 1980-tallet fikk den oppfølgingen de trengte?» Vi har lyst til å spørre tilbake: Hva tror avisen rektorer på norske barneskoler hadde svart på et tilsvarende spørsmål?
Vi tror ingen kan garantere at alle barn alle steder blir møtt på en god nok måte. Alle systemer kan svikte. Og både lærere og foreldre gjør feil overfor barn – både i Norge og i Afrika, både på 80-tallet og i dag. Det sier vi ikke for å bagatellisere. Vi tar på alvor at vi gjorde feil og visste for lite om skadevirkningene for små barn som bodde på internatskole.
Samtidig vet vi at mange ansatte gjorde en stor innsats for å gi barna en god oppvekst. Og vi vet at mange barn overveiende hadde det bra. Det vil vi også få frem.

 (Espen Ottesen, Nettleder Utsyn 06.07.09)

7. Indremisjonsselskapet

 Følgende to artikler stod å lese i Vårt Land i 1997:

 

A. Ønsker oppgjør med skadelige og snevre påbud

- Et offisielt oppgjør med uheldige sider ved Indermisjonstradisjonen, ville hjulpet mange mennesker, sier Indremisjonsteologen Kjetil Vestel Haga

(Ingress) Indremisjonsteologen Kjetil Vestel Haga utfordrer nå Indremisjonsselskapet til å ta et offisielt oppgjør med sin egen fortid. Haga mener uheldige sider ved forkynnelse og livsstilskrav har gitt mange mennesker unødig dårlig samvittighet.

 - Mange har problemer med arven, og et offisielt oppgjør med uheldige sider ved Indermisjonstradisjonen ville hjulpet mange mennesker, sier Kjetil Vestel Haga til Vårt Land. Han sikter blant annet til advarslene mot kino, teater og dans.

Generalsekretær Anfin Skaaheim har vanskelig for å se hvordan et slikt offisielt oppgjør kan foregå.

- Når vi vurderer fortiden ut fra dagens situasjon, kan vi lett komme i skade for å gjøre urett mot tidligere ledere. Men jeg ser klart at det i enkelte miljøer har vært for stramt. De som har hatt vonde og vanskelige opplevelser må gjerne oppsøke og snakke med oss som er ledere. For øvrig regner jeg med at mange har merket seg at vi i dag har en helt annen holdning til for eksempel teater, drama og dans enn for noen tiår siden, sier Skaaheim til Vårt Land.

Det er Indremisjonsselskapets eget hovedorgan, For Fattig og Rik, som i dagens utgave presenterer en bred sak med utgangspunkt i spesialavhandlingen ”Indremisjonsfromhet i etterkrigstiden”.

Denne har teologen og Indremisjonslederen Kjetil Vestel Haga utarbeidet som student ved Menighetsfakultetet. Her har 27-åringen tatt for seg hvilke idealer kristne fra 1945 til 1970 møtte på bedehuset og i forkynnelsen, og hvilke konsekvenser dette fikk for bedehusfolket som enkeltmennesker for Indremisjonen som organisasjon.

Ungdomssekretær

Haga som selv nå tar fatt på jobben som ungdomssekretær i Romerrike krets av Indremisjonsselskapet er krass i sin vurdering. Han mener at fortidens pietistiske fromhetsidealer fratok mange mennesker naturlig livsutfoldelse.

- Problemet var ensretting. Dersom du gjorde idealene til dine egne og tilpasset deg, var bedehuset verdens beste sted å være. Men miljøet ivaretok ikke alle typer mennesker. De som var litt opprørske møtte fort veggen, og mange har hatt vanskelig for å komme gjennom den.

Haga mener at bedehusbevegelsens brudd med ”verden” verdslige miljøer, kamerater og den påfølgende isolasjonen, fikk ødeleggende virkning, Den ene grøften av kristne fremsto som nikkedukker for lederne.

- En kardinalfeil var at de sterke lederne gjorde alle de etiske vurderingene på vegne av ungdommene, og ut fra sitt ståsted og sin referanse.  

Pendelen svinger

Samtidig mener Haga at pendelen nå er i ferd med å svinge i motsatt retning.

- Gradvis erfarte mange mennesker at ledernes gamle påbud og livsstilsveiledning ikke kunne begrunnes i Bibelen eller i egne erfaringer. Og så kom reaksjonen og ønsket om å ta igjen det tapte, både blant voksne kristne og blant nye generasjoner.

- Det har slått meg hvor mange av de som levde under denne veiledningen som nå skal ta igjen det tapte, for eksempel ved å gå på swingkurs, drikke alkohol og alle disse tingene som før var forbudt.

En konsekvens av denne utviklingen, mener Haga, er at ”vi i dag ser en ny kristen generasjon uten tydelige tegn på annerledeshet ved å være en kristen”.

Må lære kristen tenkning

- En av dagens store utfordringer er derfor å lære opp en ny generasjon av kristne til selvstendig etisk kristen tenkning, fremholder Kjetil Vestel Haga.

Hans spesialavhandling tar utgangspunkt i dybdeintervjuer med åtte Indremisjonsmenn og -kvinner som i etterkrigstiden var medlemmer i Indremisjonens ungdomsarbeid og som siden var ledere i bevegelsen. Haga har også tatt utgangspunkt i ”Håndbok for Indremisjonsarbeidet”, utgitt i 1947, som formulerte idealet Indremisjonen ønsket å arbeide ut fra i etterkrigstiden.

- Jeg er sjokkert over hvor ille mye var. Og desto lenger sør og vest du kom i landet, jo verre var det, sier Kjetil Vestel Haga som også har samtalt med mange andre i forbindelse med sin avhandling.

Godt på bedehuset

Selv vokste han opp på bedehuset i Mandal, og derfra har han gode minner om et varmt, omsorgsfullt fellesskap. Dette er erfaringer som sammenfaller godt med de åtte intervjuobjektenes opplevelser.

- Alle informantene gir uttrykk for at de hadde det svært godt på bedehuset, at de fikk god ledererfaring og at det var god kontakt mellom generasjonene. De helliges samfunn utfoldet seg sterkt og mye kjærlighet og omsorg hadde plass på bedehuset.

Dette har fostret mange helstøpte kristne, påpeker Haga i For Fattig og Rik.

Til dette bemerket generalsekretær Anfin Skaaheim overfor Vårt Land:

- Det er grunn til å merke seg at intervjuobjektene selv har et positivt bilde av sitt miljø, som i dag blir betraktet som snevert.

Han mener det er all grunn til bevisstgjøring om hvilke av Indremisjonens gamle idealer som bør forkastes og hvilke som bør tas vare på.

Selv oppfordrer Skaaheim kristen til å engasjere seg og ta ansvar i miljøer utenfor bedehuset.

- Hensikten med å oppfordre folk til å bryte kontakten med verdslige miljøer tidligere var god, man var redd for at de kristne skulle komme borti ting som trakk dem vekk fra Gud.

- I ettertid tror jeg nok at folks kraft til å leve i de verdslige miljøene ble undervurdert, sier Skaaheim til For Fattig og Rik. Han tror ikke farene for å føres bort fra Gud er mindre i dag enn tidligere, tvert imot.

- Det å involvere seg i samfunnet forutsetter bevissthet i forhold til hva man selv står for, sier Skaaheim.

(Jan Arild Holbek, Vårt Land 13.08.97 s. 8-9)

B. Prestegård vil ha mer pietisme blant ungdom

(Ingress) Gunnar Prestegård tar til motmæle mot kravet om at Indremisjonsselskapet må ta et offisielt oppgjør med sin egen fortid. Tvert i mot vil han ha mer pietisme inn i forkynnelsen.

Den tidligere frontfiguren i Indremisjonsselskapet avviser oppfordringen fra indremisjonsteologen Kjetil Vestel Haga i i gårsdagen Vårt Land. Vestel mer at organisasjonen nå må ta offentlig selvkritikk på uheldige sider ved forkynnelse og livsstilskrav som har gitt mange mennesker unødig dårlig samvittighet.

- Det er ingen grunn til å ta avstand fra den veiledning som den gang skjedde, selv om den også kan ha hatt noen uheldige konsekvenser. Noen mennesker kan ha blitt skadeskutt, men vi må ikke glemme at det positive ved denne veiledningen langt overskygger det negative.

Avhold

Prestegård sier at enhver etisk og åndelig veiledning må bedømmes ut fra den tid den skjedde i.

Han mener den strengt pietistiske veiledning hans generasjon vokse opp med, vil stå seg langt bedre i historisk perspektiv enn den mer liberale veiledning som i dag preger de fleste kristne miljøer.

- For eksempel blir avholdsstandpunktet altfor lite markert i dag. Vi lærte at vi som kristne skulle være edru i solidaritet med dem det går galt med som følge av alkoholmisbruk, og denne holdningen burde være like gyldig i dag. Jeg etterlyser en langt klarere holdning til at det beste for kristne mennesker er å ta et avholdsstandpunkt, sier Prestegård.

Også på det seksualmoralske plan etterlyser Prestegård klarere tale.

- Det må slås utvetydig fast at seksuallivet hører ekteskapet til, og at det kun skal forekomme mellom man og kvinne.

Og heller ikke dans i kristne miljøer går fri for Prestegårds kritikk:

- Jeg har aldri akseptert at dans kan være noe arbeidsredskap i kristen misjon. Derfor er jeg sterkt reservert til at dans nå er akseptert langt inn i de fleste kristne miljøer. Man må hele tiden spørre seg hva som fremmer gudslivet gjennom sine aktiviteter. At kristen ungdom går på kino i fjernsynsalderen må vi leve med, men desto viktigere blir det å være oppmerksom på hva en setter seg ned og ser som kristne, sier Prestegård.

Positive utfordringer

På spørsmål om han ikke frykter at slike holdninger kan støte fra seg ungdom fra kristne miljøer, svarer Prestegård at han ikke kan se at noen har hatt vondt av den type veiledning som han selv vokse opp med i Indremisjonen.

- Det dreier seg ikke om å skremme ungdom til gudsfrykt, men om å vise positivt hvilke utfordringer som ligger i å leve i Guds kall. I kallssituasjonen må vi huske at livet ikke er vårt eget, men Guds. Dette må få føringer for forkynnelsen, som må understreke kallet: ”Den som ikke er med meg, er mot meg”.

Prestegård mener at det i dag i altfor liten grad er tjenesten for Gud som avgjør kristen ungdoms veivalg. Som et symptom på utviklingen peker han på det faktum at det i høst ikke er en eneste søker til Frelsesarmeens krigsskole.

- Det er langt mer fruktbart å hente fram igjen pietetiske dyder som preget vår generasjons kristne ungdomsoppdragelse, enn å tilpasse kristenlivet til den verdslige tidsånd som dominerer i dag, sier Prestegård.

 (Geir Ove Fonn, Vårt Land 14.08.97 s. 6)

 8. Frelsesarmeen 

Selv om Frelsesarmeen, har vært kritisert av andre (se artikkel her og her), og det har vært liberale grupper i Frelsesarmeen som har kritisert sider ved Frelsesarmeens teologi (se artikkel her), så har det så vidt jeg vet, ikke noen ganger kommet noen beklagelser eller innrømmelser fra Frelsesarmeen hva angår tidligere forkynnelse eller praksis. Men med ett unntak: De tar selvkritikk på driften ved flere av sine barnehjem på 1950, -60 og -70-tallet (Se artikkel her).  

9. Navigatørene

 Vi var nok ikke bare verdens salt, vi var nok også pepper!

 (Dagfinn Sæther – tidligere generalsekretær – fra en tale under Navigatørenes jubileumsfeiring i 2008).

Når vi drøfter verdiene, er det også for oss å vedstå oss de nødvendige endringene de siste årene. I den kjappe seilasen på sytti-tallet ble ikke alle kurs-valgene og vektleggingene til det beste for alle. Noen fikk ikke seile – eller hjelp til å seile – ut fra et helhetssyn på livet, der både ånd og sjel og kropp fikk plass i disippelskapet. For noen ble det for mye konvoi og regatta. Det beklager vi. Derfor trenger vi å hjelpe hverandre til å forstå de vare navigasjonsmekanismene som gjelder i forhold til Gud og mennesker, i vår tid og kultur.

 (Ole-Magnus Olafsrud – generalsekretær - 1996, Gi Det Videre 4 /96 s. 6)

 Jeg husker det godt! Navigatørmisjonæren tegnet ivrig på en serviett på Blindern. – Du vinner en, hjelper ham til å bli en disippel, slik at han kan vinne en annen…som vinner en annen…2-4-8-16…og vips er verden vunnet på 32 år. Det handlet om multiplikasjonens dynamikk og dynamitt. Men det er 34 år siden. Jeg har feilet grovt; og tydeligvis flere med meg. Har vi gitt opp denne ideen? Nei! Men det handler ikke om tallrekker med fare for at mennesker kjenner seg brukt i et større prosjekt.

 (Ole-Magnus Olafsrud – generalsekretær - 2004, Gi Det Videre 1 /04 s. 4)

 Det er stas å feire 50 år når så mange mennesker er takknemlige for det Gud har brukt Navigatørene til i deres liv og sammenhenger. Men vi feirer også i erkjennelse av at vi ikke alle har kjent oss som de vi var, fått bidra ut fra våre sterke sider og blitt hjulpet med våre behov. Dessverre. Nok av ulike grunner…I ettertid ser vi at noen opplevde metodene som viktigere enn å få hjelp med Jesusvennskapet. Følgelig ble det mer disiplin enn sunt disippelliv som det var dekning for inne i den enkelte. Visjonen i 2 Tim 2,2 om generasjoner ble strevsom om ikke nåden i Kristus Jesus ble den indre kraft og det vi fikk gi videre – slik vers 1 sier. Kravene skygget for nåden. Disse erfaringene, særlig fra 70-tallet, har vi berørt tidligere i ”Gi Det Videre” og vi er lei oss for at noen ikke ble møtt som de ønsket og trengte. Vi har samtalt mye om dette og søkt å bearbeide erfaringer sammen med dem som sitter med dem, og for å lære.

 (Ole-Magnus Olafsrud – generalsekretær - 2007, Gi Det Videre 2/07, s. 4)

Nyeste kommentarer