Kan Jehovas vitner ha rett?

Hvis Jehovas vitner har rett i det de lærer, har de for sin del en fantastisk stor fordel, når man tenker på hva slags fremtid de har i vente. Man kan selvfølgelig hevde at sannsynligheten er svært liten for at akkurat Jehovas vitner som tilhører en de mange nyreligiøse bevegelser som mener at de, og bare de, formidler den absolutte åndelige sannhet om Gud og hva han vil med menneskene. Men logisk sett kan ikke en slik mulighet utelukkes!

Jeg har her merket meg at det finnes mennesker som sier om religiøse mennesker at ”jeg har full respekt for at de søker trøst i en illusjon” og ”det er helt sikkert godt for dem å ha noe å tro på”. Tilsynelatende høres dette kanskje greit ut. Men det de i virkeligheten sier er følgende:

1. ”De tror på en illusjon, altså noe som ikke har med virkeligheten å gjøre”. Men på hvilket grunnlag kan de så kategorisk hevde at de tror på noe som ikke er sant? Sannsynligvis fordi de selv tror på noe annet. Samtidig gir man et signal om at man oppfatter seg selv som mer reflektert enn Jehovas vitner, og inntar således en arrogant holdning og betrakter Jehovas vitner med overbærenhet et nedlatende storsinn. Hvis man derimot sier- ”jeg tror ikke på det samme som dem, men jeg kan ikke av den grunn bevise at de tar feil. Det er det bare fremtiden som vil kunne gi svar på” – da kan vi snakke om respekt.  
2. I formuleringene ligger det også en påstand om at religiøse mennesker ikke har noe perspektiv på sin religiøsitet ut over det å bli ”trøstet”. Det høres jo temmelig stakkarslig ut. Utsagnet signaliserer også at man ”synes synd” på dem, noe som skaper en illusjon av omsorg, kjærlighet og respekt, uten at man egentlig ”bryr” seg. Det er ikke få ganger jeg selv har fått servert utsagn av typen ”det er jo egenlig veldig synd på dem, ikke sant”? Jeg har nå sluttet med å bekrefte slike utsagn, fordi: Jeg ville aldri likt å få høre at andre mennesker syntes synd på meg (og har heller ikke behov for det), nettopp fordi jeg selv da føler at jeg blir møtt med en form for nedlatenhet og ”stakkars ham” - holdning. Jeg har også til gode å treffe mennesker som på spørsmål fra meg kan bekrefte at de like at andre synes synd på dem.  
3. I formuleringene ligger det også en holdning av at ”enhver blir salig i sin tro” – dvs. det viktigste er ikke hva man tror på, men at man tror på noe. Men også her skal vi være oppmerksom på at Jehovas vitner og andre religiøse som tror på en åndelig sannhet har liten forståelse for dette: Det viktige er ikke at man tror på noe, men at den åndelige verden man tror på faktisk er en realitet.

Min mening er at respekt for andres åndelighet innebærer at man er villig til å erkjenne at alle tror på ett eller annet, enten det er på noe åndelig, seg selv eller mennesket – eller kombinasjoner av dette.

Selv har jeg også en stor tro på det gode i menneskene, men er også av den oppfatning at det finnes en virkelighet etter døden og at denne virkeligheten har en eksistens og en sannhetskvalitet som er uavhengig av om jeg har trodd på den eller ikke. Og når vi alle en gang skal dø vil deg vise seg om det finnes et liv etter døden, eller ikke, og om hvem som har rett, en eller flere, eller kanskje ingen av oss. Men det er nok ikke alle som tror på det samme som meg. Det må også jeg erkjenne og respektere.

Copyright © 2009 Kjell Totland Psykologtjenester

Kommentarer

Nyeste kommentarer