Beskrivelse

Konformitetspress hos ungdom

(Publisert i "Psykologi i kommunen" nr. 3. 2014, s. 35-45.)

I 2014 leste jeg en undersøkelse som viste at 14 % av guttene og 19 % av jentene på ungdomsskolene i Asker sa at de ofte gruet seg til å gå på skolen, selv om 96 % av guttene og 93 % av jentene sa at de trives på skolen når de faktisk var der.

Undersøkelsen viste også at det i den videregående skolen faktisk var enda flere elever fra Asker som sa at de ofte gruet seg til å gå på skolen, nemlig 20 % av guttene og 22 % av jentene.

Dette er noe som bekymrer meg. Hvorfor er det slik? Har vi ikke et godt skolesystem i Norge? Har vi ikke flinke lærere? Hvor vanlig er dette ellers i Norge? Kan det virkelig stemme at hver 5. jente, og hver 7. gutt i ungdomsskolen ofte gruer seg for å gå på skolen? Og hvis det er slik, hvorfor er det da så få som forteller om det? Og hvorfor går de fleste som gruer seg for å gå på skolen på skolen likevel? Og hva er det egentlig de gruer seg for? Svaret på slike spørsmål kan man kanskje finne ved å snakke med de som begynner å slutte å gå på skolen eller som har sluttet helt, og da spesielt de som gruer seg for å gå på skolen.

Hva er det så slike elever kan fortelle:

Her er to svar som ofte går igjen:

For det første:

Elevene er veldig opptatt av å få gode karakterer på skolen, men er samtidig redde for hvordan de andre elevene skal komme til å reagere hvis man får en dårlig karakter. De mener da at det er bedre å holde seg hjemme enn å møte opp til en prøve, hvis man risikerer å "bare" få karakteren 2, fordi man da tror at alle i klassen kommer til å snakke om det og kanskje flire eller le av det. For de andre elevene bryr seg ikke om hva slags karakterer man har i orden og oppførsel. Er man er et rotehode eller propell i timen, så har ikke det så mye å si. Det som derimot teller er å kunne stå fram med gode karakterer, og da særlig i basisfagene norsk, engelsk og matematikk.

Dessuten vet de at hvis man møter opp på skolen neste dag, kan man risikere å bli møtt med spørsmål som: "Varr'u ikke på skolen i går?", "Varr'u sjuk"? eller "Err'e no’ gæærn’t med deg?". Hva skal man da si? Fortelle at man er redd for å dumme seg ut med en dårlig karakter og derfor ikke ville gå på skolen pga en prøve? Neppe! Da blir man i hvert fall en snakkis, og en som "alle" flirer av.

Så ved å holde seg hjemme har disse elevene sluppet den ubehagelige prøven eller de ubehagelige spørsmålene den dagen. Egentlig ganske naturlig. For de gjør ikke noe annet enn det vi voksne også noen ganger velger. For det hender at voksne holder seg hjemme fra jobben fordi de ikke orker å bli møtt med alle spørsmålene fra kollegaene på jobben. Og det som gir trygghet i dag fortrekkes fremfor det som kan være lurere på lengre sikt.

Det slike elever imidlertid ikke vet, er at det er flere andre i klassen som faktisk har det på samme måten. Men fordi det kan vært pinlig å snakke om dette, og fordi de fleste uansett møter opp på skolen hver dag, er det heller ingen som snakker det, eller være den første til å innrømme at dette kan være et problem. For det å innrømme slike ting kan være risikabelt, man kan faktisk risikere å bli stående alene om en slik innrømmelse og i neste omgang bli til latter for alle de andre. Og før man vet ordet av det er man blitt en «snakkis». De fleste ungdommer vil gjerne fremstå som sikre, suverene, trygge og uavhengige av andre. Men sannheten kan være den motsatte - de er redde for at de skal skille seg ut fra de andre elevene og risikere å bli en snakkis. Dette er deres store hemmelighet.

Spør man elever om hvorfor de vil ha gode karakterer, sier de som regel at det er for å komme inn på den skolen eller det faget de liker, eller for at de som voksne skal tjene penger eller gjøre noe som er meningsfullt. Og det er nok mye sant. Men for noen elever dreier det seg også om andre ting: Det blir for flaut å ikke ha gode nok karakterer. Og det viktige for dem er å begynne på den skolen der «alle de andre» skal begynne, så de ikke skal skille seg ut eller miste kontakten med «gjengen» og «de populære».

Så det jeg sier er: Også blant de som alltid møter opp på skolen og som tilsynelatende greier seg bra, finnes det elever som er mer avhengig av å ikke skille seg ut enn det de selv vil innrømme. Frykten for å bli en snakkis blir da så stor at man velger den kortsiktige og trygge løsningen - å holde seg hjemme, enten for å unngå en prøve eller for å unngå de ubehagelige spørsmålene. For noen av disse ender dette opp med et totalt skolefravær. Jeg har møtt slike elever: De holder seg hjemme, snur døgnet, holder seg på rommet og tør ikke møte andre ungdommer enn via sin egen datamaskin. Og når velmenende foreldre, psykologer og andre hjelpere spør om "hva er problemet ditt, hvorfor går du ikke på skolen?" kommer alltid svaret: "Vet ikke". For enten vet de ikke hvordan de skal kunne forklare dette problemet, eller så synes de det kort og godt er for skamfullt å måtte innrømme sin egen svakhet og frykt.

Det å bli en snakkis på skolen er det ingen elever som liker. Hvorfor? Fordi de færreste elever liker å få alles oppmerksomhet rettet mot seg uten å ha mulighet til å påvirke eller kontrollere hva de andre tenker, mener og forteller til hverandre om en selv. Derimot liker de fleste elever å få alles oppmerksomhet mot seg hvis man selv kan bestemme hva som skal være i fokus ogselv kan styre hva de andre skal mene. Alt dreier seg om hvem som har kontroll. Tenk på følgende eksempel: Det hender man på TV ser såkalte «linselus», personer som står, eller kanskje hopper, bak en som blir intervjuet på TV. Kameramannen prøver selvsagt å ikke få med linselusen, mens linselusen gleder seg over å greie å bli med likevel. Så langt har linselusen kontroll og fryder seg over å komme i fokus. Men hva skjer hvis kamera og intervjuer retter oppmerksomheten mot linselusen? «Se der ja, der har vi en kar som gjerne vil ha litt oppmerksomhet, hva heter du da?». Da blir situasjonen plutselig svært ubehagelig for linselusen. Nå er det kamera og intervjueren som har kontroll. Eller tenk på dette eksemplet: En dame kommer inn på et landhandleri i en liten bygd og forteller følgende til kassadamen: «Jeg har det ganske slitsomt for tiden, sliter med å kontrollere impulsene mine og sier av og til dumme ting». Kassadamen sier da: «Ja, det er mange som sier det!». Hvorpå damen sier: «Hvem er det som sier det??» Hun har mistet kontrollen.

Da jeg studerte psykologi husker jeg vi hadde en øvelse som gikk ut på at alle studentene i gruppen i tur og orden ble satt på en stol i midten av et rom, mens de øvrige studentene satt i en sirkel rundt den ene studenten. Og der satt vi da og så på denne studenten uten å si noe. Men vi kunne gjerne se på hverandre og gjøre ulike tegn for å vise hva de mente om studenten som satt i midten, rynke på nesen, smile, himle med øynene, peke på hode sitt, osv. Alle syntes det var greit å sitte og observere. Men ingen av studentene likte å sitte og bli observert. Denne øvelsen gjorde vi for at vi som psykologistudener selv skulle få kjenne på hvordan det det kunne være å få alles oppmerksomhet rettet mot seg, uten at man han noen mulighet til å påvirke hva de mente, tenkte eller sa til hverandre.  Dette kan minne om det å være en gullfisk i en glassbolle: Man blir beglodd fra alle kanter, men har ingen steder å gjemme seg bort.

Ved siden av frykten for å komme i fokus fordi man mener man ikke har gode nok karakterer, hva er det ellers slike elever er mest redd for? Noen forteller da at det er situasjoner der de skal svare på spørsmål i klassen de ikke er forberedt på, mens andre igjen sier det er når de skal presentere fagstoff. Dette er uansett risikable situasjoner: Det kan gå bra, og man får da ros og støtte fra klassen, som for mange elever betyr mer enn å få ros og støtte fra læreren. Men det motsatte kan også skje: Kanskje en liten, slapp applaus. Men ingen blikk eller kommentarer fra de andre elevene som viser at de ble imponert av det man gjorde, eller at det man gjorde i det minste var bra nok. Kanskje noen som flirer litt og ser på hverandre. Og etter timen noen fleipete, ironiske eller såkalt «morsomme» kommentarer. Kanskje også direkte latterliggjøring og uthenging.

Slik pinlige situasjoner der man mister kontrollen og «taper ansikt» overfor alle ens venner og de «kule» i klassen, er faktisk noe av det verste en ungdom kan oppleve. Som en far en gang sa det: «Dette begynte på barneskolen da hun mistet kontrollen». Elever som vegrer seg for å gå på skolen forteller ofte om slike, eller lignende, hendelser der de har kjent seg klamme og svette, hjertet har banket, og det eneste de tenker på er blikkene, fliringen og kommentarene fra de andre elevene. Da er det faktisk ganske forståelig at slike elever bestemmer seg for at «dette vil jeg aldri oppleve igjen». Noen velger å skulke de gangene de skal ha presentasjon på skolen, eller unnlater å svare på spørsmål i timen med mindre de er 100 % sikre på at svarer er rett, eller de sier rett og slett «vet ikke». Mens andre elever mener at det sikreste og tryggeste er å holde seg hjemme. Det finnes til og med elever som selv ikke har opplevd det å dumme seg ut foran alle de andre, men som har sett andre bli utsatt for dette, og som oppi hodet sitt tenker at «da kommer jeg helt sikkert til å dumme meg ut». Det må da unngås for enhver pris. Og det eneste sikre for å unngå dette er da - å holde seg hjemme.

Men det finnes også elever som finner ut at de blir mer snakkis hvis de holder seg hjemme enn hvis de går på skolen. Det er da de elevene som ofte gruer seg for å gå på skolen, men som gjør det likevel.

Dette minner meg om historien jeg en gang hørte – om ei jente i en barnehage som ble spurt om hun kunne tenke seg å være Lucia i et Lucia-tog, og som ja. Men selv om hun gikk foran i Lucia-toget, så gikk hun og gråt. Hvorfor? Fordi hun syntes det var svært ubehagelig å få alles oppmerksomhet rettet mot seg som Lucia. Men hun visste at om hun hadde nektet, så måtte hun regne med å få ubehagelige spørsmål og kommentarer både fra de voksne og de andre barna. Så uansett hva hun valgte ble det ubehagelig for henne. Hun valgte det som var minst truende. Slik er det også for en del ungdomsskoleelever. De går på skolen, men har lite faglig utbytte av dette, fordi alt for mye av deres oppmerksomhet er rettet mot dette? «Hva tenker de andre om meg?».

Dette bringer meg over i et annet tema, som er det jeg egentlig hadde tenkt å snakke om - nemlig konformitetspress – som betyr press på at man skal være lik andre, enten ved at man presser seg selv til å være mest mulig lik andre, eller man presser andre til å bli mest mulig like en selv.

For det første: Ingen mennesker er så sikre på seg selv at det ikke betyr noe for dem hva andre mener om dem. Å vite at man er likt og verdsett av andre mennesker - og det gjelder særlig de som står en nær, det være seg foreldre, venner eller kolleger - er viktig for alle mennesker. Og noen mennesker er mer avhengige av dette enn andre. Små barn er selvsagt helt avhengige av det. Og når man blir eldre blir man gradvis mindre avhengig av det. Men ingen vokser det helt av seg. Og det er en fase i livet hvor man er særlig avhengig av dette, nemlig når man er i puberteten, spesielt mellom 13 og 16 år. Da er man i en overgangsperiode hvor man verken er barn eller voksen. Og det man da prøver å finne ut av er hvem man egentlig er og hvem man egentlig vil være. Alle voksne som selv har vært i puberteten kan bekrefte at det er slik. Samtidig sier de de fleste voksne at det å snakke om dette mens man var i puberteten var fryktelig vanskelig. For når man er usikker på seg selv vil man helst gjemme seg bort, på samme måte som en hummer gjemmer seg bort når den har mistet skallet sitt og før det nye skallet har vokst fram. Og hvis noen voksne prøver å spørre en ungdom om dette, f.eks. med et "hvordan har du det egentlig" kan en risikere å bli møtt med et «hold kjeft».

De fleste ungdommer finner da en midlertidig løsning på dette. Og det de gjør er følgende: For å sikre seg at man er likt av flest mulig, dvs at man er «populær» og «kul», blir det helt avgjørende å ikke skille seg ut fra de andre, ved å være som dem, slik at man gjemme seg bort i flokken og den grå massen og slippe å få alles oppmerksomhet rettet mot seg fordi man er «annerledes».

Så det er dette en del ungdommer sliter med: De er så redde for å skille seg ut, at det å tilpasse seg de andre faktisk blir det viktigste i livet deres. Dermed utsetter man seg selv for et indrekonformitetspress - man presser seg selv til å være mest mulig lik de andre, uansett hvem eller hva man egentlig ønsker å være. Dermed tilhører man en gruppe man kan gjemme seg i, og man slipper å ha det som gullfisken i glassbollen. Og denne tryggheten opprettholdes så lenge man hele tiden følger med på det som gjelder, det som er "in" og det som er populært.

Men så begynner problemene:

For det første: Man må hele tiden tilpasse seg det som er «in» i gruppen, samtidig som man må gi inntrykk at man er selvstendig og sikker. Man kan derfor ikke spørre direkte hva som er «in» og populært i gruppen. For hvis man spør om det, viser man jo fram sin uselvstendighet og usikkerhet, og dermed blir man en snakkis. Derfor bruker man mye tid å finne ut av dette uten at de andre merker det.

For det andre: Ingen har egentlig noen formening om hvem står bak det som visstnok er «in» og populært. Standardsvarene blir da alltid følgende: «Det bare er sånn», «alle liker det» og «alle synes det».

Samtidig må jeg si følgende: Det at man vil følge det man ser flertallet mener, sier og gjør, behøver ikke å bety at man gjør dette ut fra et indre konformitetspress. For i samfunnet vårt er det ofte slik at flertallet vet best, og er man usikker på hva man selv egentlig vil gjøre eller mene, blir det derfor helt naturlig å følge flertallet.

Men for det tredje, og det er kanskje det mest alvorlige: Det er også andre sterke krefter i klassen, nemlig de som legger press på andre for at de skal være lik dem. Så da er det ikke lenger snakk om et indre konformitetspress, men om et ytre konformitetspress. Men de som driver med slikt ytre konformitetspress er egentlig i samme båt. For de har også har et sterkt behov for å bli likt og akseptert av andre. De er i virkeligheten også usikre på seg selv. Men det er selvsagt også en stor hemmelighet. Og det er ikke en gang sikkert at de selv er klar over hva de driver på med. Den eneste forskjellen er at de legger press på andre i stedet for å legge press på seg slev.

Så hva er det disse som driver med ytre konformitetspress holder på med? De forventer, krever, forlanger og presser de andre til å være som dem. De forteller hva som skal være «in» og hva som skal være standarden i klassen, og motsetter seg enhver diskusjon om dette ved å henvise til at «det bare er sånn», «alle liker det» og «alle synes det». Dette konformitetspresset fungerer selvsagt best hvis man er en leder i klassen, har høy status og er likt og beundret av de andre.

Disse to gruppene som driver med konformitetspress passer godt til hverandre, fordi de møter både sine egne og de andres behov for å ikke skille seg ut. Men det hele er et spill, der man bygger sitt selvbilde på hva andre mener om en selv. De fleste ungdommene blir mindre avhengige av dette når de er ferdig med puberteten. Men ikke alle. Noen fortsetter med dette spillet resten av sitt liv. Trist. For det betyr at de aldri ble det de kunne ha blitt, eller det som de innerst inne egentlig ønsket å bli.

Tilbake til de som driver med ytre konformitetspress: Hvordan reagerer de hvis det skulle være noen i klassen som ikke uten videre er med på dette spillet? Svaret er mobbing. Mobbing kan finne sted ved ulike former for trakassering eller latterliggjøring, eller ved å spre rykter og hemmeligheter man har fått tak i. Videre kan det finne sted ved at lederen legger press på deandre elevene, ved f.eks. å kreve at de enten må like lederen eller den personen man mobber og ikke legge skjul på hva som kan skje med de som ikke velger lederen

Noen ganger går man også direkte på den det gjelder ved å fortelle dem om hvor håpløse og talentløse de er. Noen ganger sprer man rundt seg med påstander om at den man mobber f.eks. er «idiot», talentløs eller falsk, og da gjerne med tilleggskommentaren «Ikke sant?» for å legge press på de andre at de må ta parti med den som mobber.  Andre ganger setter man ut rykter f.eks. om at det ikke er noen i klassen som liker den personen, eller på andre måter utsetter personen for utfrysning og latterliggjøring, og da gjerne slik at andre merker det. Noen ganger gjør man det på skolen, andre ganger via sosial medier.

For at dette spillet ikke skal blir så tydelig at man blir avslørt, velger mange mobbere å gjøre dette på en mer skjult måte: Når den man mobber har sagt eller gjort noe i timen, viser man ved bruk av kroppen hva man synes om dette: En tommel som peker ned, man rister lett på hodet, himler med øynene eller bare lage en liten rynke i pannen. Eller man velger bevisst å neglisjere personen, og få de andre elevene til å neglisjere personen, ute i skolegården. Som en elev sa det: «I friminuttet er jeg bare luft for de andre elevene, de later som de ikke legger merke til meg, og når jeg prøver å komme inn i gjengen, stopper de å snakke, og bare står og ser på hverandre».

Og dette gjør mobberne for å trygge sin posisjon og opprettholde sin popularitet som de er så avhengige av.

Noen ganger oppstår det også i klasser spesielle grupper av elever som ser på seg selv som en elitegruppe: De merker at andre ser opp til dem og lengter etter å bli «tatt inn i varmen» og kan derfor manipulere elevene og dominere klassemiljøet ved å stille ulike krav og betingelser for å kunne bli «tatt inn i varmen», eller som noen sier det: «Bli med i det gode selskap». I et slikt spill betyr gammelt vennskap lite. Gammelt vennskap kan gjerne ofres til fordel for det å «være med i gjengen», om det skulle vise seg nødvendig. Med andre ord: Egen trygghet og sikkerhet er viktigere enn lojalitet og tidligere vennskap.

Noen ganger er dette med konformitetspress i en klasse så dominerende at klassen bruker mer energi på å forholde seg til dette spillet enn det å jobbe med faget. Alle er opptatt av å hele tiden trygge seg selv, sikre sine posisjoner følge med på hva de andre sier og gjør, og passe på at man ikke skiller seg ut og dermed risikerer å bli en snakkis. For noen elever kan det å være i en slik klasse føre til så mye stress og angst, at de i verste fall kan få psykiske problemer som følger dem resten av livet.

Men ingen snakker om det. For det å være den første til å snakke om hva som egentlig foregår i klassen er livsfarlig, nettopp fordi man da kan risikere å få alle mot seg. Det blir som i eventyret «Keiserens nye klær». Hvem tør være den første til motsi de som hevder at keiseren har fine klær, og dermed risikere å bli til latter for alle de andre tilskuerne?

Samtidig må jeg si følgende: Det å være leder i en klasse og ha høy status i en klasse behøver ikke å bety at de driver med ytre konformitetspress. For det finnes både gode og dårlige ledere. Det er også et interessant fenomen, som de fleste ungdommer kjenner til, som heter «wannabe». Dette er mennesker som prøver å komme i et miljø som andre ser opp til, men der man bare vil «henge med», fordi man egentlig ikke har de egenskapene som skal til for å kunne være med i et slikt miljø, og som miljøet kanskje selv heller ikke ønsker å ha med. Et eksempel på dette er fra snowboardmiljøet, der en gruppe med snowboardere som trives sammen møtes regelmessig på et skisenter, men som må dra til et annet skisenter fordi det til slutt ble for mange «wannabe» som bare ville «henge med» men som selv ikke stod på snowboard. Så det at det i en klasse finnes en gruppe elever som andre ser opp til og ønsker å bli en del av, men som aldri «tas inn i varmen», behøver ikke å bety at denne gruppen driver med noen form for maktutfoldelse eller konformitetspress.

Men det er ikke bare i skoleklasser at man kan finne slike mekanismer som jeg har beskrevet fram til nå. Jeg tenker da spesielt på enkelte religiøse miljøer som kjennetegnes av å ha en karismatisk ledergruppe (eller bare en leder), som bestemmer hva alle skal tenke og mene. Det aksepteres ikke at andre tenker eller mener noe annet. Ledergruppen forventer å være i fokus og bli sett opp til av alle de andre. De som er utenfor ledergruppen er på konstant jakt etter å blir godtatt av ledergruppen, gjerne også kunne bli en del av denne, eller i de minste bare få lov til å være samme med dem. Den som ikke følger det som ledergruppen bestemmer, risikerer å bli hengt ut for alle de andre eller i verste fall bli ekskludert. Medlemmene prøver å finne støtte hos hverandre og kanskje også betro seg overfor hverandre. Men man vet aldri hvem som man egentlig kan stole på. For betroelser man får høre fra andre kan være svært fristende å bruke for selv å kunne gjøre seg populær hos ledergruppen. Men når de snakker med andre som ikke er med i miljøet forteller de bare om hvor fantastisk man har det, at det er stor åpenhet og trygghet i gruppen, at alle får lov til å være den man egentlig vil være, og at ingen presser, eller lar seg presse, til noe som helst.

Som et eksempel på hvor sterkt slikt konformitetspress kan være, så vil jeg fortelle følgende eksempel: I Norge bor en pakistansk familie. Familiens unge datter skal ut på en fest med noen venner og kler seg slik de andre venninnene hennes kler seg, men uten å kle seg utfordrende. Datterens mor sender da stolt et bilde av sin pyntede datter til sin søster i Pakistan. Søsteren sender bildet videre til deres felles mor som er familiens overhode. Hun ringer så i neste omgang til Norge og spør: "Hvorfor kler du din datter som en hore?" Da tar det ikke da lang tid før datterens klær blir endret, og da i samsvar med de regler som gjelder i denne familien. Jenta påfører ikke lenger skam på sin familie, og familiens ære er blitt gjenopprettet.

For noen år siden snakket jeg med en elev som skulle begynne på ungdomsskolen, men han grudde seg. Hvorfor? Fordi han hadde bestemt seg for at når han kom på ungdomsskolen skulle han ligge lavt i terrenget. Det viktigste for ham var å ikke skille seg ut. Men hva skulle ha da mene, tenke og gjør for å oppnå dette? Det fikk han ikke noe svar på. Og de han spurte bare trakk på skuldrene, og sa at de ikke skjønte hva han spurte om. Så til slutt valgte han å holde kjeft for at de andre kameratene ikke skulle begynne å snakke om de rare spørsmålene hans - "der er han som går rundt og spør oss om hva vi mener, tenker og gjør, fordi han er redd for å ikke være som oss". Dermed ble han overlatt til sine egne fantasier og økende angst og frykt for å begynne på ungdomsskolen.

Så hva er det så alle disse ungdommene er så opptatt av, hva er det som er "in" i vår kultur?

Ja, egentlig er ikke dette så veldig forskjellig fra det som gjelder for oss voksne, for vi voksne kan slite med mye av det samme. Og noen voksne har ikke en gang greid å komme seg ut av puberteten, fordi hele deres liv kretser seg omkring dette - å bli bekreftet og sett av de andre voksne. For å ta noen eksempler:

• For en del voksne, for eksempel blant ingeniører og økonomer, er det å jobbe på en prestisjebedrift med god image viktigere enn det å ha en jobb i det offentlige med fast arbeidstid og mindre risiko for oppsigelse.
• For en del voksne er det å en bil fra Tyskland eller Italia, viktigere enn å ha en fra Japan eller Korea, fordi det i større grad viser at man er rik.
• For en del voksne er det ha fine klær viktig, ikke nødvendigvis fordi de er gode å bruke, men fordi man på den måten kan vise at man er rik (legg her merke til at når du eller en annen ungdom har kjøpt et nytt klesplagg, så er de fleste ikke opptatt av om man er fornøyd med plagget eller hva man skal bruke det til – som ville være det naturlige – men «hva kostet det?» og «hvor har du kjøpt det?»).
• For en del voksne (og ungdommer) er det å vise at man har en veltrent, tynn og vakker kropp viktig, ikke fordi man mener det er sundt eller fordi nødvendigvis trives med det, men for atandre skal legge merke til hvor fin kropp man har kropp.
• For en del voksne er det viktig at de får barn som er vellykkete, populære og gjerne bedre enn andre barn, for å vise at de selv er vellykkete som foreldre.

Og ungdommene henger seg på dette. De lærer av sine foreldre hva som er viktig i livet, nemlig at man er rik, smart, lykkelig og populær. Når ungdom kan vise fram at man har dyre klær kjøpt i eksklusive butikker, viser de at de at de er rike. Når ungdom kan vise fram at de har gode karakter viser de er smarte. Når ungdom har det moro og gøy, og alltid smiler og er glade viser de at de er lykkelige. Og når ungdom kan fortelle at «alle de andre» ser opp til dem og beundrer dem, viser de at de er populære.

Og de er stolte over sine foreldre som er opptatt av det samme, og vil gjerne at deres venner skal legge merke til at de har vellykkete foreldre. For å ta et eksempel på det med å være rik: Det er ikke uvanlig når det på høsten offentliggjøres hvor mye de voksne tjener, at ungdommene raskt sjekker på nettet hvilke foreldre som tjener mest.

Hva ellers er det så dagens ungdommer er opptatt av og som er "in" og "kult" ut over det å være rik, smart, lykkelig og populær?

Her er noen eksempler:

• Du må alltid være pålogget viktige sosiale medier.
• Du må følge med i tiden og alltid følge med på det som skjer rundt deg.
• Du må bare være interessert i det som er siste nytt, ikke det som er gammelt nytt.
• Du må være selvstendig, upåvirket av andre, perfekt, faglig og sosialt vellykket, være fri for sorg, bekymringer og usikkerhet og være tilfreds med seg selv.
• Du må ikke være ensom.
• Du må ha kontroll på det du vet, og aldri være usikker, bli overrasket eller undres over noe.

Men hva som er populært blant ungdommene kan forandre seg. Før var det ofte de som gav blaffen i skolen som var de kule. Nå er det de som er flinke på skolen. Før var det «in» med Jean Paul-jakke, Converse-sko og Diesel-bukser. Nå er det Canada Goose-jakke, Parajumpers-jakke, Uggs-støvler, Canada Acne skjerf, og vesker av merker som Louis Vuitton, Mulberry, Michael Kors, Gucci eller Versace som gjelder. Og hvis du handler på Hennes & Mauritz risikerer du i enkelte miljøer å bli kalt en HM’er, og barn som får klær fra Cubus risikerer å bli omtalt som Cubus-unger.

Hva som er «in» og «kult» kan også noen ganger være komplisert å forstå. Her er noen eksempler på dette:

• Det er viktig at du blir sett opp til, og gjerne beundret, av de andre. Men du skal heller ikke være opptatt av å stikke deg frem.
• Du skal være perfekt, men ikke være opptatt av å være det.
• Du kan gjerne ha falske negler eller falske øyevipper. Men du kan ikke ha begge deler. For da er du vulgær, trashy og billig.
• Det er viktig at du tilpasser dine meninger til den eller de som betyr noe. Men det er også viktig at du er noe helt spesielt.
• Du kan gjerne skille deg ut på positive egenskaper. Men du må ikke skille deg ut på negative egenskaper.
• Du kan gjerne tenke og oppføre deg som de som har høy status. Men du skal ikke være opptatt av å etterape dem.

Men hvor kommer alle disse forventningene egentlig fra. Fra de voksne? Fra ungdommene? Jo, noe kommer nok fra dem. Men vi må heller ikke glem reklameindustrien som gjennom aviser, blader, TV og nettet forteller oss at vi aldri skal være fornøyd med det vi har, og at vi derfor hele tiden skal kjøpe nye ting, gjerne også dyre ting. Det som nemlig er problemet med reklamen er at den ikke nødvendigvis bare gir deg faktakunnskaper, men at den også kan fremmer misunnelse, gjøre deg utilfredshet med det du allerede har, skape illusjoner om at hvis du kjøp en vare får du det godt med deg selv, kommer med påstander om en vare du ikke har mulighet til å sjekke, skaper en illusjon om at du er en person med unike behov og rettigheter (”fordi du fortjener det”) og innbiller deg at du må kjøpe en vare fordi den er i ferd med å bli utsolgt.

Dessuten skaper gjerne også reklamen en illusjon om at noe er populært, selv om det ikke nødvendigvis er det. Har du for eksempel noen gang hørt følgende?

• Denne boken er en bestselger.
• Dette er slankekuren alle snakker om.
• Denne buksa har vi solgt mange av, jeg bruker den til og med selv!
• ”5:2”-dietten har tatt verden med storm!
• Nettet  koker!
• Denne går viralt!
• Nye og spennende ting skjer på hudpleiefronten, og vi har lagt ned store anstrengelser for å videreutvikle vår store suksess og bestselgende dagkrem.
• En banebrytende ny diett har hjulpet tusenvis av menn til å miste bukfett raskt.
• Vi har mer enn 1 million fornøyde kunder i Skandinavia.
• Alle jenter drømmer om en perfekt kropp (Brukt som argument for å kjøpe et trimapparat).
• Og her er en klassiker fra en TV-reklame som ble vist for noen år siden: En effektiv, kjølig kvinne mot en travel bakgrunn sier: "Jeg lever i tiden og forlanger effektivitet. Derfor bruker jeg Plénitude fra L'Oréal." Det reklamen vil selge, er en ansiktskrem. Det du får på kjøpet er egentlig et helt verdensbilde: Reklamen forteller deg at det denne vakre og vellykkede kvinnen har, er verd å skaffe seg. Hun forlanger effektivitet. Hun "lever i tiden". Fra alt som skjer i reklamefilmen, er det lett å se, at å leve i tden er synonymt med å løpe rundt og være travel og samtidig ungdommelig uanstrengt. For å bli som damen i reklamen trenger du L'Oréals ansiktskrem.(http://www.aviana.com/susanne/artikler/0398.html).

Hvorfor i all verden er det så viktig oss at noe er populært? Jo, selvsagt fordi reklameindustrien vet at vi alle har lett for å la oss påvirke av hva vi tror "de fleste" gjør. 

Hva er så resultatet av at så mange ungdommer ofte gruer seg til å gå på skolen, er redde for å bli en snakkis, driver med dette spillet rundt konformitetspress og er så opptatt av å være vellykkete i andres øyne? Her er det faktisk gjort en del undersøkelser som gir nokså dystre nyheter, som også støttes av ulike fagfolk:

Fra 2012 til 2013 er forteller ungdommene i en undersøkelse at det er en økning i det som kalles for verbale krenkelser og utestengning på skolen. 11 % forteller her at de har blitt gjort narr av 2 eller flere ganger i måneden. Og økningen er her størst på 8. til 10. trinn. De fleste svarer at det er medelever som krenker, at disse krenkelsene oftest foregår ute og at de voksne på skolen i liten grad vet hva som foregår.

En undersøkelse fra Oslo for noen år siden blant tiendeklassinger viste at 65 % av jentene og 59 % av guttene - altså godt over halvparten - følte et høyt press om å lykkes. Og disse hadde flere symptomer på depresjon enn de øvrige.

På en videregående skole i Hedemark fant man i 2011 at 36,4 prosent av jentene på skolen var utbrent eller på grensen til å være utbrent.

I en undersøkelse i Oslo i 2012 svarte 10 000 ungdommer på spørsmål om psykiske helse. 43,4 prosent sa da at de følte at alt var et slit. 35,4 prosent hadde søvnproblemer. Og 43,3 prosent bekymrer seg for mye om ting. Dette var en markant økning fra 2006. Og jentene scorer høyest i alle grupper.

I en undersøkelse hos 57.000 norske ungdommer ble de spurt om hva de synes om sitt eget utseende. Nesten halvparten svarte da at de var misfornøyd med hvordan de så ut.

En psykiater hevder at mange ungdommer som er overfokusert på sin egen kropp i virkeligheten er opptatt av etterligning, misunnelse, rivalisering og konkurranse. Han sier det slik: Det er en vanvittig kroppskonkurranse på gang.

I en rapport fra Verdens Helseorganisasjon fant man at halvparten av norske 15 år gamle jenter mente de var for tjukke, selv om de ikke var det.

En fersk undersøkelse ved Universitetet i Bergen konkluderte med at annenhver tiendeklassing i Norge var «ganske mye» eller «veldig mye» stresset på skolen. Det var en økning på 73 % siden 1997.

En professor i Bergen sier følgende: Opplevelsen av å være stresset er et alvorlig problem blant ungdom i dag. Og stresset kan vise seg som frykt og uro for å gjøre det dårlig på prøver, konsentrasjonsvansker, humørsvingninger, søvnproblemer og kroppslige plager som anspenthet, vondt i kroppen, brystsmerter og hjertebank.

En annen professor sier det slik: Tidligere gikk man på skolen for å bli noe, et visst yrke, men i dag går man på skolen for å bli fremgangsrik. Trykket blir hardt når alle forventer lykke og fremgang.

En lege i Lillestrøm sier følgende: Etter mange år som allmennlege er det mitt inntrykk at flere ungdommer enn før oppsøker hjelp fordi de er slitne og stresset. Av ungdommene jeg får til behandling for tiden, er forbløffende mange i den flinke enden av skalaen.

Og når det gjelder skolefravær sier en helsesøster i Drammen følgende: Det er mange årsaker til skolevegring. – Vi merker en økning blant våre pasienter, og det kan ha en sammenheng med økte krav. Det er høye prestasjonskrav i skolen og krav om ytre vellykkethet.

En rektor ved en ungdomsskole i Drammen sier at skolefravær de siste 10 årene har økt.

Og jeg kan vel si det samme selv. Jeg har selv jobbet som psykolog i PP-tjenesten i 35 år, og har i løpet av den tiden merket en økning i skolefraværet, særlig de siste 10 årene. Og når jeg snakker med ungdommer, lærere og foreldre så merker jeg tydelig at det å være flink på skolen, og det å være populær og unngå å skille seg ut eller dumme seg ut overfor de andre, er viktig for mange av disse ungdommene, og at dette skaper mye stress for dem.

Til slutt vil jeg komme med noen sitater fra ungdommene selv, og hvordan de beskriver si egen situasjon opp i alt dette:

• Jeg står opp klokka seks for å rekke syvbussen til skolen. Jeg rekker ikke alltid å spise, fordi det tar så lang tid å sminke seg. Da blir mamma litt sint. Det tar tid, ja. Masse tid. Men det er visittkortet mitt. Jeg presenterer meg med det.
• Jeg kjenner jenter som kan begynne å gråte hvis de ikke finner sminken sin, eller ikke tør å gå ut før de har fått sminket seg.
• I løpet av ungdomsskolen erfarte jeg at vi jenter forandrer oss mest. Vi skifter meninger, verdier og vi bryr oss om flere ting enn før. Vi får en ny identitet. Problemet er at den nye identiteten er klin lik hos nesten alle jenter. Vi kler oss likt, får samme interesser og tenker de samme tankene. Alt for å passe inn. Gjør du ikke det, er du en outsider - uansett hvilken måte du skiller deg ut på.
• Du skal ikke tro du er noe hvis du ikke er noe helt spesielt.
• Jeg har vanvittig høye krav til meg selv.
• Jeg tror mange ungdommer er usikre og vil ha oppmerksomhet. Derfor sender de bilder som definitivt gir dem oppmerksomhet, men ofte på feil måte. Alle vil bli elsket, og presset om å være populær er ganske stort.
• Når jeg satt i klassen brukte jeg mye av tiden på å observere de andre elevene – hvordan det er meningen at man skal oppføre seg.
• Det tilfredsstiller meg å eie et plagg som jeg vet er dyrt og som det er en merkelapp på som alle vet hva innebærer. Jeg liker å vise at jeg har mulighet til å kjøpe det, og at jeg er motebevisst….Jeg føler meg dum når jeg legger ut bilde av acneskjerfet mitt hvor jeg har vist merket. Jeg er redd for hva andre tenker, og jeg blir rett og slett flau når jeg går med skjerfet på skolen, og merket flagrer uten at jeg vet om det. Jeg går konstant og retter på skjerfet slik at merket IKKE syns, fordi da tror alle at jeg viser det med vilje. Når jeg satt i klassen brukte jeg mye av tiden på å observere de andre elevene – hvordan det er meningen at man skal oppføre seg.
• Etter fullført obligatorisk skolegang har jeg lært at det beste du kan gjøre i de fleste tilfeller, er å holde kjeft. Ikke fordi det er fysisk umulig å bevege kjevemuskulaturen og si noe glupt, heller ikke fordi du ikke tok deg bryet med å tenke. Det er bare ikke verdt å risikere den myke puten du sitter på. Klatrer du høyt, blir fallet lengre dersom du skulle miste grepet om hva som er akseptert. Så du presser ut et stille «vet ikke jeg», og skotter håpefullt bort på sidemannen når læreren stiller spørsmål. Én sjel i klasserommet må ha klart å få med seg det som nettopp er blitt gjennomgått, men slik fortsetter elevene å svare langs hele rekken. Det er trygt å repetere det andre nettopp sa - da lander du i hvert fall oppå noen, om du faller.
• Bussen min til skolen går kl. 06:45 om morgenen, og jeg er hjemme igjen rundt 16:15 - hvis det ikke er kø. Etter en skoledag på nærmere ti timer vil jeg sove. Kan jeg sove? Nei. Etter titimers skoledag forventes det at jeg hjelper til med å lage middag, vaske huset og passe småsøsken. Jeg skal trene minst to timer, tre ganger i uken. Jeg skal selvfølgelig ha en deltidsjobb, for ellers er jeg bortskjemt. Jeg skal drive med veldedighet. Jeg skal være aktiv i et politisk ungdomsparti. Og helst være med i elevrådsstyret, russestyret og Ungdommens Kommunestyre. Og mellom alt dette skal jeg gjøre minst to timer skolearbeid hver dag, for lærerne sier det trengs om jeg ikke skal havne bak. Utseende er et kapittel for seg selv. Vi jenter skal helst være mellom 170 og 180 høy og ikke veie over 80 kilo. Ikke under noen omstendigheter kan vi ha flisete hår, og du må aldri vise deg offentlig uten sminke og i joggebukse. Da er løpet kjørt, da! Vi skal kle oss feminint, men ikke vise for mye. Da er du nemlig «hore» eller «tøs». Men vi må vise litt hud, ellers er vi gammeldags og konservativ. Hvis du bruker briller, skal disse være store, svarte og se ut som de bare er til pynt. Og selv om vi bare skal på butikken skal vi se ut som vi kommer rett fra catwalken. Vi skal kle oss feminint, men ikke vise for mye. Da er du nemlig «hore» eller «tøs» Situasjonen jeg snakker om gjelder selvsagt bare de som går studiespesialiserende. De som går yrkesfag er det ikke håp for uansett. Det sier foreldregenerasjonen i alle fall. Vi ungdommer vet at vi trenger dyktige sveisere, snekkere og mekanikere like mye som leger og ingeniører, men disse yrkene er ikke akseptert fra samfunnets side. Etter videregående skal ungdommen studere i minst fem år. Har du ikke master, bare bachelor? Ha det bra og god bedring. Da jeg skullevelge linje på videregående var jeg klar på at jeg skulle bli ambulansearbeider. Men hos rådgiver fikk jeg beskjed om at «nei, folk med ditt hode blir ikke ambulansearbeider, du må gå studiespesialiserende.» Hallo? Hva tenker folk de skal gjøre hvis vi ikke har flinke ambulansearbeidere? Ingen husker at bak enhver lege har vi veldig mange supre sykepleiere, hjelpepleiere, ambulansearbeidere og annet nødvendig helsepersonell. Voksne burde gi ungdomsgenerasjonen litt pusterom. De fleste jobber så hardt de kan for å tilfredsstille dere, oppfylle samfunnets behov, og sist men ikke minst, tilfredsstille seg selv. Det er en kamp. Så ofte sover jeg en time når jeg kommer hjem fra skolen, og driter i den treningsøkten. Men det er det heldigvis bare mamma og pappa som vet.(http://www.bt.no/meninger/debatt/Curlinggenerasjonen_-det-er-oss-3226268.html)

Og en gang fortalte foreldrene til en ungdom følgende: Han vil opp på det samme nivået som de andre, for da føler han seg bedre.

Ja, slik er det for mange ungdommer: Skolen er ikke lenger bare et sted for å lære og å utvikle seg, det er vel så mye blitt et sted der de søker bekreftelser og gir bekreftelser. Skolen er blitt Den Store Catwalken. Og det som driver dem til dette er deres egen usikkerhet og frykt for å skille seg ut, påvirkningen fra reklame- og salgsindustrien, kanskje også foreldre som er dårlige forbilder. Men fordi ungdommene selv ikke greier, eller tør, å sette ord på dette, er dette problemer som kan være vanskelige å løse.

Hvis du er enig med meg i at dette er et stort problem hos dagens ungdommer, og hvis du mener at du selv også er en del av dette problemet, og ønsker å endre på din situasjon, hva kan du i så fall gjøre med det? Her er det dessverre ingen enkle svar, for det som kan være riktig for én, kan være feil for en annen. Men min anbefaling er at du uansett begynner med å kontakte voksne som du kjenner og som du kan stole på for å snakke mer om dette.   

Jeg ønsker jeg deg lykke til!

Og kikk gjerne også på denne artikkelen om en som har opplevd press fra alle kanter (les artikkelen her).

Eller denne om ungdommer som blir presset ut pga kamp om status.

Copyright © 2015 Kjell Totland Psykologtjenester

Nyeste kommentarer