Selskapet Vakttårnet og barneoppdragelse

1. Innledning

Tema for denne artikkelen er å ta opp noen av de problemene som barn kan få ved å vokse opp i i et trossamfunn som Jehovas vitner. Vurderingene er i hovedsaken basert på det som Selskapet Vakttårnet selv formidler gjennom sine skrifter (f.eks. tidsskriftene ”Vakttårnet” (VT) og ”Våkn Opp!”), men av plasshensyn vil deres skrifter i liten grad bli sitert.

For leseren er det viktig å være oppmerksom på følgende: Det som skrives er ikke men å være en beskrivelse av hvordan alle barn i Jehovas vitner har det. Det er først og fremst en beskrivelse av hva slags liv Selskapet Vakttårnet forventer at medlemmene, inkludert barna, skal leve, eller slik de mener at de lever, slik dette fremgår av deres publikasjoner. Det er dette som er det sentrale i denne artikkelen. Så det betyr ikke at barna nødvendigvis lever slik dette fremstilles i bladene. Det er derfor heller ikke noe merkelig om f.eks. aktive medlemmer i Jehovas vitner ikke skulle kjenne seg igjen det som her beskrives og ”stiller seg uforstående” til det jeg skriver (Furuli, 2001).

2. Hva står Jehovas vitner for?

2.1. Teologi:

Helt sentralt i Selskapet Vakttårnets lære står synet på de siste tider: Innen ganske kort tid regner Selskapet Vakttårnet med at en altomfattende katastrofe med påfølgende dommedag (Harmageddon) vil komme. De som ikke er Jehovas vitner har liten grunn til å se optimistisk fram til dette, for bare Jehovas vitner skal overleve Harmageddon. Imidlertid viser det seg at medlemskapet i seg selv ikke er tilstrekkelig: Det enkelte medlems iver har også betydning. Mao. ingen (med unntak av de såkalt 144 000 utvalgte) kan egentlig være helt sikre på hva som kommer til å skje med dem. Et problem her er at Selskapet Vakttårnet fokuserer mye på Harmageddon, inkludert barna. Selskapet Vakttårnet har i sin litteratur formulert et felles mål for alle Jehovas vitner, og det gjøres intet unntak for barna - nemlig å leve for Jehova, følge Hans bud, og advare andre mennesker mot Harmageddon. ”The nearness of Armageddon is the overriding concern of many young people. JW kids think about it often, especially in our day when bad news almost seems to be the only news in this world. Wars, famine, pestilience, pollution, etc. are brought to the attention of their young minds as proof we are on the very edge of the End (”Enjoy Life on Earth Forever” 1982, s. 28).

Argumentet om et snart forestående Harmageddon gjør at det forventes at alle medlemmer også må gi avkall på ”kortvarige nytelser” som for mennesker i de fleste andre kulturer betraktes som naturlige behov hos barn, f.eks. ulike former for atspredelse. Barna kan også bli fortalt at de kan risikere å miste sine aller kjæreste (foreldrene), hvis ikke hele familien er ”med”, og at de må bidra med sitt for å bevare familiens lojalitet til Jehovas vitner og sikre familiens fremtid. Det er ganske innlysende at dette kan gjøre det vanskelig for et Jehovas vitne-barn. For hvem vil bli skilt fra sine foreldre i evigheten, eller være ansvarlige for at ens foreldre går fortapt fordi man ikke advarte dem i tide?

Selskapet Vakttårnet tenker også svart-hvitt: Enten står man på Guds side ved å være et aktivt Jehovas vitner, eller så står man på Satans side ved å være et kritisk medlem eller ved ikke å være medlem i det hele tatt (et unntak her er gruppen med passive og “svake” medlemmer). Mao. man rendyrker tanken om ”de som ikke er med oss, er i mot oss”. Slik svart-hvitt-tenkning, også kalt ”kategorisk tenkning”, kan forhindre barn fra å ha et nyansert syn på seg selv og andre mennesker, og hindre dem i å kunne møte og vurdere andre mennesker ut i fra deres egne forutsetninger. Denne tenkningen kan også bidra, eller føre, til at barn i Jehovas vitner lever ”på siden” av andre barn. Samtidig kan trossamfunn som Jehovas vitner også tiltrekke seg personer som i utgangspunktet allerede har en kategorisk innstilling, og derved tilby dem en plattform hvorfra de kan formidle videre en svart-hvitt-tenkning. Tilsvarende gjelder også at andre særtrekk ved et trossamfunn kan tiltrekke seg personer med personlighetstrekk som passer inn i trossamfunnets kultur.

2.2. Familieliv:

Den sterke lojaliteten som forventes i forhold til organisasjonen innebærer også at det er organisasjonen som har hovedansvaret for barneoppdragelsen, og at foreldrenes plikter og rettigheter i forhold til barna i realiteten er betydelig redusert. Selv om Selskapet Vakttårnet i sin litteratur i stor grad fokuserer på at barn skal være lojale mot, og underorde seg, sine foreldre, dreier det som en delegert myndighet fra Selskapet Vakttårnet. I det øyeblikk barn registrerer at deres foreldre ikke er lojale mot Selskapet Vakttårnet, er det deres plikt å melde dette videre til den lokale ledelse. Det forventes også at de skal isolere seg fra familiemedlemmer som f.eks. er blitt ekskludert.

For barna kan puberteten være en vanskelig periode: Det er normalt at barn har en viss grad av ”opprør” mot sine foreldre rundt 14-16 år, og det er dessuten nødvendig for å kunne utvikle en voksen, selvstendig identitet. Den slags “opprør”, har så langt ikke vært omtalt av Selskapet Vakttårnet i positive vendinger. Ungdom som begår “opprør” mot foreldre sidestilles med personer som begår opprør mot Jehova, siden foreldrene har fått delegert myndighet fra Selskapet Vakttårnet og Gud til å oppdra dem. Dessuten formidler Selskapet Vakttårnet det syn at alle foreldre i Jehovas vitner har vist omsorg og selvoppofrelse i forhold til sine barn, eller i det minste hatt dette som intensjon.

På dette grunnlaget oppfordres ungdommen til å respektere sine foreldre og aldri stille spørsmål ved deres motiver. Dette betyr ikke nødvendigvis at Selskapet Vakttårnet er så naive at de mener at foreldre aldri gjør noe galt mot sine barn eller at de også kan ha “tvilsomme motiver”, all den stund deres blader også inneholder lesestoff til foreldre om nettopp å behandle sine barn på en kjærlig og respektfull måte. Men poenget til Selskapet Vakttårnet ser ut til å være at de mener at man må legge avgjørende vekt på foreldrenes edle hensikter. Dessuten kommer det ikke noe godt ut av det å ta kritikk fra ungdom på alvor: Deres organisasjon og lære er ikke tilpasset det å håndtere den kompleksiteten av problemer som ville oppstå hvis ungdom skulle støttes i det å være kritiske til sine foreldre. Det enkleste (men iflg. Selskapet Vakttårnet også det mest “bibelske”) blir da å oppfordre de unge til å underordne seg sine foreldre uansett hvordan de er (VT 15.5.97 s. 28).

Når det gjelder tenåringers holdning til foreldre, sier Selskapet Vakttårnet følgende: (VT 15.5.97, s. 28): “Noen unge trekker foreldrenes motiver i tvil når foreldrene pålegger dem visse restriksjoner. Enkelte av de unge sier kanskje: “Hvorfor setter foreldrene mine opp så mange regler? De vil visst ikke at jeg skal glede meg over livet”. Men i stedet for å trekke en slik konklusjon bør de unge tenke objektivt igjennom situasjonen. Foreldrene har hatt omsorg for barna sine gjennom mange år. I den forbindelse har de ofret mye både materielt og i andre henseender. Er det noen grunn til å trekke den slutning at de nå ønsker å forpeste tilværelsen for sine tenåringsbarn? Er det ikke rimeligere å anta at kjærligheten driver disse foreldrene til å beskytte barna sine og interessere seg for dem? Vil ikke den samme kjærligheten få dem til å legge visse restriksjoner på barna når de nå står overfor nye utfordringer i livet? Det ville virkelig våre ukjærlig og utakknemlig av barna å tillegge kjærlige foreldre urette motiver- - Eferserne 6: 1.3”.

2.3. Personlighetsutvikling:

Det legges opp til at barna så tidlig som mulig skal bli en del av den kulturen man finner i Jehovas vitner. En måte å gjøre det på er ved å stimulere dem tidligst mulig i forhold til litteratur skrevet av Jehovas vitner. Et eksempel på dette er følgende sitat hentet fra Våkn Opp! nr. 1/2008. På baksiden av dette bladet reklames det for en bok under overskriften "Bedre likt enn leketøy": "Er det mulig at små barn kan like en bok bedre enn leketøy? Ja visst, hvis foreldrene har vist dem bøker siden de var spedbarn. Mebrathu og Angela, et ektepar i California, begynte å lese boken Hør på den store Lærer for datteren sin allerede da de kom hjem fra fødeavdelingen. Foreldrene skriver: "Det har ført til at hun elsker denne boken. Bare tolv måneder gammel begynte Julianna å oppfordre oss til å lese for henne fra det hun kalte Jesusboken. Nå er hun tre år og ser ivrig fram til de kosestundene hun har med mamma eller pappa hver dag. Det er ingen overdrivelse å si at datteren vår liker denne boken bedre enn noeleketøy.” Dette er, slik jeg ser det, et godt eksempel på en side ved Jehovas vitners barneoppdragelse som utenforstående kan oppfatte som negativ religiøs indoktrinering. Jehovas vitner selv oppfatter imidlertid dette som en naturlig handling for at barnet skal få del i dette livssynet som de selv oppfatter som svært verdifullt, og følgelig viktig at andre (og da ikke minst ens egne barn!) skal få del i.

Det som gir høyest status for et barn i Jehovas vitner er at det utvikler seg til å bli en pioner. Det innebærer at barnet fra det er ganske liten er med de voksne på husbesøk, og etter hvert fortsetter på egen hånd (gjerne opp til 15 timer i uken). Dessuten forventes det også at barnet skal delta på det standardiserte opplegget med fem møter fordelt på tre kvelder pr. uke. Disse møtene er ikke lagt spesielt til rette for barna. Fra de er ganske små må de sitte stille på sine foreldres fang og ta imot usensurert det som i utgangspunktet bare er beregnet for de voksne. Men, for ordens skyld: Selskapet Vakttårnet har i tillegg utarbeidet et noe ”snillere” materiell beregnet på barn, og som det forventes at foreldrene skal bruke i sin undervisning av barna (eks: ”My Book of Bible Stories” - På norsk: ”Min bok med fortellinger fra Bibelen”).

Møtekulturen innebærer også at barnet må forsake mye annet viktig: Hobby og fritidsinteresser blir det lite av. Selv om barna ikke direkte frarådes å være med på dette, gjøres de ettertrykkelig oppmerksomme på faren ved dette: I det øyeblikket man dyrker hobbies og interesser som innebærer likeverdig samvær med ”andre” barn på likeverdige premisser er man ute på tynn is. Man kan bli nysgjerrig på ”verden”, og ved å omgås de utenfor kan man bli for sterkt preget av dem. ”Det må ikke finnes noe samlag, noe samfunn, noen lodd og del, noe fellesskap med vantro. Man må med andre ord ikke ha noe samfunn med dem hvis man vil ha samfunn med Gud. - En som regelmessig har omgang med dem, vil snart komme til å tenke slik som de gjør. Hvis man beskjeftiger sitt sinn med deres tanker, vil ens tro på den nye verden bli svekket, iveren vil kjølne, ulasteligheten vil bli brutt og samvittigheten vil bli sløvet, slik at man ikke tar Jehovas krav til studium og tjeneste alvorlig” (VT 1.6.60, s. 299, også referert i WT 15.2.60, s.112-113). ”The ideal situasjon is for parents to have such a fine program outlined for their children that little or no time remains for outside associations. Being with the family or other Christians becomes so interesting and absorbing that other associations do not become a temptation. But if they do, then parents should take time to make clear to the child the Bible's viewpoint on the matter; at the same time they should firmly exercise needed control” (WT 1.2.74).

Barn i Jehovas vitner som føler at det er godt å være sammen med barn utenfor, får en ekstra belastning: Dette må holdes skjult for den lokale ledelsen, eventuelt også for ens foreldre. For offisielt bør de ha den holdningen at deres ”venner” bare skal være misjonsobjekter. ”Hvordan ville Jehova se på det at du valgte mennesker som ikke elsker ham, som venner?” (”Resonner ut fra skriftene”, s.417).

Tidligere ble det også advart mot høyere utdannelse, fordi man da måtte regne med å bli ”klok i egne tanker” og ”fanget opp verden”. Senere er dette synet blitt justert (se f.eks. ”Våkn opp!” 8.3.98 s. 19-21), bla. ut fra argumentet om å ikke ligge andre mennesker til økonomisk byrde, og bruke de evnene man har.

2.4. Sosial utvikling:

Barn i Jehovas vitner har den fordelen at de kan lære seg å fungere innenfor sitt eget verdisystem, men det fokuseres lite på hvordan de skal kunne fungere innenfor andre sammenhenger, spesielt ut fra denne sammenhengens premisser, ut over det at de tross skal alt skal ut i ”verden” og få seg et yrke og tjene penger, og at de må lære seg en del taktisk grep når de skal være i ”verden”. Dette kan nærmest sammenlignes med mennesker som skal leve i en stat som en okkupert og kontrollert av en fremmed makt som de er motstandere av. De får således liten livserfaring med å omgås annerledes tenkende mennesker på en likeverdig måte, og på andre premisser enn sine egne. Om de som voksne senere skulle velge å forlate trossamfunnet kan de få det vanskelig. Er de heldige, finner de en annen tilhørighet der de kan etablere en ny identitet. Er de uheldige, forblir de isolerte, blir etablerte ”outsidere”, og kan slite med psykiske problemer (f.eks. bære på en ubearbeidet sorg over å ha mistet noe verdifullt).

Dette er en annen måte å tenke på enn det som ellers er vanlig i vår kultur, nemlig at barneoppdragelsen skal danne grunnlag for egne selvstendige verdivalg som voksen, uansett om det skulle være det samme som foreldrenes eller ikke. I Jehovas vitner risikerer man å bli ekskludert, hvis man velger en annen kurs enn det man er blitt lært opp til, og Jehovas vitner oppfordres av Selskapet Vakttårnet til endog å hate de som bryter ut, uansett tidligere vennskap og familiebånd. Det kan her også nevnes at Selskapet Vakttårnet har et eget system som samtidig håndterer både ”politietterforskning” og ”domsavsigelse” i forhold til umoralske handlinger, et fenomen man for øvrig også finner i totalitære regimer.

Selskapet Vakttårnet har for øvrig ikke noe perspektiv på at det å tilpasse seg samfunnet er noe mål i seg selv. Men de har et positivt syn på sider ved ”verden” som oppfattes som ”øvrigheten”, f.eks. det offentlige skoleverk (som tilfører allmennkunnskap), politi/rettsvesen som ”holder det onde i sjakk”, til en viss grad også det offentlige hjelpeapparatet. Andre sider har de et mer negativt syn på. Jehovas vitner forventes aldri å delta i politiske arbeid eller stemme ved valg.  Heller ikke barn/ungdom får lov til å ta del i f.eks. elevrådvalg (Ringnes 1997, s.73).

2.5. Grensesetting.

Selskapet Vakttårnet har tidligere anbefalt fysisk avstraffing i barneoppdragelsen (VT 12.1.64 s.13). Etter at dette spørsmålet ble tatt opp av Barneombudet i Norge, har Vakttårnet (i Norge) gått med på å moderere begrepet ”tukt” til ”refs”, og dermed avstå fra fysisk avstrafning.

Det forventes at mindreårige skal bli møtt med disiplinære tiltak på linje med voksne, når det dreier seg om alvorlige overtredelser: ”Når mindreårige døpte medlemmer av menigheten begår alvorlige synder, bør det sies fra om det til de eldste. Når de eldste gransker og behandler tilfelle av alvorlige synder som mindreårige har begått, vil det være bra at den mindreåriges innviede foreldre er til stede og samarbeider med de eldste som skal bedømme saken. Foreldrene bør ikke forsøke å ”beskytte” det barnet som har syndet, mot nødvendige disiplinære tiltak. De eldste som tjener i det dømmende utvalg under behandlingen av saker som gjelder mindreårige, vil gå fram på samme måten som når de har å gjøre med voksne overtredere, nemlig bestrebe seg på å reise vedkommende opp igjen. Men hvis den mindreårige ikke angrer, vil han bli utstøtt” (”Organisert for å fullføre vår tjeneste” (1983) s.151-152). For øvrig forventes det at barnets foreldre skal spille en aktiv rolle når det kartlegging av årsaker og tiltak for mindreårige: ”Hvis den udøpte forkynneren som er en overtreder, er mindreårig, bør de eldste snakke med hans eller hennes kristne foreldre for å bringe på det rene hva de gjør for å korrigere overtrederen” (Gi akt på dere selv og på hjorden, s. 100).

Det er også en vanlig holdning blant Jehovas vitner at små barn tidligst mulig skal bli renslige, selv om de fysiske forutsetningene for dette ennå ikke er helt til stede.. ”If anything, they would try to toilet train before the child is ready” (Bergman (1992) s. 230). I den forbindelse kan det nevnes at det innen den psykoanalytiske tradisjon har vært vanlig å betrakte for tidlig renslighetstrening som en risikofaktor for senere psykiske problemer, også opp i voksen alder.

Samtidig viser det seg også at Selskapet Vakttårnet viser forståelse for at det finnes barn som har vansker ”de ikke kan noe for”. Eksempelvis omtaler de et temanummer i Våkn opp! (2.2.97, s.10) om barn og lærevansker barn med AD/HD-vansker (barn som strever mye med oppmerksomhet, uro og impulsivitet (på min hjemmeside kan du lese mer om dette)): ”Medlemmene av den kristne menighet kan gjøre mye for å hjelpe og støtte både barnet og foreldrene. Hvordan: Ved å ha rimelige forventninger. (Filipperne 4:5) Det kan nok hende at et barn med AD/HD blir nokså uregjerlig. Istedenfor hjerteløst å si: ”Hvorfor kan du ikke få skikk på ungen din?”, eller ”Hvorfor tar du ham ikke hardere?” vil en oppmerksom trosfelle skjønne at foreldrene kanskje allerede har mer enn nok med den krevende oppgaven å oppdra et AD/HD-barn. Foreldrene bør naturligvis gjøre hva de kan for å dempe barnets urolige atferd. Uansett bør de som er beslektet i troen bestrebe seg på 'vise samfølelse' og å 'komme med velsignelse' istedenfor å si noe skarpt i irritasjon”.

Det samme temaheftet tar også opp spørsmålet om lærevansker i sin alminnelighet på en måte som samsvarer med hvordan fagfolk som er godt inne i slike problemer vanligvis tenker. Selskapet Vakttårnet er også oppmerksomme på at voksne kan ha lesevansker: “Noen kristne menn som er veltalende nok, kommer til kort når det gjelder å lese høyt” (VT 15.3.99 s. 20).

Det er også verd å merke at Selskapet Vakttårnet viser en økende positiv holdning til den ressursen som ligger i det offentlige hjelpeapparatet. I en artikkel fra “Våkn opp” (22.3.99 s. 11) sies det f.eks. i forbindelse med besteforeldre som en ressurs i barneoppdragelsen: “Overse ikke den hjelp du kan få fra det offentlige... Sosialarbeidere og lokale institusjoner som hjelper eldre kan kanskje henvise deg til noen som kan yte visse tjenester”.

2.6. Høytider

Det er en kjent sak at Jehovas vitner ikke feirer jul, påske og fødselsdager. Her et eksempel på hvordan Vakttårnet omtaler julefeiring fra Våkn Opp! 22.11.93 s. 5 i en artikkel som heterJulen - Koster den mer enn du tror?

”Jehovas vitner er noen ganger kritisert for at de ikke feirer jul eller andre høytider sammen med sin familie. Andre kan få inntrykk av at Jehovas vitners barn går glipp av noe.... Og disse barna utvikler en sterk moralsk holdning som gjør at de kan motstå presset fra jevnaldrende som knekker andres vilje. En voksende flodbølge av ondskap undergraver moralske holdninger. Seksuell umoral, narkotika vold, alkohol, satanisme og barnemishandlere - det er så mange farer som truer sårbare unge mennesker.”

Hvordan oppleves det for barn i Jehovas vitner som er lært opp til at slike høytidsfeiringer er å oppfatte som umoral og synd? Hvordan oppleves det for et barn å se at "alle de andre" gleder seg over dette Hvordan oppleves det når man selv har behov for å glede seg sammen med andre på en naturlig måte men samtidig advares mot umoralen og synden fra sine egne? Greier da barnet å "stålsette" seg i lydighet mot Jehovas organisasjon? Styrker det samholdet innad i barnets familie? Greier barnet på en naturlig måte å være stolt over sin egen livsstil? Eller: Må barnet fortrenge sine følelsesmessige behov? Kan barnet utvikle skamfølelse og skyldfølelse for noe som kulturen ellers opplever som en helt naturlig sak? Må barnet leve et dobbeltliv der det ikke kan være naturlig verken sammen med sin familie eller med sine kamerater? Kan med andre ord en slik forkynnelse påføre barna i Jehovas vitner psykiske problemer? I så fall: Hvor omfattende er dette problemet?

2.7. Resultat:

Det er selvsagt en fare ved å være kategorisk og bombastisk. Men studier av litteraturen til Selskapet Vakttårnet tyder på at visse sider ved det Selskapet Vakttårnet forkynner og visse sider ved det Jehovas vitner som foreldre praktiserer, kan føre til - eller bidra til - psykiske problemer hos barna. Men sammenhengene er kompliserte, ulike fra barn til barn, og kan også gi seg utslag på ulike vis og på ulike tidspunkter. Aktuelle problemområder er som følger:

1. Fokuseringen på “de siste tider” og læren om Harmageddon.
2. Sosial angst p.g.a. manglende sosial mestring.
3. Lojalitetskonflikt knyttet til krav om angiveri.
4. Overdreven fokusering på det å innfri foreldres, og Selskapet Vakttårnets krav
5. Fortrengning av ”forbudte” tanker og holdninger.
6. Utvikling av prestasjonsangst, fordi det å mestre visse ferdigheter blir en basis for å oppnå anerkjennelse av andre, og i neste omgang det å godta seg selv..
7. Opptatthet av å ”stige i gradene”, med dertil følgende usikkert selvbilde. 
8. Utvikling av en generell hjelpeløshet og avhengighet til andre mennesker.
9. Frykt for ekskludering og isolasjon.

Men det å vokse opp som et barn i Jehovas vitner kan også ha sine fordeler:

1. Barnet vokser opp i et miljø der man opplever trygghet og tilhørighet og der man får bekreftelser og positiv anerkjennelse fra likesinnede.
2. Barn i Jehovas vitner blir forskånet fra en del sider ved vår kultur som vi vet er skadelig for barn og ungdom.
3. De unngår også problemsidene ved å vokse opp i en kultur preget av ”livssynspluralisme”, og det gis klare og entydige svar på livssynsmessige spørsmål.
4. Hvis foreldrene ikke er blant de mest ”nidkjære”, er mye sammen som familie, og greier å gi hverandre gjensidig støtte, så behøver ikke nødvendigvis det å være ”patologisk” å bli oppdratt som et Jehovas vitne. Tvert imot: Familien kan faktisk være preget av mange av de kvaliteter som kjennetegner sunne og funksjonelle familier”. Jeg tenker da for eksempel på kvaliteter som at man er og gjør mye sammen, at foreldrene inspirerer og skaper entusiasme omkring et felles mål, at man har et regelmessig liv og en forutsigbar struktur, og at det gis entydige signaler om hva som er riktig og galt.
5. Det å se fram til noe i fremtiden som gir en håp om bedre tider, behøver heller ikke være så galt, hvis det presenteres på en positiv måte. Og mange barn i Jehovas vitner utvikler en entusiasme for Jehovas sak og er stolte over å kunne tilfredsstille Jehova og sine foreldre, og ser selv med stor forventning fram til Det Jordiske Paradis.

Referanser

Bergman, J. (1992): ”Jehova's Witnesses and the Problem of Mental Illness”. Witness Inc. P.O.Box 597 Clayton, CA  94517, USA. 

Bronfenbrenner, U. (1970): Two Worlds of Childhood: US and USSR. Russell Sage Foundation, New York, USA. 

Furuli, R, et al (2001): Studiet av nye religiøse bevegelser med vekt på Jehovas vitners psykiske helse. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. s. 124

Lash, C. (1982) Den Narsissistiske Kultur.  Pax forlag A/S, Oslo.

Ringnes, H.K. (1997): Hvordan kom du i sannheten? En studie av omvendelse til Jehovas vitner. Hovedoppgave i Psykologi. Psykologisk Institutt. Norges teknisk-vitenskapelige universitet.

Selskapet Vakttårnet (1983): Organisert for å fullføre vår tjeneste. Enebakk.

Selskapet Vakttårnet (1985): Resonner ut fra skriftene. Enebakk.

Selskapet Vakttårnet: Vakttårnet (VT) (tidsskrift) (På amerikansk: Watchtower(WT)). Enebakk.

Selskapet Vakttårnet: Våkn Opp! (tidsskrift) (På amerikansk: Awake!). Enebakk.

Selskapet Vakttårnet: Gi akt på dere selv og på hjorden. Enebakk.

Watchtower Bible and Tract Society (1982): Enjoy Life on Earth Forever.  Brooklyn, USA.

Wilting, J. (1993): Riket som inte kom. Den kristna. Bokringen, 10536 Stockholm, Sverige.

Copyright © 2009 Kjell Totland Psykologtjenester

Nyeste kommentarer