Barneoppdragelse - vanlige oppdragelsesproblemer hos vanlige oppdragere

Denne artikkelen har som siktemål å trekke fram noen av de vanskeligheter som foreldre kan stri med i forhold til det å oppdra barn (oppdragelse - det å være med å påvirke et barns utvikling). Noen vansker er "tidløse". Men andre vansker er mere aktuelle i dag enn for 2-3 generasjoner siden:  Samfunnet var enklere før m.h.t. rådende verdisyn, oppdragelsesnormer og familiestruktur og mere oversiktlig m.h.t. hva som påvirker ("oppdrar") barna våre.  Foreldre oppdro barna mere autoritært med mindre rom for dialog, "tilbakemeldinger", hensyn til følelser osv. Mindre autoritær oppdragelse i dag gir etter min mening større mulighet for at barna kan bli sunne, modne og selvstendige voksne, men denne endringen stiller samtidig større krav til foreldrenes evne til å "involvere" seg med barna sine.

Vi lever alle i en situasjon der vi bare delvis forstår hva som foregår mellom oss og våre barn, og dette må vi ha respekt og ærbødighet for. Men konsekvensen for oss er at vil lett kan "kjøre oss fast" som oppdragere p.g.a. ulike "feller" og "fallgruver". Et siktemål for meg er derfor å kunne gjøre andre foreldre oppmerksom på dette.

Mine egne oppvekst- og erfaringsbegrensninger gjør at jeg naturligvis ikke kan kjenne til alle mulige "feller" og "fallgruver". Og vi må heller ikke glemme at alle som skriver om "barneoppdragelse" og beslektede temaer for sin egen del kan ha ubearbeidete problemer, som kan føre til at enkelte "ubehagelige", men samtidig viktige, problemstillinger bagatelliseres.

En hver forfatter vil naturligvis også skrive ut fra sitt eget livvsyn og menneskesyn. I den grad jeg kommer med konkrete "råd" må de derfor først og fremst sees på som en "idè-bank" som den enkelte kan tilpasse sitt ståsted og sine forutsetninger.

1. Perfeksjonisme

Det er lett sak å stille store krav til seg selv som oppdrager, f.eks. ved å tenke slik: "Det kan bli skjebnesvangert for barnet mitt hvis jeg ikke tenker grundig gjennom mine prinsipper for barneoppdragelse, velger de rette prinsippene og følger dem konsekvent opp." Med en slik innstilling vil en neppe formidle optimisme og forventning til barnet om dets utvikling, snarere angst for å mislykkes. Dessuten:  Hvem kan egentlig leve opp til slikt? Etter min mening må nødvendigvis en del av oppdragelsen tas "på sparket", dvs. vi er (heldigvis) bare delvis i stand til å handle gjennomtenkt, "riktig" og konsekvent. Tenker vi tilbakepå vår egen barndom og våre "savn", så er det som regel ikke "for lite systematikk" vi husker, men snarere for lite kontakt, varme, nærhet osv. Barn trenger å møte et levende menneske med alle de begrensninger det har, ikke en "perfekt oppdragermaskin".

Dette poenget ville jeg ta opp først for å unngå at det jeg skriver skulle virke oppfordrende til perfeksjonisme. 

2. Manglende kunnskap

Det ser ut til å finnes i hvert fall fire kilder som kan gi oss kunnskap og inspirasjon i barneoppdragelsen.

1. Egen oppvekst. Alle har vi kjent på kroppen det å bli oppdratt av andre, og her har vi selvsagt både gode og dårlige erfaringer. Vår egen oppvekst er etter min mening vår viktigste kunnskapskilde. Vår egen oppvekst, og våre tanker omkring den, former våre reaksjonsmåter og gir oss en naturlig grunninnstilling m.h.t. å takle våre barn. Denne grunnholdningen er det viktigste elementet i vår måte å oppdra barn på.
2. Bøker/"teori". All slags litteratur kan gi oss ideer og inspirasjon. Når vi får en "aha-opplevelse i noe vi leser, kan vi plukke opp noe som kanskje kan hjelpe oss i oppdrageroppgaven. Men å bruke bøker og "teorier" som et nytt grunnlag for oss kan virke mot sin hensikt. Alle forfattere skriver det som er naturlig ut fra deres bakgrunn og erfaringer. Hvis vi velger å "hoppe over" på et helt nytt system, vil det ikke uten videre bli en naturlig del av oss. Vi risikerer da å stå med læreboken i den ene hånden og barnet i den andre hånden. Barnet føler ikke lenger at det vi gjør springer ut fra vår personlighet, vår omsorg, holdning og interesse. Barnet blir i stedet møtt med en "oppdragelsesmaskin" som kan en del "teknikker" og "knep". Barnet vil også kunne føle dette som "dobbelt kommunikasjon" fordi de signalene vi gir i ord og handling blir motstridende.
3. Samtale med andre oppdragere.  En opplagt inspirasjonskilde er dette: Har du kjørt deg fast, så ta kontakt med andre voksne med oppdrageransvar og diskutér deres erfaringer med dem. Her er mye å hente.
4. Selvvurdering: Tror jeg at det er barnet som må forandre seg først, mens kanskje det motsatte er tilfelle? Hvordan oppfatter andre meg, barnet mitt, min ektefelle/samboer, osv. Slike spørsmål er også nyttige å stille seg selv.

Konklusjonene her blir: Hvorfra henter jeg mine ideer om hva som er viktig:  Egen oppvekst? Teori/bøker?  Observasjon av andre?  Selvvurdering?  Er det noe her jeg legger for stor eller for liten vekt på?

3. Manglende overskudd

Dette er noe som jeg i årenes løp er blitt mer oppmerksom på, både ut fra samtale med mennesker og ut fra egen erfaring som oppdrager. Det er så enkelt å både si og vite hvordan man skal være. Men når overskuddet er bortimot null, så blir det faktisk en nødvendighet å velge kortsiktige løsninger ("bare jeg kommer meg igjennom denne dagen" eller "for enhver pris, jeg må ha fred og ro nå"). Men manglende overskudd kan også lett lede oss inn i negative sirkler. F.eks. Lite overskudd - kortsiktige løsninger - barnet utnytter dette f.eks. ved å mase mer - vi blir enda mer slitne osv. Et annet eksempel: Når en oppdrager er sliten, stresset og/eller er kommet i en kritisk situasjon, er det lettere å gjenta det negative som vi opplevde i vår egen oppvekst fremfor å bruke den kunnskapen man har. Hvis f.eks. min far var "bråsint", risikerer jeg impulsivt å oppføre meg på samme måte i en presset situasjon på tross av at jeg med min fornuft vet at jeg i hvert fall ikke må være like bråsint som min egen far.

Det har ingen hensikt å være kritisk når slike situasjoner oppstår. Da er det mere fruktbart å tenke slik:  Er det noe jeg eller andre kan gjøre slik at jeg får mer overskudd til å gjennomføre de tiltak jeg vet er nødvendige?  Eller: Hva gjør du når din venn, ektefelle eller samboer er nedslitt? Legger du da forholdene til rette for at han/hun skal få mer overskudd eller kritiserer du hans/hennes "metoder"?

Etter min erfaring er mangel på overskudd en av de vanligste grunnene til at vi har problemer med å mestre oppdragerrollen.

4. Uhensiktsmessige metoder

Tidvis bruker de fleste av oss metoder som ikke er hensiktsmessige. Dvs. det jeg tror er effektivt, er i virkeligheten ikke effektivt, eller er kanskje til og med problemskapende. Slike metoder kan ofte uttrykkes som en ide eller filosofi som er bevisst eller ubevisst gjentar for oss selv og ikke greier å gi slipp på.  Her er noen eksempler:

• "Fornuft må noen ganger bankes inn i barn." Med en slik ideologi oppnår vi bare å "banke" tryggheten ut av barnet. Men når barnet tilsynelatende endrer sin oppførsel slik vi ønsker det, innbiller vi oss selv at vi "tenker rett".
• "Mas er nødvendig." Med "mas" tenker jeg på fire ting:  (1) Bruk av mange ord, (2) gjentagelser (3) bruk av "volumknappen" og (4) en irritert stemme. Dvs.: Når jeg gjentar en "sannhet" til barnet mitt tilstrekkelig mange ganger, bruker mange nok ord, bruker den nødvendige styrke, og formidler at jeg er irritert, så vil barnet før eller senere bli overbevist om at jeg har rett. Her kan vi lett lure oss selv. Barnet kan late som det er enig utelukkende for å slippe "maset". Og selv om jeg har mast om noe i flere år, kan jeg alltid si til meg selv: "Bare vent, før eller senere vil han/hun forstå at jeg har rett" (opplegget her blir en slags "maktkamp" hvor målet er at motparten skal kapitulere). Men har jeg rett?  Eller er det så sikkert at mas er nødvendig?  Nå vil jeg ikke kategorisk hevde at man aldri skal mase på barn. Noen ganger må vi gjenta en beskjed eller bruke "kjeft". Men mas har også en bakside, særlig hvis det får en dominerende plass i den daglige kontakt og kommunikasjon med barnet. Barnet vil kanskje ubevisst tenke: "Jeg må ha små muligheter i meg selv siden mor/far stadig må mase på meg". Barn oppfatter også lett måten ting blir sagt på: "Hvor mange ganger må jeg si til deg ...." oppfattes som: "Jeg synes du er dum og håpløs som ennå ikke skjønner dette". Altså: "Jeg er dum og håpløs."
• Til dette vil du kanskje si: "Ja men, jeg blir så fortvilet". Mitt svar er: "Selvfølgelig er det et visst poeng at barn må tåle å se at voksne reagerer på dem. Og jeg har stor forståelse for at vi i en presset situasjon kan reagere ut fra egne behov (f.eks. ved utidig "mas").Men vi må ha gode grunner for å overse barnets behov og ikke bekymre oss for egne negative holdninger og hva det kan bety for barnet.
• Moralisering. Med dette mener jeg ikke det å stille moralske krav til et barn. Jeg tenker her på en holdning hvor vi f.eks. definerer barnets vanskelige oppførsel utelukkende som et viljeproblem: "Det er en ren viljesvak." "Det er bare fordi han ikke gidder."  Her må vi ta hensyn til om barnet eventuelt kan ha følelsesmessige hindringer. Moralisering viser seg også når vi tar for gitt at barnet har de samme forutsetninger som oss: "Det må da kunne gå an å sitte stille ved bordet som oss andre" eller "Det er da vel ingen sak å gjøre lekser."
• Forklaringer er i utgangspunktet et sentralt og viktig virkemiddel når det er snakk om å påvirke barn, men stemmer det alltid? Det er avhengig av barnets forutsetninger til å forstå og måten vi forklarer det på. Dessverre hender det nok at "forklaringer" etter hvert utvikler seg til "mas" ("jeg har forklart l00 ganger ....") og mas blir det fordi vi er irriterte og skuffet over at våre forklaringer ikke når fram.

5. Kontakt, nærhet og respekt

Dette er et stort og viktig tema. Kontakt, nærhet og respekt ser jeg på som en grunnpilar i alt som har å gjøre med det å leve sammen med et barn, også det å oppdra det. I det øyeblikk vi ser på det å oppdra barn som uavhengig av kontakt, nærhet og respekt er vi garantert på gyngende grunn. Da har vi i så fall lagt oss på en autoritær linje. En autoritær oppdragelse kjennetegnes ved f.eks. at den  voksne:

• Snakker fortrinnsvis til barn og ikke med barn.
• Er lite interessert i samvær med barnet som en verdi i seg selv.
• Er mest opptatt av barnets oppførsel.
• Er opptatt av å detaljstyre barnets hverdag.
• Er lite interessert i barnets følelser og opplevelser.
• Viser lite respekt for å la barnet vokse i egen takt.
• Ofte bruker sin egen autoritet som referanse: "Husk hvem jeg er".
• Er for lite opptatt av de positive mulighetene barnet har i seg selv.
• Satser mer på frykt og ytre tvang enn samarbeid.
• Har problemer med å godta at barnet er “underveis” i forhold til det å mestre en oppgave eller fremvise et resultat.

Har som målsetning:

• "Ro-og-fred" (sml. Kaptein Vom i "Knoll og Tott”) ,

          eller

• Å bli oppfattet av andre som en vellykket oppdrager.

For ordens skyld:

• Det å ha autoritet og bruke sin autoritet (=myndighet) ser jeg på som noe positivt, mens det å være autoritær ser jeg på som noe negativt.
• Oppdragere kan ha slike trekk i ulik grad. Bare unntaksvis finner man “alt”.
• Noen ganger er det slik at den voksne forsvarer autoritær barneoppdragelse. Andre ganger er det slik at det voksne sier en ting og gjør noe annet, fordi man ikke er seg selv helt bevisst hvilke prinsipper man  følger i sin barneoppdragelse.

Et problem er det også at vi voksne ikke alltid mener det samme selv når vi bruker det samme ordet. F.eks. kan det være lett å misbruke et ord som "respekt". Hvis vi sier: "Jeg skal si han har respekt for faren sin" eller: "Faren har satt seg i skikkelig respekt", mener vi dette positivt samtidig som vi også antyder at barnet er redd faren sin, og ikke tør å la være å "følge" sine foreldre, selv om barnet egentlig vil noe annet. Positiv respekt har to sider:

• At vi voksne respekterer våre barn innebærer bl.a. en  holdning hvor vi godtar barnets rett til å være med på å bestemme over sin egen situasjon.
• At barn respekterer oss, er noe vi på en måte må gjøre oss fortjente til: Når et barn over lengre tid har opplevd at vi foreldre har slike egenskaper som f.eks. kjærlighet, rettferdighet, tilgjengelighet og forutsigbarhet, utvikles det i barnet en beundring for oss, og et naturlig ønske om å "følge oss" og ha oss som forbilder.

Problemer oppstår da naturligvis hvis vi ikke er funnet "verdige" til denne form for respekt, og vi prøver å skape en respekt hos barnet via strammere ytre kontroll, trusler o.s.v..

Når det gjelder forholdet mellom kontakt/nærhet/respekt og oppdragelse, er min erfaring at en god del oppdragelsesspørsmål blir avklart når foreldre blir mer opptatt av forholdet de har til barnet framfor barnets oppførsel.  Uten kontakt, nærhet og respekt som basis blir alltid oppdragelse vanskelig.

F.eks.: Det finnes familier hvor foreldrene plutselig "våkner" når barna kommer i puberteten. Sønnen eller datteren må da fatte mange avgjørelser, også av moralsk karakter. "Hvor langt skal jeg gå?" Eller mer "nøytrale" spørsmål:  "Hva skal jeg bli som voksen?"  Så er da spørsmålet:  Har tenåringen fra tidligere gjort positive erfaringer med foreldrene når det gjelder det å diskutere, vurdere ulike valg og i det hele tatt samarbeide med foreldrene om personlige spørsmål?  Hvis nei, så oppstår da kanskje den situasjon at gutten eller jenta som før var så "kjekk og grei", nå går helt sine egne veier (og isolerer seg mere i forhold til foreldrene enn det tenåringen ellers ville ha gjort).  Og han/hun gjør alt for å unngå at foreldrene skal få vite noe om det han/hun er opptatt av.

Å begynne å jobbe med kontakt, nærhet og respekt først når barnet er tenåring er selvsagt krevende. Omvendt vil jeg hevde at den beste måten å forberede seg selv og barnet på puberteten med alle dens vansker, er å bygge opp kontakt, nærhet og respekt i forhold til barnet i god tid på forhånd. Og jo tidligere, desto bedre.

6. Balanse

Noen av de "fallgruvene" vi faller i, kjennetegnes av at vi på en eller annen måte har lagt for mye vekt på en metode eller et prinsipp på bekostning av noe annet. Her følger noen eksempler:

• Balanse mellom å leve "her og nå" og det å tenke framover. Denne balansen kan illustreres ved å se på skolen som et system:  En av skolens oppgaver er å forberede barnet på framtidig yrkes- og samfunnsliv. Men skolens miljø representerer også en verdi i seg selv.  Barna tilbringer jo tross alt ca. 6 timer x l90 (dager) x 9 (år) av sitt liv der. Og begge deler er viktige. Tilsvarende må vi i familien ikke glemme "det å leve og være sammen" i hverdagen.
• Samtidig er også det langsiktige perspektivet viktig. Både vi og barnet trenger av å til å stoppe opp i hverdagen og reflektere over framtiden (både sammen og hver for seg) med slike spørsmål som: "Hvor er vi nå"? "I hvilken retning beveger vi oss"? "Hva er det egentlig jeg ønsker å oppnå med det jeg gjør"?, o.s.v..
• Balanse mellom det å se på barnets egne muligheter (potensialer) for å utvikle seg som menneske og foreldrenes muligheter, rett til og ansvar for å styre og påvirke med egne verdier.
• På den ene siden ha visse rammer og "røde tråder", men på den andre siden heller ikke være for systematisk, konsekvent eller gjennomtenkt. I slike mellommenneskelige forhold må det alltid være rom for spontanitet, ekthet, tilfeldigheter og inkonsekvens.  Ellers blir vi igjen umenneskelige “oppdragelsesmaskiner".
• Balanse mellom "kvantitet" og "kvalitet”. Det kan  være fristende å si at "det er kvaliteten som teller i tid med barna". Problemet er imidlertid at vi voksne lett praktiserer dette ved å tilby vårt fellesskap når det passer oss og ikke barna. Barn trenger foreldre som er tilgjengelige og som f.eks. er villige til å "sløse bort" av sin "kostbare" tid sammen med dem. Det å være sammen uten krav til handling har også sin viktige verdi. Har du f.eks. noen gang sittet og beundret solnedgangen sammen med barnet ditt? Men på den annen side:  Samvær i betydningen "å sitte å sløve sammen" kan lett bli kvantitet uten kvalitet.

7. Treghet

En av grunnene til at vi noen ganger "kjører oss fast" som oppdragere, er at vi har lett for fortsatt å bruke teknikker som var best egnet den gang barna var mindre. Her er et eksempel:

Avledning: Den metoden var ganske effektiv den gang barnet var l-2 år. Hvis barnet begynte å skrike, kunne vi ofte stoppe det ved å si "se der", "vil du ha den" e.l. Men når barnet blir eldre, har det mer kontroll over sine handlinger. Det trenger mer aktiv grensesetting fra oss og erfaringer med å leve med konsekvensene av egne valg.  Da kan avledning virke mot sin hensikt. Barnet kan f.eks. oppleve avledningen (oppmerksomhet, gaver, "løfter" e.l.) som en belønning og følgelig fortsette med uroen.

8. Ulike personlighetstyper

Barn har ulike personlighetstyper. Noen viser f.eks. "sterk vilje" gjennom hele oppveksten, mens andre har en mye mere "føyelig" natur. Vår "vinkling" av oppdragelsen bør følgelig tilpasses barnets personlighet. To barn kan derfor ikke oppdras helt likt. (Dessuten: I en søskenflokk vil det alltid være forskjell på å oppdra en som har eldre søsken i forhold til en som har yngre søsken.)

Vi som foreldre er også ulike. Vi velger som regel en "hovedstrategi" i oppdragelsen som er en konsekvens av vår egen personlighet og oppvekst. Og noen ganger kan kanskje "min hovedstrategi" passe dårlig til barnets behov.

Kanskje jeg f.eks. er for opptatt av nærhet, samtaler osv. i forhold til min egen bakgrunn. Kanskje jeg har lett for å "forstå i hjel" mitt barn. Hvis mitt barn samtidig er av den føyelige typen som sjelden eller aldri er grenseutprøvende, så er det ikke sikkert jeg blir særlig oppmerksom på begrensningene ved min hovedstrategi. Jeg kan også innta en selvsikker og arrogant holdning:  Jeg "vet" hvordan barn skal oppdras!  Hvis jeg derimot får et barn med sterk vilje, kan jeg risikere at han/hun kanskje vil prøve å overta styringen, og det er duket for problemer.

På samme måte kan det også bli problemer hvis jeg har "sterk vilje" og mitt barn er "føyelig", og jeg ikke er oppmerksom på denne forskjellen. Tilsvarende kan jeg også bli for lite oppmerksom på egen hovedstrategi hvis både jeg og barnet mitt er viljesterke og evt. risikere å bli "for selvsikker" og arrogant.

Mitt råd her er: Kjenn deg selv og din generelle måte å takle din egen tilværelse og dine barn på, og vurdér hvordan dette passer i forhold til ditt barns personlighet. Vær oppmerksom på de "fallgruver" det kan medføre å være like eller forskjellige m.h.t. viljestyrke.

9. Følelser og tanker hos den voksne

Hvilke følelser og tanker har jeg til det å være en oppdrager?  Er jeg blant dem som stadig sier til meg selv at "den ungen går meg på nervene?". Virker mine følelser positivt inn på situasjonen eller er de en del av problemet?  Her er noen eksempler på aktuelle områder:

• Min egen oppvekst. Det finnes en omfattende klinisk erfaring fra behandlende psykologer som har hatt samtaler med foreldre at det ofte kan være en sammenheng mellom ubearbeidete opplever fra deres egen oppvekst og måten man oppdrar, eller setter grenser, i forhold til egne barn. Det kan f.eks. dreie seg om at man skal "ta igjen" fra sin egen barndom det man savnet i sin egen oppvekst , f.eks. (1) for lite grenser, (2) for mye grenser, eller (3) likegyldighet, og at dette fører det til at man havner i den andre grøften ved å bli for (1) styrende / for autoritær, (2) for ettergivende / for utydelig, eller (3) for invaderende? Eller kan det tenkes at jeg "ser" mine barn i lys av hvordan jeg opplevde mine foreldre og lar min frustrasjon overfor mine foreldre gå ut over barnet mitt? Eller kan det tenkes at høye krav som man selv vokste opp med og som man aldri følte man greide å innfri ("min foreldre var aldri helt fornøyd med meg") er noe jeg ubevisst bringer med meg inn i min egen barneoppdragelse? Var mine foreldre ekstremt opptatt av at jeg selv skulle være "dannet", oppføre meg "pent", alltid smile og være vennlig, aldri være "rampete" osv? Stiller jeg samme urimelige krav i forhold til mitt barn? Er dette noe jeg har fått bearbeidet?
• Liten selvtillit. Er jeg blant dem som stadig går rundt og sier til meg selv at jeg er en elendig oppdrager?  Alle store og små problemer tas som en bekreftelse på min mislykkethet, og når det går bra, er det vel snarere på tross av enn på grunn av meg. Eller kanskje jeg gir opp helt i starten og "lar det skure". Eller kanskje jeg prøver å dekke over det ved å bli alt for nøyaktig, grundig og gjennomtenkt.
• Redd for barnet. Ja, det går an å være redd for sitt eget barn, f.eks. når man er redd for at barnet skal greie å kontrollere en selv. Eller at barnet en gang skal kritisere meg:  "Du var aldri snill nok mot meg" osv. Med slike følelser kan det være lett å gå inn med en eller annen form for "hestehandel":  "Vil du love å ikke være slem eller kritisk mot meg hvis jeg lar deg få lov til å .....?"
• Motreaksjon. Hva skal man si om følgende tanke?: "I min oppvekst var mine foreldre alt for strenge (eller alt for snille) mot meg. Mitt barn skal i hvert fall få slippe å oppleve det!". Greier jeg å bruke mine negative erfaringer på en rimelig måte, eller kommer jeg i den motsatte grøften? Overdreven frykt for å være for streng eller for snill kan noen ganger ha å gjøre med en slik motreaksjon.
• Dårlig samvittighet.  Her ligger det også duket for motreaksjoner og "forhandlinger". Hvis jeg f.eks. mener at barnet "p.g.a. meg" fikk for lite omsorg da det var lite, kan jeg tenke videre at "Jeg kan jo ikke være for streng mot barnet mitt nå. Han/hun har jo opplevd så mye vanskelig før."  Barnet på sin side kan bli "fristet" til å utnytte dette til sin fordel, f.eks. ved å stille krav langt utover det som er i samsvar med barnets virkelige behov. Her ligger en mulig felle: Å tro at det barn uttrykker som behov alltid er deres virkelige behov.
• Rasjonalisering og teoretisering som tildekningsmekanisme

Kan det tenkes at jeg, uten helt å være klar over det, ut fra min bakgrunn og forutsetninger har "valgt" en uheldig praksis, og deretter finne en passende teori for å legetimere og dekke over det jeg holder på med, samtidig som jeg prøver å gi inntrykk av at det motsatte er tilfelle - at min praksis kom i stand etter jeg at jeg ble kjent med den aktuelle teorien?

10. Refleksjonsoppgaver beregnet på foreldre og andre oppdragere

Hvilke konsekvenser vil det kunne bli på lang sikt hvis man ensidig la vekt på følgende prinsipper i barneoppdragelsen?

1. "Målet er at mitt barn skal bli et lydig barn som også er i stand til å innordne seg i samfunnet når det blir voksent".
2. "Først og fremst er det viktig at mitt barn får utviklet sine ferdigheter og evner best mulig, spesielt med henblikk på en kommende yrkeskarriere".
3. "Det viktigste prinsippet for meg er at mitt barn ikke opplever sorg, smerte eller motgang i løpet av oppveksten".

Hva kan bli mulige negative (ev. positive) resultater som voksen hvis et barns oppvekst i stor grad bærer preg av følgende forhold:

De voksne er opptatt av at barnet skal være med på leker som er mest vanlig for barnets motsatte kjønn. f.eks.

1. gutten oppmuntres til å leke med dukker.
2. jenta oppmuntres til "røff" lek.

Er jeg enig eller uenig i følgende påstander?

1. Det blir et større problem for et barn hvis vi impulsivt skulle slå det enn hvis vi gjør det planlagt.
2. Barn må - og har krav på - å bli trøstet i enhver situasjon hvor det gråter.
3. Ved bursdagsfeiringer bør også andre søsken få "en liten ting" så det ikke skal føle seg tilsidesatt.
4. Det er positivt at barn er "litt redd" oss voksne for at de skal respektere oss.
5. Barn har krav på en skikkelig begrunnelse hvis vi i en gitt situasjon avviker fra en tidligere regel eller et tidligere avgitt løfte.
6. Det er viktigere at barn utvikler "takknemlighet" som en innstilling enn at de skal forventes til stadig å si "takk" (f.eks. "for maten").
7. Foreldre må/bør ikke gi uttrykk for uenigheter m.h.t. hvordan de vil oppdra barna, mens barna er til stede.
8. Barn blir i liten grad påvirket av voksne når det gjelder i hvilken retning de utvikler seg og hvor fort de utvikler seg.
9. Barn bør i størst mulig grad tilegne seg de verdier og normer som foreldrene har.
10. Barn kan bli forsinket i sin utvikling hvis de i for stor grad oppmuntres til å leke og utfolde seg i samsvar med det modningstrinn de befinner seg på.
11. Når foreldrene har det godt får også barna det godt. Det er derfor viktig at foreldrene først og fremst tar hensyn til sine egne behov.
12. Barn bør avvises hvis de ønsker å sove i sengen til sine foreldre (/de voksne). Det fører bare til samlivsproblemer, og opprettholdelse av en uvane og et kunstig behov.
13. Barn bør få støtte på å få sove i sengen til sine foreldre (/de voksne), fordi det da er uttrykk for et naturlig trygghetsbehov, og dette behøver ikke gå på bekostning av de voksnes behov for samliv og privatliv.

11. Avslutning

Det jeg hittil har skrevet, må imidlertid ikke oppfattes dithen at jeg tror at alle eller de fleste problemer i en oppdragerprosess kan føres tilbake til oppdrageren. Som nevnt innledningsvis lever i et komplisert samfunn der mye annet også påvirker barna våre (i vår generasjon f.eks. TV og video). Videre: Barn kan ha sine begrensninger knyttet til kroppslig arv. Barn kan ha sykdommer og andre fysiske begrensninger. Barn kan ha hatt "uheldige" opplevelser vi ikke kjenner til, osv. Heldigvis lever vi også i et velferdssamfunn der mulighetene for å søke hjelp hos fagfolk er betydelig større enn før. Fagfolk (f.eks. familierådgivere, sosionomer, pedagoger, psykologer, leger og helsesøstre) er der for å hjelpe oss foreldre i den krevende, spennende og utfordrende oppdrager-oppgaven vi har. 

Copyright © 2001 Kjell Totland Psykologtjenester

Nyeste kommentarer