Tilsnakk som metode for adferdsregulering av enkeltelever

Denne artikkelen er beregnet for skole. Tilsvarende prinsipper gjelder imidlertid også for adferdsregulering hjemme. 

Når en klasse er urolig og ikke følger med på undervisningen er det to ”klassiske” tiltak som lærere ofte bruker, nemlig uttalelsen ”nå må dere være stille” eller å si ”hysssssssjjjjjjjj”. Det kan være flere grunner til at man bruker disse metodene:

1. Man mener at det å henvende seg til flere urolige elever på en gang er mer rasjonelt enn det å henvende seg til dem enkeltvis.
2. Man har ikke tid, kapasitet, eller overskudd til å henvende seg til dem enkeltvis.
3. Man har gjort erfaring om at dette tidligere har hatt en god effekt.
4. Man mener elevene må lære seg å håndtere slik kollektiv grensesetting.
5. Man gjør det av gammel vane, uten å tenke over hvorfor man gjør det, og hvor effektivt det enkelte tiltak er.

Når uro i klassen først og fremst er knyttet til enkelt, eller til enkelte elever er det mest vanlige tiltaket ”Tilsnakk” – det å henvende seg direkte til eleven og gi beskjed om at atferden er uønsket, og eventuelt begrunne det

Men hva er effekten av dette tiltaket?

Tilsnakk kan virke mot sin hensikt, være uheldig og/eller være skadelig hvis:

• eleven bare blir snakket til ved negativ atferd.
• læreren samtidig ”slår under beltestedet” f.eks. ved å gi uttrykk for at man ikke lenger liker eleven.
• læreren samtidig oppfører seg krenkende eller støtende i forhold til eleven.
• det sammenkobles med uheldige ”trusler” (hvis du ikke oppfører deg ordentlig, må jeg sende deg til rektor).
• det sammenkobles med ”trusler” som ikke blir fulgt opp (hvis du ikke slutter med det der må jeg ringe til dine foreldre).
• læreren stadig henger seg opp i bagateller, med det resultat at
• det blir overfokusert på negativ atferd.
• undervisningen blir fragmentarisk.
• negativt samspill og et ”forsuret” undervisningsmiljø utvikler seg.
• eleven retter oppmerksomheten mot det å få ”tilsnakk”, og opplever dette som ”belønnende” fordi ”negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet”.
• eleven ”bruker” sin negative atferd for å slippe unna det faglige arbeidet
• eleven opplever at det å få læreren til å ”reagere” gir status i forhold til medelevene.
• eleven opplever frykt/angst eller generelt trekker seg tilbake, selv om læreren har gått fram på en ”riktig” måte. Det kan f.eks. dreie seg om en elev som trekker fram sine egne reaksjoner fra tidligere konfrontasjoner med voksne.
• det gir bedre læring at eleven selv retter oppmerksomheten mot de naturlige konsekvensene av sin atferd. Dette tiltaket brukes noen ganger av lærere slik: ”Jeg underviser. De som ikke følger med, må selv ta konsekvensene av det”. Noen ganger kan dette være en fruktbar pedagogikk, fordi elevene oppdager at ”vil du være med, så heng på”. Å la være å bruke tilsnakk kan imidlertid også være uttrykk for en lærers manglende evne, eller vilje, til å involvere seg.
• det viser seg at læreren har feilbedømt situasjonen, og at det egentlig ikke er grunnlag for en korrigering.

Tilsnakk kan være bortkastet når:

• eleven ikke hører etter det som blir sagt.
• eleven har sin oppmerksomhet rettet mot noe annet
• læreren innledningsvis ikke har fanget elevens oppmerksomhet
• eleven oppfatter tilsnakket som mas. Kjennetegn ved mas er mange ord, gjentagelse av beskjeder, høy stemme og irritasjon.
• eleven ikke bryr seg om det som blir sagt.
• det er slik at eleven bare forholder seg til tilsnakk som han/hun ut fra tidligere erfaring fører til konsekvenser?
• eleven ikke  forstår det som blir sagt.
• læreren bruker for vanskelige ord, for lange setninger, for mange argumenter?
• læreren ikke har sikret seg at eleven forstår hva han/mener. Her er det ikke nok å få et ja på spørsmålet: Er det forstått?

Men tilsnakk kan også være fruktbart hvis:

• det forhindrer at elevens negative atferd (f.eks. ”klovnerier”) blir forsterket fra medelevene (”applaus fra publikum”). 
• det fører til at eleven/klassen ikke sporer av fra det å rette oppmerksomheten mot det faglige arbeidet.
• man ved å reagere tidlig ”kveler det hele i fødselen” og læreren ikke behøver å ”komme i affekt”.
• mangel på kunnskap og informasjon er en viktig grunn til at barnet reagerer som det gjør.
• eleven ikke har ”spesielle problemer”.

Tilsnakk er også fruktbart når den voksnes reaksjon:

• er rimelig i forhold til forseelsen (man skal ikke skyte spurv med kanoner).
• er tilpasset hva barnet kan tåle (læreren bør derfor kjenne til elevenes forutsetninger for læring).
• er ”hard” nok til at barnet forstår alvoret.
• finner sted umiddelbart.
• er preget av respekt
• er forståelig for eleven ut fra sammenhengen.
• klargjør overfor barnet hva som er uønsket atferd.
• ikke springer ut av irritasjon (f.eks. fordi læreren tror at det er mangel på kunnskap og informasjon som forårsaker den negative atferden).
• ikke springer ut av moralisme. Det innebærer at:

1. Læreren ikke tar utgangspunkt i egne forutsetninger, men i elevens forutsetninger (f.eks. når elevens atferd skyldes umodenhet, eller når eleven har et stort behov for å bli akseptert av medelevene).
2. Læreren i utgangspunktet definerer atferden som ”ufrivillig” (for eksempel uttrykk for ubetenksomhet, impulsivitet, eller umodenhet) med mindre det motsatte lar seg bevise.
3. Læreren er oppmerksom på utenforliggende omstendigheter: Eksempler her kan være at en elev har fått for lite søvn, og derfor har ”kort lunte”, eller at atferden er en del av et større samspill i klassen hvor den eleven som ”tilfeldigvis” ble registrert ikke nødvendigvis var noen hovedaktør.

I konkrete situasjoner med korrigering kan det hende at en elev fortsetter med negativ atferd fordi fordelene (primær- og sekundærgevinster) ”overskygger” ubehaget ved korrigeringen. I en slik situasjon må læreren vurdere om han/hun må snakke mer ”i klartekst” (for å øke ubehaget) eller, hvis det er mulig, fjerne/forminske de primære og sekundære gevinstene.

Det er ikke alltid slik at tilsnakk bør, eller må, begrunnes:

• Begrunnelse har vært gitt tidligere, og eleven ”vet egentlig” hva det dreier seg om.
• Begrunnelse tar tid, det avsporer fra undervisningen.
• Det kan oppfattes som at man må begrunne tilsnakket for at leven skal kunne godta det som blir sagt.
• Det kan invitere til diskusjon og kverulering.
• Begrunnelse forlenger oppmerksomheten fra den voksne, noe som gir en økt ”belønningseffekt”.
• Det er en del av livet som barn også å kunne forholde seg til tilsnakk fra voksne uten annen begrunnelse enn at man henvises til den voksnes autoritet.
• Verden er faktisk urettferdig.

Eventuelt kan man gi begrunnelse på et senere tidspunkt. Det er særlig aktuelt når:

• Eleven er forvirret og det er åpenbart at det er behov for en forklaring.
• Eleven og/eller den voksne er ”i affekt”.

Ved tilsnakk anbefales det også at dialogen skjer innenfor en ramme som er preget av involveringspedagogikkens prinsipper. Viktige prinsipper her er:

Respekt - Ta hensyn til behovet for å bli tatt på alvor, bli betraktet som et individ, diskresjon og anonymitet, samt unngå moralisering. En ikke-moraliserende holdning innebærer at man:

• stiller krav ut fra elevens forutsetninger og ikke egne.
• tar for gitt at eleven handler ut fra impulsivitet, ubetenksomhet eller uvitenhet så lenge det motsatte ikke er ”bevist”.
• er oppmerksom på at forhold som ligger ”utenfor” i ulik grad kan forklare en gitt atferd.

Effekten av tilsnakk henger også mye sammen med måten den voksne ”tilsnakker” barnet. Gunstige ”måter” kan være:

• Snakke på en rolig vennlig måte
• Først få en positiv øyekontakt
• Være rolig og behersket
• Gi kort og presis ”melding”
• Henvende seg direkte til eleven
• Være så diskret som mulig
• Unngå å legge opp til gjensidig argumentering

Ugunstige ”måter” kan være:

• Bruke høy stemme
• Bruke øyekontakt negativt (se på meg, jeg snakker til deg el.l.)
• Være opphisset og stresset
• Bruke mange ord og forklaringer
• Ikke henvende seg direkte til eleven men til ”dere”
• Være indiskret i fremstillingen
• Ikke gi tilbud om gjensidig argumentering
• Være så ”klar” første gang, at gjentagelser ikke blir nødvendig

En bør her særlig være oppmerksom på at enkelte barn er spesielt sensitive i forhold til måten den voksne snakker til barnet på. Dette kan for eksempel gjelde for barn med nevrobiologisk relaterte lærevansker (AD/HD, Tourettes Syndrom etc.) og barn som tidligere er blitt mast på / kjeftet på relativt mye. Slike barn har lett for å bare forholde seg til formen (det at barnet bli snakket til, mast på eller kjeftet på) på bekostning av innholdet i det som den voksne prøver å formidle.

Enkelte barn kan også, som regel i bakgrunn i tidligere dårlige erfaringer, være så forutinntatte ("nå blir det sikkert kjeft igjen”), at de han ha problemer med å ta tilsnakk, selv om den voksne gjør det på en riktig måte. Kanskje man da heller skal snakke med dem, enn til dem.

Copyright © 2004 Kjell Totland Psykologtjenester

Nyeste kommentarer