Spill

Det kan være mange grunner til at barn liker å holde på med ulike spill (og leker i sin alminnelighet). Og det gjelder ikke bare dataspill. Noen gjør det for å oppleve positivt samvær med barn eller voksne. Noen gjør det for å få en bekreftelse på status og sosial tilhørighet. Andre gjør det for å få en bekreftelse på at de er bedre enn andre. Andre igjen gjør det fordi det gir dem mestring fordi de fornemmer at spillet eller leken møter dem på det utviklingsnivå de befinner seg. Noen gjør det fordi de er ute etter utfordringer. Og noen, for ikke å si de fleste, gjør det kort og godt fordi det gir dem glede og fordi det er moro.

Men spill har også den effekten at de utvikler mange slags ferdigheter hos barn. Dette foregår som regel " på det ubevisste plan". Barn tenker ikke nødvendigvis analytisk slik: «Hvilke ferdigheter trenger jeg å utvikle?», eller «Hvilke spill kan jeg oppsøke for å utvikle disse ferdighetene?» Barn er også slik at hvis de "lukter læring" har interessen for spill lett for å bli borte. For å si som Tommy i "Tommy og Tiger’n": "Hvis dette er matte så kan det være det samme".

Det er også slik at det enkelte spill og den enkelte lek stimulerer mange slags ferdigheter på én gang, og skiller seg derfor ut fra oss voksnes fokusering på «spesifikk trening». En spesiell fordel med spill er at dette i liten grad assosieres med voksen-pålagt pedagogisk virksomhet, og derfor er spesielt egnet for barn som av ulike grunner har utviklet motstand mot pedagogiske aktiviteter. Slik sett kan også spill bidra til å hindre at barns naturlige behov for å utvikle ferdigheter og forståelse blir svekket eller «utslukket».

 Nå er det ikke nødvendigvis så enkelt at barn bare søker mot spill som reflekterer deres «svake punkter». Mange barn unngår, av forståelige grunner, det som de merker berører deres svake punkter, og søker heller mot det som de vet de kan mestre. 

 Så er spørsmålet: Går denne prosessen av seg selv? Er det nødvendig for oss voksne å engasjere oss i hva barn spiller og leker med? Jeg mener vi bør engasjere oss, og her er noen av mine argumenter: 

1.  Før oppsøkte barn spill i større grad også fordi de ikke hadde noe alternativ. Nå lever vi imidlertid i en kultur hvor en del klassiske spill og leker i mindre grad appellerer til barn og unge fordi TV, video, PC-spill osv. virker mere «forlokkende» (dvs. virker umiddelbart «spennende», men utvikler i praksis lite ferdigheter, med uttak av «læreprogrammer» m.m.).

2.  Barn kan spesielt trenge hjelp med å finne fram, finne på, og å lage rammene for ulike spill, samtidig er det viktig at vi avgrenser oss og respekterer barns rett til å ha sin egne private barnekultur for seg selv.

3.  Noen ganger kan det være viktig at vi er med på «leken» inntil barnet har lært seg de grunnleggende reglene.

4.  Noen ganger må vi gripe inn og stoppe eller «endre» et spill fordi det viser seg at «destruktive» og konfliktskapende prosesser har tatt overhånd.

5.  Noen ganger må vi oppmuntre barn til å prøve å mestre det barnet ikke kan, eller kanskje omvendt: Holde på med det barnet allerede mestrer.

I denne prosessen mener jeg det er verdifullt at vi som foreldre har en viss kunnskap om aktuelle spill og hva slags ferdigheter disse kan utvikle. Men vi bør passe oss for å bruke slike kunnskaper som en «kokebok».  Spill skal i prinsippet være lystbetont, vi må tillate at mange funksjoner stimuleres parallelt, og vi må akseptere at vi ikke nødvendigvis har den store oversikten over hvilke funksjoner som stimuleres. Men med bruk av “skjønn” kan slike kunnskaper være til nytte for barna våre.

I den videre presentasjonen har jeg laget en oversikt over noen spill som jeg selv kjenner til og si noe om hvilke ferdigheter som disse spillene kan utvikle. Det finnes også litteratur som gir oversikt over spill. Et eksempel er: «Spill og leker fra hele verden» (Erik Sandberg A.S., Oslo 1984). Der omtales f.eks. 35 «brett- og tavlespill» som er systematisert ut fra følgende kategorier: Innendørs, utendørs, for én person, for to personer, for en gruppe, hukommelsesspill, ferdighetsspill, lykkespill, spilletid (kort, normal, lang) og framstillingstid (kort, normal, lang).

Siden det er snakk om spill jeg selv har brukt og  kjenner godt til, bærer de nok preg av å være gammeldagse, siden jeg selv har passert de 70. Men mye nytt dukker stadig opp, som f.eks. "Sudoku", som jeg selv holder på med hver dag. Det er god hjernetrim for meg. Alternativet hadde kanskje vært kabal eller kryssord som er klassisk hjernetrim for de som er godt voksne.  

De fleste spill utvikler visse felles ferdigheter så som: Konsentrasjon, utholdenhet, evne til samarbeid, det å følge regler, vente på tur (impulshemning), planlegging, strategisk tenkning m.m. De enkelte spill utvikler samtidig sine spesielle ferdigheter. Særlig har jeg sans for kortspill, av flere grunner: 

• Det er billig i innkjøp.
• Det tar liten plass.
• Det kan brukes til mange slags spill.
• Det kan gi forståelse av sekvenser og tallrekke
• Det gir trening i bruk av symboler (billedkort) som representant for tallbegreper.
• Man kan bruke det til å legge kabal (fordeler: barnet velger selv tempo, kortene «sladrer ikke» om egen mislykkethet, ingen konkurranse med andre barn).
• Det kan brukes til å vise kortkunster - gir sosial status og utvikler evne til å skape en illusjon, dvs. evne til å forstå hvordan kortkunsten skal oppleves av andre.

1. SJAKK.

Det er ingen tilfeldighet at dette spillet har vært et eget fag i den sovjetiske skole, og at egne spesialskoler for sjakktalenterble opprettet. 

Her er eksempler på noe av det sjakk utvikler:

• Finmotoriske ferdigheter.
• Evne til kortsiktig og langsiktig konsekvensanalyse.
• Impulshemning («kjør dronningen tidlig ut, og du må regne med å tape»).
• Motorisk ro.
• Konsentrasjon (selv er jeg ofte blitt overrasket over hvor rolig et ADHD-barn kan bli foran et sjakkbrett).

2. MONOPOL (MILLIONÆR).

Her er noe at det Monopol kan utvikle:

• Finmotorikk (via håndtering av terninger m.m.)
• Evne til langsiktig konsekvensanalyse.
• Evne til matematiske sannsynlighetsvurderinger og «overslag» over hva som kan lønne seg («skal jeg ta sjansen på å kjøpe hus eller ikke?»)
• Lesetrening (sjansekort).
• Regneferdigheter via håndtering av penger/regnetempo.

3. STIGESPILL.

Her er man et nådeløst offer for hva terningene viser. Dette betyr at voksne og barn spiller på like vilkår, og at alle, uansett forutsetninger har like muligheter for å vinne. Spillet kan danne utgangspunkt for kliniske samtaler om «livets spill» der vi alle på ulike måter «ramler ned» eller «kommer først» og kan «begynne på nytt».

Samtidig må man lære seg å håndtere frustrasjoner som skyldes at man plutselig «ramler ned» og ikke leder likevel. Siden det er et brettspill med terninger, gir det også muligheter for trening i fin-motorikk.

4. KRIG.

Her er også resultatet helt uavhengig av forutsetninger hos den enkelte. Dette er vel et av de enkleste kortspill som finnes, og passer derfor for mindre barn og barn som vegrer seg for spill med kompliserte regler. Som for stigespill må man også her finne seg i det som skjer. Reglene er slik: Man deler en kortstokk i to, og legger samtidig ut ett kort av gangen. Det høyeste kortet vinner. Hvis to kort er like, blir det krig: Man legger opp tre ekstra, fordekte kort, og den som har det høyeste fjerde kortet vinner alle kortene som ligger på bordet. Den som til slutt har alle kortene, har vunnet spillet.

5. VRI ÅTTER.

Dette kortspillet har også enkle regler, men gir rom for litt strategisk tenkning.

6. CASINO.

Dette kortspillet har relativt kompliserte regler, men når barnet først kan reglene, gir det en utmerket trening i enkel addisjon.

7. FYRSTIKKPOKER.

Her må barnet rette oppmerksomheten ikke bare mot egen kort, men like mye mot de andres kort, eller hva man kan anta at de andre har av kort. Det å kunne «avsløre» de andre, inneholder et element av empati, og det å kunne ha «pokerfjes» inneholder et element av impulshemning.

8. SCRABBLE.

Dette spillet gir en morsom og naturlig innfallsvinkel til ordanalyse og lesetrening.

9. LETRA MIX.

Spillet består av terninger med bokstaver. Etter å ha trillet terningene skal man innen en viss tid lage flest mulig ord etter samme prinsipp som i Scrabble. Dette er en mere avansert form for ordanalyse og lesetrening, samtidig som det gir god tempotrening. I motsetning til de tidligere spillene kan man også spille Letra-Mix alene.

10. MATTE MIX

Spillet minner om Letra-Mix. Men her er det tall på terningene, og de skal deretter settes sammen til riktige regnestykker i en form som inneholder +, -, X, ¸, og =.

10. BONDESJAKK (GO-BANG).

Ved bruk av et ruteark er det om å gjøre å få «fem på rad», ved at to spillere annen hver gang setter et kryss eller en sirkel.

Oppstillingen er ikke så grundig gjennomarbeidet, og lesere som kjenner til disse spillene kan ha litt andre oppfatninger om ferdigheter disse spillene kan utvikle. Poenget her er først og fremst å gi en idé om hvordan man kan lage en systematisk oversikt over spill man kjenner til, og ferdigheter disse spillene kan utvikle. Det er satt kryss der jeg mener at spillet i særlig grad utvikler den aktuelle ferdigheten.

Anbefalt lesing: «Kortstokken og sosial trening» av Bjørnar Pedersen, i tidsskriftet «Skolefokus» nr. 17 - 1996, s. 52-53.

Tilbake

Copyright © 2020 Kjell Totland Psykologtjenester

kjtotlan@online.no

Nyeste kommentarer