Råd til foreldre - situasjoner og funksjonsområder

INNHOLD: 

1. SITUASJONER 

1.1. Morgenrutiner

1.2. Kveldsrutiner

1.3. Butikkbesøk

1.4. Hente/bringe-situasjoner

1.5. Måltider

1.6. Ustrukturerte situasjoner ("overganger"), inkl. "lek"

1.7. Leksearbeid

1.8. Når andre får oppmerksomhet

1.9. Samtaler med voksne

1.10. Bilturer

2. FUNKSJONSOMRÅDER

2.1. Impulsivitet

2.2. Utagering

2.3. Avledbarhet

2.4. Utholdenhet

2.5. Hukommelse

2.6. Oppfattelse av beskjeder og forklaringer

2.7. Planlegging/tidsforståelse

2.8. Sosial mestring

2.9. "Tvang"

2.10. Følelsesmessig ubalanse

Vær oppmerksom på følgende:

• I parentes angis det om tiltaket spesielt er egnet for førskolebarn eller skolebarn.
• I parentes angis også med "trygghet -" hvis tiltaket spesielt er egnet for barn som først og fremst har behov for å oppleve en grunnleggende trygghet i form av: Tilhørighet, autoritet, stabilitet, oversikt, struktur og grenser. "Trygghet +" er angitt ved tiltak som forutsetter at en slik grunnleggende trygghet er til stede hos barnet.
• I parentes angis også med "ADHD +" hvis tiltaket spesielt er egnet for ADHD -barn, og med "ADHD -" hvis tiltaket ikke anbefales for ADHD -barn.
• Når det ikke følger en slik parentes etter et tiltak, betyr det at tiltaket ikke har spesielle reservasjoner i forhold til "alder", "trygghet" eller "ADHD".
• Alle tiltakene må oppfattes som ideer og forslag. Enhver PP-rådgiver må selv vurdere tiltakets egnethet og selv sette det inn i en sammenheng. Den enkelte PP-rådgiver står selvsagt også fritt til selv å gjøre seg opp sine egne meninger om tiltakenes forhold til "alder", "trygghet" og "ADHD". Av plasshensyn gis det her ikke noen nærmere begrunnelse for hvorfor de enkelte tiltak har fått sine parenteser.

1. SITUASJONER

1.1. Morgenrutiner

1.1.1. Impulsivitet.

Impulsive barn vil ha behov for struktur i forhold til morgenrutiner.

Aktuelle tiltak (ADHD +) (trygghet -):

• Ha en visuell oversikt over morgenrutinene Bruke verbal forsterkning for å bevisstgjøre barnet morgenrutinen.
• ”Lede” barnet gjennom morgenrutinene med henblikk å bygge inn egenkontroll (førskolebarn)
• Trene først på enkeltsituasjoner, deretter på hele sekvensen
• Når dette ”flyter” kan man i neste omgang prøve det en hverdag.
• Ha som målsetning at man ikke skal behøve å gi beskjeder og påminnelser mer enn tre ganger, for eksempel ”nå må du spise frokost”, ”nå må du pusse tenner” og ”nå må du gå på skolen”.
• Lage en konkurranse: ”Nå skal vi se hvor fort du greier alt dette”.

For å få til alt dette er det viktig at de også de voksne selv har en rutine.

Forvent en gradvis mestring av de ulike rutinene (for eksempel det å kle på seg).

1.1.2. Utagering.

Tiltak: Ut fra sosial læringsteori vurdere hva som kan forklare utageringen. Eksempler:

• For "brå" oppvekking.
• Utageringen medfører ofte at foreldrene i større grad enn nødvendig legger forholdene til rette for barnet ("går på gummisåler").

1.1.3. Avledbarhet.

Tiltak: Som for 1.1.1.. Dessuten avskjerme barnet fra potensielle avledere (ADHD +). Eksempler.: Tegneserier som ligger oppslått på arbeidsbordet. Eks.: Unødvendig støy og uro i huset.

1.1.4. Utholdenhet.

Neppe noe problem, siden barnet antas å være rimelig uthvilt, og fordi morgenrutiner vanligvis ikke består av lange sekvenser.

1.1.5. Hukommelse.

Tiltak: Som for 1.1.1.

1.1.6. Oppfattelse av beskjeder og forklaringer.

Tiltak: 

• Følge opp med beskjeder i forhold til hver enkelt delrutine (ADHD +). Et eksempel på dette kan være å sitte på badet mens han/hun gjennomgår morgenstellet og minne om de enkelte aktivitetene.
• Oppmuntre barnet til å sette ord prosessen på forhånd, underveis eller etterpå (ADHD +).

1.1.7. Planlegging/tidsforståelse.

Tiltak:

• Ha en visuell plan for hvor lang tid han/hun må bruke på den enkelte aktivitet (ADHD +).
• Bestemme eller avtale med barnet et system for hvordan foreldrene skal "minne" barnet om hvordan han/hun ligger an, eventuelt bruke en ringeklokke som kan “si i fra”..

1.1.8. Sosial mestring.

Her kan det f.eks. oppstå konflikter p.g.a. "do-kø", forveksling av hygieneartikler m.m..

Tiltak:

• Snakke igjennom rutinene, eller det å ta hensyn til hverandre, fortrinnsvis på et senere tidspunkt (trygghet +). Andre sider ved sosial mestring er kanskje ikke aktuelt her.

1.1.9. "Tvang".

Her må det vurderes om "tvangen" er genuin f.eks. OCD-problematikk, eller om det er snakk om unødvendige uvaner som barnet må trenes opp til å håndtere.

Ved "genuin tvang" må kanskje familien til en viss grad innrette seg etter barnets særtrekk (ADHD +). Eks. Barn som har omstendelige rutiner i dusjen eller på do. Ved "vanlige uvaner" kan man vurdere "kort prosess" (eks. "her er ikke snakk om å få bruke dusjen i mer enn 15 minutter!) (skolebarn) (ADHD -) (trygghet +). Eller: Ved mer uavklarte forutsetninger en "gradvis prosess" (eks.: Gradvis hjelpe barnet bort fra den uvanen at han/hun "må" vekkes fire ganger før han/hun står opp).

1.1.10. Følelsesmessig ubalanse.

F.eks. ved "morgendepresjon" vurdere om barnet trenger ro og tid til å være alene i starten, eller om man heller skal prøve å "få opp stemningen" (positive kommentarer?, et koselig frokostbord? positiv "morgenmusikk"? m.m.) (trygghet -).

Ellers er det vel generelt å si at et vanlig problem i forhold til morgenrutiner er at barn i praksis får tilbud om en bedre "service" og tilrettelegging enn det som er rimelig i forhold til deres utviklingsmessige forutsetninger. Et vanlig tiltak vil derfor ofte være å overlate ansvaret til barnet, helt eller delvis (skolebarn) (ADHD -) (trygghet +).

1.2. Kveldsrutiner

Generelt: Det å avslutte kvelden med kveldskos, gjerne også et “godnatt”eventyr, er kanskje noe av det mest verdifulle (og mest "effektive")  man kan gjøre i forhold til sine barn (trygghet -).Her er noen argumenter:

• Ritualer er i seg selv trygghetsskapende.
• Bekreftelse på kjærlighet og tilhørighet.
• "Styrke" for å møte en natt med eventuelle mareritt.
• Se tilbake på dagen som var, sette ord på det, evaluere dagen, "lære", etc.
• Ved eventyrlesing: Avkobling inn i en fantasiverden, utvikle ferdigheten til visuell forestillingsevne, bearbeide ubevisste problemer i et symbolspråk som passer for barn, få satt ord på allmennmenneskelig og tidløs problematikk i et symbolspråk som passer for barn (eks.: "Kampen mellom gode og onde krefter hos det enkelte menneske", "Det går bra til slutt" etc.), formidling av moralske verdier på en naturlig måte ved å identifisere seg med "helten" i eventyret. (Anbefalt lesing: "Det ubevisste språket" av Paul Jan Brudal).

1.2.1. Impulsivitet.

Impulsive barn kan ofte ha problemer med i det hele tatt å få sove, fordi de stadig blir fanget av sine egne impulser (eks.: ligge i sengen, lese et blad, høre på musikk, kikke i en bok, gå en tur på do, o.s.v.).

Tiltak:

• Avslapningstrening,
• Sørge for at barnet er fysisk trett før det skal legge seg (ADHD +), motarbeide positive forsterkninger (f.eks. "oppmerksomhet") (trygghet +),
• Gjøre avtaler med barnet om bare å konsentrere seg om én ting (ADHD +),
• Generelt lage en ramme som gjør at barnet får anledning til gradvis å "gire seg ned" (f.eks. ved å unngå høye eller "dramatiske" lyder fra TV'en utpå kvelden) (førskolebarn) (ADHD +).

1.2.2. Utagering.

Her kan det f.eks. være snakk om barn som "truer" seg til senere legging, lengre “godnatt”eventyr e.l.. De kan også være opphengt i "urettferdigheter" i forhold til kveldsrutinene.

Tiltak:

Motarbeide at de får "gevinst" ved å være truende, f.eks. unngå å gå inn i lange diskusjoner når man forlater soverommet, for å unngå “kjefting”

Bruk av konsekvenspedagogikk, f.eks.:

• "Jo mer tid du bruker på å krangle, desto mindre tid blir det igjen til “godnatt”eventyr. Denne metoden forutsetter at “godnatt”eventyr allerede er innarbeidet som en rutine og at det er attraktivt (nok) for barnet å opprettholde denne praksisen. Det forutsettes også at man her kanskje må skille mellom nødvendig/rimelig avslutning på dagen (“natta”-klem etc.) og mer "luksuriøse" aktiviteter som eventyrlesning e.l.
• "hvis du ikke lar oss voksne være i fred, så får vi ikke tid til å planlegge noe hyggelig for morgendagen"

Bruke en motstrategi, f.eks:

• "Siden du er så opptatt av det skal være rettferdig mellom deg og din bror m.h.t. mengde “godnatt”eventyr (d.v.s. "like mye") så betyr det at du ikke kan få det i kveld siden broren din ikke har fått det (metode: bruke barnets definisjon på urettferdighet mot det).

Hvis utageringen imidlertid bærer mer preg av impulsivitet og lite målrettethet børe en tenke mer ut i fra 1.2.1.

1.2.3. Avledbarhet.

Vi må her se på alt det som i praksis viser seg å avlede barnet fra det å slappe av om kvelden og det å følge kveldsrutinene, og tenke avskjerming. Se 1.1.3.

1.2.4. Utholdenhet.

Sannsynligvis ikke noe reelt problem, nettopp fordi en del av poenget ved kveldsrutiner er å "runde av" aktiviteter.

1.2.5. Hukommelse.

Ikke noe aktuelt problemområde.

1.2.6. Oppfattelse av beskjeder og forklaringer.

Det klassiske eksemplet her er jo barn som ikke reagerer på beskjeder om å legge seg før f.eks. den voksne "sprekker", reiser seg fra stolen e.l.

Tiltaket er greit nok: Gi kun én beskjed (eventuelt med én etterfølgende advarsel), og deretter følge opp med handling ("marsj i seng!"). Men siden barn også kan ha genuine problemer med å oppfatte beskjeder kan det for slike barn også være aktuelt å tydeliggjøre beskjeder om legging ved "forsterket kroppsspråk" (ADHD +).

1.2.7. Planlegging/tidsforståelse.

Tiltak som for 1.1.7.

1.2.8. Sosial mestring.

Ikke noe aktuelt problemområde.

1.2.9. "Tvang".

Enkelte barn kan ha kompliserte og tidkrevende ritualer om kvelden.

Det må vurderes om det strengt tatt er nødvendig å gjøre noe med dette. Dette kan sees i forhold til f.eks.: Tidspunkt for innsovning, belastning for øvrige familiemedlemmer, om det går ut over rimelige ansvar i huset etc.. Hvis det er aktuelt med endringer kan man f.eks. prøve å finne ut sammen med barnet hvor viktig det egentlig er å ha disse rutinene, om en hensikt (f.eks. det å bli ren på kroppen) kan oppnås på en enklere måte, om "tvangen" forsterkes av ytre stressfaktorer etc. (ADHD +).

1.2.10. Følelsesmessig ubalanse.

Her vil det sentrale være å skape en generell trygg og god avslutning på dagen. Trenger barnet å være alene, eller tvert imot mye nærhet? Kan et hyggelig kveldsmåltid gjøre kvelden bedre?

1.3. Butikkbesøk

1.3.1. Impulsivitet.

Å ha med impulsive barn spesielt i matbutikken kan være en prøvelse. Man må vurdere om det strengt tatt er nødvendig å ha med barnet, og, hvis man har det med, hvordan man kan trene barnet til å mestre handleturen. På grunn av alle "avledere" i en butikk vil det i praksis være vanskelig å skille mellom impulsive og avledbare barn.

Tiltak:

• Avtale med barnet på forhånd hva som skal skje (ev. bare gi beskjed om hvordan det skal være).
• Selv være et forbilde ved å unngå impulskjøp f.eks. ved bruk av handleliste.
• Sammen med barnet rette oppmerksomheten mot en handleliste mens man handler.
• Gi "belønning" når det viser seg at barnet har greid å håndtere sin egen impulsivitet i rimelig grad. Belønningen kan være "anerkjennelse", eller en liten materiell belønning på slutten av handleturen (men selvsagt uten at det skal mases seg til).
• La barnet få barnet få bruke sin egen handlevogn.

1.3.2. Utagering.

Det klassiske eksemplet her er barn som får truet seg til "godt" på slutten av handleturen.

Tiltak:

• Konsekvent ikke kjøpe "godt" på slutten, og smøre seg med tålmodighet (ADHD +).
• Kjøpe godt på slutten av og til, når det er planlagt, men aldri ved utagering (ADHD -?).
• Informere "kassadamen" (ev. også så barnet hører det) at man jobber med grensesetting.
• La være å bruke energi på forhindre at barnet putter "godt" i handlekurven (overse det), men isteden si til "kassadamen" når man legger fram varene: "Den der skal vi ikke kjøpe!"
• Ved utagering kjøre barnet hjem umiddelbart, og dra tilbake og fullføre handelen alene (trygghet +).

Generelt ved handling og utagering er det også viktig på forhånd å informere barnet om hva man forventer av barnet i butikken m.h.t. atferd, og hva konsekvensene blir ved regelbrudd.

Et annet poeng er at man også må være villig til å leve med at "andre i butikken reagerer", hvis man har tenkt å få til en atferdsendring.

1.3.3. Avledbarhet.

Som for impulsivitet. Se 1.3.1.

1.3.4. Utholdenhet.

Et problem som også en del voksne menn ser ut til å ha problemer med!

Aktuelle tiltak kan sees i forhold til følgende viktige problemstillinger:

• Blir barnet slitent fordi handlingen oppleves som mye diffus "kiking" og lite reell handling?
• Var barnet forberedt på varigheten av handleturen?
• Har barnet en urimelig forventning om at man skal kjøpe "det første og det beste" og er lite innstilt på vurdere kvalitet og priser.
• Skyldes utslittheten at man bare skal kjøpe ting til den voksne, og at man bare har med barnet p.g.a. mangel på barnevakt?
• Har jeg husket på å legge inn noen rimelige pauser?   
• Benytter jeg meg av muligheten for "barnevakt" på større handlesentra?
• Tar man også hensyn til barnets handlebehov?
• Har jeg glemt å legge inn en “gulrot” (eks.: Når vi er ferdig skal du få 5 kr. til et flipperspill”)?

1.3.5. Hukommelse.

Kanskje ikke noe stort problemområde, men det går jo an å bruke en handletur for å trene opp barnets hukommelsesevne (f.eks.: “husker du hva det var vi skulle kjøpe?").

1.3.6. Oppfattelse av beskjeder og forklaringer.

Hvis dette er problemet kan man velge to alternativer: Kort grei beskjed på forhånd med oppfølging av konsekvenser og senere evaluering. Dette er særlig aktuelt der problemene med oppfattelsen har mye preg av en uvane og der den voksne tidligere har vært for lite konsekvent eller kommunisert for mye via "mas". Et annen type tiltak er å bruke god tid på forhånd for å sikre seg at informasjonen har nådd fram (ADHD +). Også her er det viktig med konsekvenser (ADHD +) og evaluering (ADHD -?).

1.3.7. Planlegging/tidsforståelse.

Til dels er rådene under 1.3.6. aktuelle. I tillegg kan en prøve å bruke konkrete referanser i håp om at barnet skal forstå hvor lang tid de enkelte aktivitetene vil ta (hvis man kan si det på forhånd). Eksempel: "Vi kommer til å bruke like lang tid i butikken som barne-TV varer" (førskolebarn), eller "Vi kommer til å bruke bare halve tiden av det vi brukte i forrige butikk", eller "Vi skal først gå i den butikken hvor vi trenger lengst tid". Slike tiltak tar utgangspunkt i at barnet i utgangspunktet er lite motivert for å være med. Men det motsatte kan jo også være tilfelle, f.eks. en som "elsker" å gå i butikker (eller i én konkret butikk). Det kan da f.eks. være lurt å komme med forvarsler av typen "om 5 minutter må vi gå", eller "hvis ikke du har bestemt deg innen ett minutt må jeg velge for deg", eller "snart må vi gå".

1.3.8. Sosial mestring.

Ikke noe aktuelt problemområde (?).

1.3.9. "Tvang".

Barnet kan f.eks. ha "fikse" ideer om rekkefølge av butikker, måter å forflytte seg rundt i butikken, hvordan man undersøker varer eller nesten hva som helst annet. Disse "rutinene" tar tid, og for enkelte barn betyr dette at de voksne må ha en romslig tidsplan (ADHD +). Man kan også vurdere å utvikle barnets fleksibilitet f.eks. ved å informere om situasjonsendringer (på de voksnes premisser) kort tid før situasjonsendringen (ADHD +). Eller eventuelt bruke konsekvenspedagogikk: "Hør her, hvis du er mer opptatt av å telle de steinene du har i lomma di, i stedet for å prøve tøy, så rekker vi ikke noe kafébesøk etterpå" (ADHD +).

1.3.10. Følelsesmessig ubalanse.

Det mest aktuelle her er vel slike situasjoner som er beskrevet under C2.

1.4. Hente/bringe-situasjoner

Generelt: Jeg vil her konsentrere meg om følgende to situasjoner:

1. Hente/bringe i barnehage,
2. Hente hos en kamerat.

Til dels overlapper også 1.4. med punkt 1.6. Ustrukturerte situasjoner ("overganger").

1.4.1. Impulsivitet.

Se under 1.4.2 og 1.4.3..

1.4.2. Utagering.

Dette kan f.eks. oppstå når mor/far "plutselig" kommer for å hente barnet hos en kamerat/venninne.

Tiltak:

• Faktisk være romslig/ettergivende fordi man skjønner at det faktisk er viktig at de to gjør seg ferdig først (f.eks. de to er i ferd med å fullføre et praktverk med legoklosser) (førskolebarn).
• Gjøre "kort prosess" uten å gå inn i diskusjoner (trygghet +).
• Hvis dette har skjedd flere ganger, og det er klart at det er snakk om en "uvane": Informere om ubehagelige konsekvenser hvis han/hun ikke blir med frivillig (f.eks. gå glipp av attraktiv barne-TV samme dag).

Utagering kan også oppstå ved barnehage-levering/henting. Er årsaken utelukkende at man selv er stresset og har et tidspress, bør man se på mulighetene for eventuelt å gjøre noe med det. Er årsaken barnets reduserte evne til å mestre overganger, bør man også, hvis mulig legge inn ekstra tid, eller via språket hjelpe barnet til å rette oppmerksomheten mot det faktum at man er i en "overgang" (ADHD +). Ved barnehage-levering vil imidlertid ofte realitetene være at man ikke har muligheter for å løse problemet. I så fall kan det være viktig å alliere seg med barnehagens personale, f.eks. ved at de markerer overgangen tydelig (f.eks. ønske velkommen på en tydelig måte) (ADHD +).

1.4.3. Avledbarhet.

Det behøver ikke nødvendigvis være noe problem å være avledbar ved overganger. Om han/hun f.eks. "holder på" med ting i bilen, eller stadig kikker på nye ting gjennom bilvinduet, på vei til barnehagen, så kan det kanskje heller være en fordel av han/hun er avledbar. Turen blir i hvert fall ikke kjedelig for barnet. Og hvis barnet ellers på dagen ofte blir møtt med tiltak for å forhindre avledbarhet, kan det nettopp være viktig med denne pausen. På den andre siden, hvis f.eks. avledbarheten i bilen virker forstyrrende på føreren bør man vurdere en eller annen form for grensesetting (se nærmere om dette under 1.10.3.)).

1.4.4. Utholdenhet.

Ikke noe aktuelt problemområde (?).

1.4.5. Hukommelse.

Ikke noe aktuelt problemområde (?).

1.4.6. Oppfattelse av beskjeder og forklaringer.

Mest aktuelt er vel slike situasjoner som er beskrevet under 1.4.2.. Erfaringen viser at i beskjeder og forklaringer har større muligheter for å nå fram etter at den ene, eller begge parter, har roet seg ned (ADHD +) (trygghet -). Eller man kan bruke tid på å informere om overgangen på forhånd. 

1.4.7. Planlegging/Tidsforståelse.

Aktuelle tiltak kan f.eks. være å ha referansepunkter under transporten som gjør at barnet lettere får en forståelse av tidsbegrepet (ADHD +) (førskolebarn). Et vanlig, men mer tvilsomt tiltak, er i tide og i utide å si at "vi er snart fremme" (ADHD -). Som foreldre kan vi kanskje tidligere vært fristet til å la det gå inflasjon i begrepet "snart" for å unngå mas, og i håp om at barnet vil akseptere at det videre framover ikke kommer til å skje noe spesielt (evnen til å leve med "pauser" er nok en ferdighet som barn i dagens samfunn har større problemer med enn tidligere). Eksempel: Når en gutt søndag morgen kl. 9.00 spør om det er lenge til barne-TV, sier vi da "Nei, det er ikke så veldig lenge", eller sier vi "Jo, det er faktisk ganske lenge til det" samtidig som vi er villige til å følge opp de reaksjonene som måtte komme ("Ja, men da har jeg jo ikke noe å finne på!")? Poenget er: Har vi tidligere gitt barnet et riktig begrepsinnhold på "snart" kan vi senere bruke det for å øke barnets evne til å håndtere "overganger".

1.4.8. Sosial mestring.

Ikke noe aktuelt problem.

1.4.9. "Tvang".

Kanskje ikke noe aktuelt problem ved henting/bringing. Men det kan være aktuelt ved "henting hos kamerat". Se under 1.4.2..

1.4.10. Følelsesmessig ubalanse.

Vanskelig å konkretisere. Det kommer an på bakgrunnen for den følelsesmessige ubalansen.

Ved henting/bringing: Tenker barnet på noe som har skjedd tidligere? Er det noe barnet sitter å gruer seg for? Inviterer den ustrukturerte situasjonen til at følelsesmessige problemer nå dukker opp? En må her vurdere om barnet trenger å reagere med følelsene sine, om vi skal hjelpe barnet med å sette ord på følelsene, eller om man må sette grenser.

1.5. Måltider

Generelt: Gjelder frammøte til måltid, og selve måltidet.

1.5.1. Impulsivitet.

Kombinasjonen måltider - impulsivitet er lite gunstig. Her er noen eksempler:

• Ha få valgmuligheter på bordet (ADHD +).
• Kreve at barnet spiser opp den brødskiva som han/hun har laget (trygghet +).

• Ta hensyn til barnet ved at familien legger inn ekstra god tid på måltider (trygghet -).
• Trene opp barnet til å bli mindre impulsivt ved å bruke konsekvenser, f.eks. at barnet faktisk risikerer å måtte forlate bordet uten å være mett (trygghet +).

Impulsiviteten kan også ha den siden at barnet faktisk ikke greier å møte opp i tide til fellesmåltider, på tross av "klare beskjeder". Slik atferd kan også knyttes til andre funksjonsområder som f.eks. "avledbarhet" (1.5.3.), "oppfattelse av beskjeder og forklaringer" (1.5.6.),og "planlegging/tidsforståelse" (1.5.7.). Problemet er i seg selv nokså vanlig "i de tusen hjem" og et vanlig (og egentlig fornuftig) reaksjonsmønster er å gjenta beskjeden flere ganger. Andre typer tiltak er kanskje mer aktuelle når problemet er ekstremt:

• Gi én beskjed, og deretter "gi blaffen", d.v.s. begynne måltidet og ikke bekymre seg for hva han/hun velger (trygghet +).
• Forklare etter måltidet viktigheten av felles bespisning (trygghet -).
• Bruk av logiske konsekvenser, f.eks. "bare de som møter opp i tide til måltidet får det beste pålegget (eller får spise seg mett)" (trygghet +).
• Bruk av "forsterkning", f.eks. gi positiv oppmerksomhet de ganger han/hun møter opp i tide.

Men man kan også bli for firkantet: Man må ikke sitte så lenge som de andre i familien hvis 1.del av måltidet har gått bra (ADHD +) (førskolebarn) (trygghet -).Poeng: Det er viktig at barnet får gjøre gode opplevelser i spisesituasjonen for at positiv atferd skal forsterkes. Så får heller andre forventninger om god spisekultur ligge inntil videre.

1.5.2. Utagering.

Et enkelt og naturlig tiltak er "time out" (trygghet +).

1.5.3. Avledbarhet.

Tiltak som for 1.5.1..

1.5.4. Utholdenhet.

Det klassiske tiltaket er her å stille krav om at "ingen får forlate bordet før alle er ferdige" (ADHD -). Se også avsluttende kommentarer under 1.5.1.

1.5.5. Hukommelse.

Intet aktuelt problemområde.

1.5.6. Oppfattelse av beskjeder og forklaringer.

Se 1.5.1. I tillegg: Tydeliggjøre beskjeden ved å ikke bare "stikke hodet inn" og si at det er mat, bruke lenger tid, bruke kroppsspråk, ikke gå tilbake før han/hun blir med (trygghet -) (ADHD +).

1.5.7. Planlegging/tidsforståelse.

Se 1.5.1.. I tillegg: Samarbeide med ham/henne slik at matpauser og naturlige pauser i forhold til det han/hun er opptatt av i rimelig grad blir sammenfallende. En bør også vanligvis unngå at barnet får sitte alene og spise etterpå (trygghet +).  Selvsagt må en også unngå at barn som ikke kommer til måltid får varmet opp maten på et senere tidspunkt, eller lage seg sin egen mat, med mindre det er gode grunner foreligger (d.v.s. der hvor barnet faktisk var forhindret fra å kunne komme til fellesmåltidet). Forsentkomming må sees romsligere på hvis bakgrunnen er “impulsivitet” (1.5.1.), “avledbarhet” (1.5.2.) eller “tvang” (1.5.3.).

1.5.8) Sosial mestring.

Gode spisemanerer passer kanskje inn her, fordi dette mye dreier seg om å ta hensyn til andre. Det å følge opp dette er viktig for alle barn (men også lett å nedprioritere i vårt stressede samfunn). For barn som er "impulsive" (1.5.1) og som har "tvang" (1.5.9.) kan dette være mer tidkrevende å følge opp enn for barn flest. Måltider kan også lett bli et problem for barn som liker å "kverulere" og provosere fram negativ oppmerksomhet. Tiltak: Unngå å bli dratt inn i "debatter" som erfaringsmessig fører til kverulering, og "Time Out" (ADHD +).

1.5.9. "Tvang".

Se 1.5.8.. 

1.5.10. Følelsesmessig ubalanse.

Ingen entydige tiltak. Det kommer an på bakgrunnen for den aktuelle situasjonen. Her er et eksempel: Barnet kommer i affekt fordi han/hun tror at broren får mer dessert enn en selv. Tiltak: La den ene dele desserten og den andre få velge. Bytte på hvem som skal dele, og hvem som skal velge.

1.6. Ustrukturerte situasjoner ("Overganger") inkl. "lek"

Generelt: Jeg vil her konsentrere meg om tre situasjoner:

1. Overgang f.eks. mellom måltider/lekser/legging/TV m.m.
2. Lengre perioder uten noe spesielt "på programmet" og
3. Lek med andre barn.

For øvrig minner situasjonen en del om 1.4. Hente/bringe-situasjoner.

1.6.1. Impulsivitet.

Med mindre impulsiviteten ved "overganger" fører til "programendringer", belastning for andre, somling med lekser, eller liknende,  behøver det ikke nødvendigvis være noe tiltak i forhold til dette. Som for 1.4.1. er det rimelig å betrakte impulsivitet også som et "behov" man bør ta visse hensyn til, og følgelig ikke alltid "legge lokk" på.

Eventuell intervenering kan skje i form av:

• å avlede barnet henimot en mer meningsfull aktivitet, f.eks. i form av
• et forslag ("jeg synes du..")
• en selv som modell ("se der..."!)(førskolebarn)(ADHD +)),
• en mer aktiv grensesetting,
• å definere en struktur, f.eks. gi ham/henne en konkret oppgave i "pausen"
• å bruke "forsterkning", f.eks. være positiv når han/hun greier å finne på noe meningsfullt i "pausen".

1.6.2. Utagering.

Enkelte barn "må" få i gang en konflikt i "pausen" fordi de bærer på en indre rastløshet som må henges på en knagg. Det finnes mange mulige for tiltak, bl.a. avhengig av hva en samspillsanalyse (f.eks. ut fra sosial læringsteori) konkluderer med.

Eksempel: Barnet plager katten for å få kjeft av mor, o.s.v..

Tiltak:

• "Time out",
• Umiddelbar, direkte og kort "tilsnakk", eller
• Kreve at barnet på en eller annen måte må gjøre opp i forhold til katten.
• Man kan også tenke seg tiltak av typen "løp tre ganger rundt huset" ("avledning") (ADHD +).

1.6.3. Avledbarhet.

Som for 1.6.1. Dessuten kan det være aktuelt å fjerne "avledere" eller avskjerme personen fra avledere (ADHD +).

1.6.4. Utholdenhet.

Ingen aktuell problemstilling (?).

1.6.5. Hukommelse.

Ingen aktuell problemstilling (?).

1.6.6. Oppfattelse av beskjeder og forklaringer.

Her kan man tenke på de problemer som lett oppstår i den daglige kommunikasjon i ustrukturerte situasjoner. Hvordan kommuniserer man i forhold til barnet? Roper man til barnet mellom flere rom? Reagerer den voksne hvis man sier noe til barnet, eller gir en beskjed, og "motparten" tilsynelatende ikke reagerer, og man ikke vet sikkert om det som ble sagt ble oppfattet? Nå ligger det ikke implisitt i dette at alt man sier til barn må følges opp. Det vil lett skape unødvendig slitasje og irritasjon. På den andre siden: For lite oppfølging inviterer til uklar kommunikasjon. 

1.6.7. Planlegging/tidsforståelse.

Her blir det spesielt viktig å tenke på det å hjelpe barnet med å være forberedt på en ny strukturert aktivitet, så den ikke kommer "som julaften på kjerringa" (Førskolebarn) (ADHD +) . F.eks. "Om 10 minutter kommer gjestene, er du sikker på at du har gjort klar julegavene?".

1.6.8. Sosial mestring.

Hvis perioden brukes til samvær med andre barn kan temaer som "krangling", "sladring" og "urettferdighet" være aktuelle.

1.6.9. "Tvang".

For barn med "tvang" er ustrukturerte situasjoner et naturlig område å utfolde sine "fikse ideer" på. Om man skal intervenere eller ikke blir en skjønnssak. Aktuelle spørsmål i den sammenhengen er:

• Gir det rimelig avkobling?
• Forsterker det "tvangen" i unødig grad?
• Er det til sjenanse eller belasting for andre?
• Er det andre frie aktiviteter han/hun heller burde vært opptatt av?

1.6.10. Følelsesmessig ubalanse.

Som for 1.4.10..

1.7. Leksearbeid (skolebarn)

Generelt: Et vanlig, og som regel fornuftig, mål er at barnet skal kunne gjøre mest mulig lekser på egen hånd, arbeide med stoffet ut i fra en kunnskapssøkende, nysgjerrig holdning og på en slik måte at det kan falle naturlig inn i familiens øvrige gjøremål. Det kan lett oppstå faktorer som gjør at man må ha et langsiktig perspektiv på en slik målsetning (eks. trygghet - -barn, ADHD -barn, følelsesmessige problemer, overambisiøs lærer, problematiske boforhold, uryddig familiestruktur o.s.v.).

Generelt er det også viktig at skole og hjem samarbeider for å finne fram til en form for oppfølging fra foreldrene som tar hensyn til barnets egenart.

Jo eldre barn blir, desto mindre behov vil de vanligvis ha for oppfølging av lekser. Spesielt i puberteten, kan barna være spesielt lite interessert i oppfølging fra de voksne. Det kan da ofte lønne seg å møte dem med en holdning av "avslappet nysgjerrighet".

1.7.1. Impulsivitet.

Det finnes flere måte å hjelpe impulsive barn med leksearbeid:

1.7.1.1. Ha en sterk grad av involvering ved leksearbeidet (trygghet -)(ADHD +) . Dette kan være aktuelt ved stor grad av impulsivitet, hvis f.eks. barnet har motoriske vansker, eller hvis barnet trenger å lære seg rutiner for leksearbeidet fra grunnen av. En bør vurdere hvorvidt dette skal være avtalt og frivillig for barnet. I de fleste tilfeller bør det være det, bl.a. for å unngå unødige konflikter, og for at ikke barnet skal være mer opptatt av den voksnes tilstedeværelse enn av leksearbeidet.

1.7.1.2. Forholde seg noe mer passiv, men samtidig "gripe inn" når barnet p.g.a. egne impulser kommer bort fra leksearbeidet (trygghet -) (ADHD +).

1.7.1.3. Noen ganger kan det være slik at barnets problemer med impulsivitet (eller annet), mye henger sammen med hvilken type fag det dreier seg om. En elev som har finmotoriske problemer vil f.eks. kanskje trenge "tett" oppfølging ved "Norsk skriftlig", for å unngå impulsive, eller andre, reaksjoner. Men han/hun greier stort sett å jobbe selvstendig i forhold til andre fag. En får i så fall legge opp til et program der eleven f.eks. først jobber selvstendig, og deretter med hjelp, gjerne også med en tydelig markering av de to "øktene".

1.7.2. Utagering.

Kan være aktuelt f.eks.: 

1.7.2.1. hvis barnet blir "forbannet" på  at leksene er vanskelige.

Tiltak:

• Unngå å "kjefte tilbake" ("ja, men du må skjønne at dette blir for vanskelig for deg uten at jeg hjelper deg!"), og heller prøve å formidle tilbud om hjelp på en mer diplomatisk måte.
• Alternativt kan det tenkes at leksene er for vanskelige (eventuelt for omfattende) uansett. I så fall blir dette noe å ta opp med skolen.

1.7.2.2. fordi den voksne "blander seg" opp i leksene.

Tiltak:

• Overse det og vente til barnet har roet seg ned.
• Trekke seg tilbake.
• Arbeide for en klarere avtale til en gang siden.

1.7.3. Avledbarhet.

Tiltak: Se under 1.7.1. I tillegg: sørge for at den plassen eleven arbeider ved i størst mulig grad er avskjermet fra potensielle avledere (ADHD +). Eventuelt kan det vurderes å la barnet gjøre lekser ved et kjøkkenbordet, spisebordet, eller stuebordet, fremfor eget rom, hvis lokalitetene her er vesentlig gunstigere. En slik plassering kan også noen ganger være å foretrekke ut fra hensynet til oppfølging fra den voksne (trygghet -(?)).

1.7.4. Utholdenhet.

Hvis dette er et problem, bør en spørre seg om:

• eleven kanskje har for mye lekser. Å arbeide med lekser rimelig konsentrert i mer enn 2 timer er egentlig nokså meningsløst. Slitasjen og frustrasjonen bare øker. Stoffet blir helt uinteressant (barnet gjør det bare for å bli ferdig med leksene) med det resultat at leksearbeidet har liten verdi i forhold til langtidsminne. Et prinsipp her er at bare lekser som man har et aktivt, søkende og mestringsmotivert forhold til er effektivt i forhold til varig lærdom. Parallelt eksempel: Barn (og voksne) husker best en vits som det er blitt engasjert av og følgelig etterpå har tenkt mye på og/eller har rukket å fortelle videre før vitsen eventuelt blir glemt.
• eleven kanskje er så utslitt av dagens skolearbeid, at en må vurdere om det kanskje kan være et poeng å la barnet få en redusert leksemengde. Dette problemet har sammenheng med at en del barn har "automatiseringsproblemer", og følgelig må bruke mer oppmerksomhetskrevende energi på skolen enn barn flest. Erfaringsmessig har det vist seg at f.eks. barn med kroniske tics kan slite såpass mye med dette problemet at det kan være aktuelt, ut fra en helhetsbetraktning, å fritas fra lekser.

Andre typer tiltak:

• Dele opp leksearbeidet i økter.
• Oppsøke eleven med jevne mellomrom og gi oppmerksomhet og oppmuntring.
• Ha en "belønning" etterpå (f.eks. "når du er ferdig med leksene skal vi steke vafler sammen").
• Gi positiv omtale når barnet "bryter grenser" m.h.t. utholdenhet.

1.7.5. Hukommelse.

Se 1.9.5..

1.7.6. Oppfattelse av beskjeder og forklaringer.

Hvis det dreier seg om beskjeder og forklaringer fra skolen, bør man vurdere et eget opplegg med skolen (ADHD +). Blir f.eks. en ukeplan for uoversiktlig og for lite konkret for eleven? Bør beskjedene skrives ned mer detaljert, eventuelt også av lærer? Bør leksene formidles til foreldrene skriftlig eller pr. telefon? Skal en benytte seg av visuelle symboler for å gjøre informasjonen mer meningsfull? Dreier det seg om beskjeder og forklaringer fra hjemmet (til eleven), bør kanskje foreldrene samarbeide med skolen for å finne ut hvilken type kommunikasjonsform man kan nå fram med i forhold til leksearbeid. Alternativt kan man se på dette som et problem som først og fremst foreldrene "eier", og ha tiltak deretter (f.eks. foreldre som kjefter, som ikke lytter, som "henger over" eleven o.s.v.).

1.7.7. Planlegging/tidsforståelse.

Noen elever kan ha problemer med å aldri komme skikkelig i gang fordi de hele tiden retter oppmerksomheten mot f.eks. “hvor mye tid har jeg til rådighet, hvor mye tid er det igjen” eller liknende..

Et tiltak her kan være å få til en allianse med eleven om at han/hun har et problem, og ha som et prosjekt å korte ned tiden på det eleven innledningsvis kaster bort av tid.

Andre tiltak:

• Lage en disposisjon for leksearbeidet sammen med eleven.
• Minne barnet om hvordan han/hun ligger an i forhold til tiden.

1.7.8. Sosial mestring.

Ikke noe aktuelt problemområde.

1.7.9. "Tvang".

Tiltak: Ha en viss romslighet i forhold til barnets "fikse ideer" og tempoplan.

1.7.10. Følelsesmessig ubalanse.

1.7.10.1. Barn med prestasjonsangst kan f.eks. bli for opptatt av leksemengden fremfor det aktuelle leksearbeidet.

Tiltak: prøve å hjelpe barnet med å konsentrere seg om det aktuelle. Se også under 1.7.2.

1.7.10.2. Barnet reagerer på den voksnes involvering.

Tiltak: Se under 1.7.2..

1.8. Når andre får oppmerksomhet

Generelt: Gjelder også når det ikke passer den voksne å gi oppmerksomhet.

1.8.1. Impulsivitet.

1.8.1.1. Impulsive barn kan f.eks. ha problemer med at de forstyrrer voksne som snakker (ev. telefonsamtale). Dette kan også skyldes andre forhold enn impulsivitet, f.eks. sjalusi eller erfaring med at de da får oppmerksomhet.

Tiltak: Avbryte samtalen selv når man registrerer at barnet har greid å la være å avbryte samtalen, gå bort til barnet, og gi det oppmerksomhet og berømmelse (ADHD +) (Eventuelt lage et system på å gradvis gjøre tidsperioden før "belønning" lengre). Dette tiltaket kan også være egnet for barn som får for lite positiv oppmerksomhet.

1.8.1.2. Et annet vanlig problem hos impulsive barn er også uvanen  med at de "må" snakke med voksne umiddelbart etter at de kommer fra skolen om forhold som egentlig er uvesentlige, eller som kanskje med fordel kunne vært snakket om senere på dagen.

Tiltak: Si f.eks.: "Akkurat nå har jeg ikke tid, men når du er ferdig med leksene (eller liknende), kan vi sette oss ned og prate om det" (ADHD +). Erfaringen viser at den type reaksjon "luker bort" uvesentligheter, trener barnet på planlegging (1.8.7.), og utvikler evnen til også å kunne formidle  problemstillinger uten å være i affekt 1.8.10..

1.8.2. Utagering.

Her er det naturlig å tenke i to baner:

1.8.2.1. Barn som er sjalu (spesielt hvis søsken får oppmerksomhet).

Tiltak: Vurdere om det faktisk er slik at barnet får relativt lite oppmerksomhet (trygghet -). Videre: Vurdere grunnen til dette (f.eks. Man liker det andre barnet bedre, eller man får lettere kontakt med det andre barnet).

1.8.2.2. For egosentriske barn som ikke godtar å dele oppmerksomheten fra de voksne med andre

Tiltak: Unngå at barnet vender seg til å true seg til oppmerksomhet ut over barnets reelle behov.

For 1.8.2.1. og 1.8.2.2. gjelder også som forebyggende tiltak å generelt møte barns reelle behov for individuell og konsentrert oppmerksomhet (se også boken "Er du glad i meg?", av Ross Cambell) (trygghet -).

1.8.3. Avledbarhet.

Intet aktuelt problemområde (?).

1.8.4. Utholdenhet.

Se eks. på 1.8.1.2..

1.8.5. Hukommelse.

Intet aktuelt problemområde (?).

1.8.6. Oppfattelse av beskjeder og forklaringer.

Her kan det være et samspillsproblem fordi:

• det er vanskelig å gi konsentrert oppmerksomhet til barnet mens andre får oppmerksomhet.
• barnet har "oppdaget" at den voksne er mer ettergivende på det å gi oppmerksomhet etter initiativ fra barnet, enn ellers, f.eks. ved situasjoner der mor/far snakker med en annen voksen og man synes det blir pinlig hvis den andre voksne oppfatter ens barn som "masete".

1.8.7. Planlegging/tidsforståelse.

Se eks. på 1.8.1.2.).

1.8.8. Sosial mestring.

Det å trene opp barn til å tåle at andre får oppmerksomhet kan også gjøres ved å diskuterer viktigheten av "respekt", "ta hensyn til andre" m.m. med barnet (skolebarn) (trygghet +). Det forutsetter imidlertid en viss modenhet, og at slike samtaler ikke brukes for å dekke over at barnet faktisk får for lite (positiv) oppmerksomhet.

1.8.9. "Tvang".

Se eksempel på 1.8.1.2.).

1.8.10. Følelsesmessig ubalanse.

Mistolker barnet den voksnes utilgjengelighet som generell avvisning?

Tiltak: Gi bekreftelse på det motsatte umiddelbart eller ved en senere anledning (trygghet -). "Umiddelbart" anbefales i dette tilfellet fordi viktigheten av å gi en utvetydig bekreftelse på kjærlighet antas å være overordnet ulempen ved "belønning på negativ oppmerksomhet".

1.9. Samtaler med voksne

Generelt: Boka til Thomas Gordon: "Skal vi snakke om det" inneholder mange verdifulle tips. Tiltakene vil også primært være rette mot formelle samtaler.

1.9.1. Impulsivitet.

Impulsive barn kan ha problemer med å "holde tråden" under samtaler. Dette kan "motarbeides" ved:

1.9.1.1. å vurdere om samtaleformen bør endres:

• Lytter vi for lite? (jfr. Klientsentrert kommunikasjon).
• Er den voksne for intellektuell, for analytisk, belærende eller moraliserende?
• Er det mest den voksne som er interessert i samtalen?
• Snakker man om tiltak før man har funnet ut at det foreligger et problem?
• Opplever barnet at samtaler med voksne primært bærer preg av problemer som skal løses?

Poeng: Majoriteten av den kommunikasjonen voksne har med sine barn bør generelt ikke være problemorientert (spesielt ikke mellommenneskelige problemer, atferdsproblemer e.l.).Den bør heller bære preg av avslappet og spontan kommunikasjon,  utveksling av tanker, følelser, inntrykk, opplevelser, uproblematiske beskjeder ("kan ikke du..."), o.s.v. (trygghet -) (ADHD +). Når det blir for lite av dette, blir det også erfaringsmessig vanskelig å løse problemer sammen via en samtale.

1.9.1.2. å vurdere hvilken kapasitet barnet faktisk har til å holde en samtale gående.

Kan ferdigheten utvikles f.eks. ved:

• å skape mer variasjon i formen (f.eks. korte avbrudd med "useriøse" innslag (moro, tull og tøys))?
• la barnet bestemme når samtalen skal avsluttes, samtidig som han/hun får positive opplevelser av å forlenge samtalen?

Se også 1.9.9..

1.9.2. Utagering.

Skyldes utageringen at vi rører ved "ømme punkter" som barnet må konfronteres med?

Tiltak:

• Neglisjering/ikke gi seg (trygghet +).

Skyldes utageringen at barnet er krenket p.g.a. nedlatende holdninger (ironi, harselering e.l.)?

Tiltak:

• Tenke i gjennom sine holdninger og endre kommunikasjonsform (se også Thomas Gordon).

1.9.3. Avledbarhet.

Som for 1.9.1..

1.9.4. Utholdenhet.

Se 1.9.1.2..

1.9.5. Hukommelse.

Husker barnet dårlig det vi har snakket om tidligere?

Tiltak:

• Oppmuntre barnet til å sette ord på (eller gjenta) det man har snakket om nylig eller for en stund siden (førskolebarn) (trygghet -).
• La samtalen avrundes med uavklarte spørsmål på en slik måte at barnet tenker videre på problemet (trygghet +) (ADHD -).

1.9.6. Oppfattelse av beskjeder og forklaringer.

Bruke vi for vanskelige ord? Tiltak: Bruk ord som for barnet har et meningsfullt begrepsinnhold (trygghet -). Har vi "kontakt" med barnet under samtalen? Tiltak: Bruk "Klient-sentrert" kommunikasjonsform (trygghet -) (ADHD +). Se også under 1.9.1..

1.9.7. Planlegging/tidsforståelse.

Intet aktuelt problem så lenge den voksne kan sette rammene for samtalen. Men det kan også være et poeng å utvikle barnets evne til å disponere og avrunde samtalen, enten spontant via den voksne som modell, eller ved å vise anerkjennelse når barnet prøver/greier å mestre slike ferdigheter. For barn som (p.g.a. en uvane) glemmer bort tiden og er opptatt av å ha det siste ordet: Tiltak: Gi en kort, klar beskjed om "konklusjonen", umiddelbart vende seg bort, og forlate barnet (trygghet +) (ADHD +).

1.9.8. Sosial mestring. 

Intet aktuelt problem så lenge utgangspunktet er én voksen og ett barn. Ved flere aktører blir situasjonen annerledes, men dette temaet taes ikke opp her. Det henvises til prinsipper for involveringspedagogikk og klassemøter, i den grad det kan overføres til situasjonen i hjemmet.

1.9.9. "Tvang".

F.eks. barn som blir hektet opp i assosiasjoner, sidespor, "hakk i platen", m.m.. Her må vi kanskje gi foreldre råd om å benytte seg av noen av de teknikker vi selv bruker når vi snakker med "vanskelige" mennesker (ADHD +). 

1.10. Bilturer

Generelt: Se også 1.4. Hente/bringe-situasjoner.

Situasjonen "bilturer" bærer preg av de problemer som lett oppstår ved lange og monotone bilturer.

1.10.1. Impulsivitet.

Se under 1.4.3..

1.10.2. Utagering.

Hva gjør vi f.eks. med søsken som krangler i baksetet? Hvem av oss som har flere barn  har forresten ikke opplevd dette? Siden det er urealistisk å montere et skuddsikkert plexiglass mellom de to baksetene, må vi søke andre løsninger:

1.10.2.1. Hvis bilturen trekker ut, og krangelen av barna oppfattes som "tidtrøyte" ("noe må vi jo finne på!"), bør vi kanskje vurdere om vi eventuelt bør la dem få lov til å småkrangle/"egle" med hverandre.

1.10.2.2. Hvis hensikten er å få oppmerksomhet fra den voksne i forsetet, avvise det, eller ligge "i forkant" med å aktivisere barna med en lek eller konkurranse der alle i bilen er med (f.eks. "min bil er lastet med" eller liknende.).

1.10.2.3. Hvis vi mener situasjonen er uholdbar, enten ut fra hensynet til sjåføren eller en av barna, stoppe bilen snu seg rundt og gi en "klar" beskjed (i stedet for å gjøre det mens man kjører) (trygghet -) (ADHD +). Det mest radikale er å stoppe bilen helt, og signalisere at man har god tid og kan vente til de har roet seg ned.

1.10.2.4. Ikke true med å sette av en passasjer (trygghet -). En sjelden gang kan dette gjøres, f.eks. hvis man er i nærheten av reisemålet.

1.10.2.5. Om nødvendig kan man også, med to voksne i bilen, skille barna, ved at en voksen setter seg mellom to bråkmakere i baksetet, eller sette den eldste i forsetet.

1.10.2.6. For å forhindre bråk i baksetet finnes det også div. "forebyggende" tiltak: Ha med seg (ikke-leste?) tegneserier, musikkspiller o.s.v..

Tiltak 1.10.2.2. kan også brukes når det bare er ett barn i bilen. Samtidig er tiltak 1.10.2.3., 1.10.2.4. og 1.10.2.6. aktuelle for å unngå unødig "mas" fra en enslig passasjer i baksetet.

Generelt må man vokte seg for å definere barnet som "galt", "sykt" eller liknende. selv om barnets reaksjon på en grensesetting (f.eks. "ikke ispause nå!") kan virke dramatisk.

1.10.3. Avledbarhet.

Ikke noe aktuelt problem, siden det i og for seg ikke er noe problem at det f.eks. stadig er nye og spennende ting å se på under bilturen. Kanskje det heller i denne situasjonen kan være en fordel for et barn å være avledbar!

1.10.4. Utholdenhet.

Hvis barnet er lite utholdende i forhold til en monoton situasjon. Hvis det siste er problemet, møter vi lett noen av de problemene som er nevnt under 1.10.2.. Tiltakene blir de samme.

1.10.5. Hukommelse.

Ikke noe aktuelt problemområde, med mindre barnet blir frustrert av ikke å huske hvor de er, hvor lenge siden det var de dro eller liknende..

1.10.6. Oppfattelse av beskjeder og forklaringer.

Som nevnt under 1.10.2.3. kan det å stoppe bilen, snu seg rundt og gi en klar beskjed være effektivt for å nå fram med "meldinger". I denne sammenhengen er det aktuelt også for situasjoner som ikke er konfliktpregete.

1.10.7. Planlegging/tidsforståelse.

Et klassisk spørsmål er: "Er det lenge til vi er fremme". Som utdypet under 1.4.7. bør vi være gjerrige med å svare "snart".

Andre tiltak:

• Hjelpe barnet med å orientere seg ut fra et kart, bedømme avstander o.s.v. under kjøreturen.
• Komme med informasjon om "brøker" ("halvveis osv.") når det gir mening for barnet (skolebarn).
• Få barnet til å rette oppmerksomheten mot skilt som angir avstanden dit man skal, og hvordan dette forandrer seg.
• F.eks. si: "Vi er framme når klokka er 16.30 (skolebarn).
• Ved lengre turer diskutere varigheten på forhånd og sammen med barnet finne en plan for hvordan man kan unngå at turen blir kjedelig.
• Et morsomt eksempel er dette: Si høyt følgende regle: "Katten og musen, hundre tusen!". Si etter hvert: "Nå er vi kommet til "ka", senere: nå er vi kommet til "katt", o.s.v. (førskolebarn).

1.10.8. Sosial mestring.

Se 1.10.2. I tillegg ha som tema "god takt og tone under en biltur" før og etter turen, eventuelt minne om dette underveis.

1.10.9. "Tvang".

Ikke noe aktuelt problem,  med mindre at det er så ekstremt at barnet er opptatt av at man "må" kjøre den samme ruten hver gang. En får i så fall vurdere om det er noe poeng å trene opp barnet til å se at "det er mange veier som fører til Rom".

1.10.10. Følelsesmessig ubalanse.

Ingen entydige tiltak, fordi det kommer an på bakgrunnen for den følelsesmessige reaksjonen. Se 1.4.10..

2. FUNKSJONSOMRÅDER

2.1. Impulsivitet.

2.1.1. Impulsivitet.

Impulsive barn vil ha behov for struktur i forhold til morgenrutiner.

Aktuelle tiltak (ADHD +) (trygghet -):

• Ha en visuell oversikt over morgenrutinene Bruke verbal forsterkning for å bevisstgjøre barnet morgenrutinen.
• "Lede" barnet gjennom morgenrutinene med henblikk å bygge inn egenkontroll (førskolebarn)
• Trene først på enkeltsituasjoner, deretter på hele sekvensen
• Når dette "flyter" kan man i neste omgang prøve det en hverdag.
• Ha som målsetning at man ikke skal behøve å gi beskjeder og påminnelser mer enn tre ganger, for eksempel "nå må du spise frokost", "nå må du pusse tenner" og "nå må du gå på skolen".
• Lage en konkurranse: "Nå skal vi se hvor fort du greier alt dette".

For å få til alt dette er det viktig at de også de voksne selv har en rutine.

Forvent en gradvis mestring av de ulike rutinene (for eksempel det å kle på seg).

2.1.2 Kveldsrutiner.

Impulsive barn kan ofte ha problemer med i det hele tatt å få sove, fordi de stadig blir fanget av sine egne impulser (eks.: ligge i sengen, lese et blad, høre på musikk, kikke i en bok, gå en tur på do, osv.).

Tiltak:

• Avslapnings-trening,
• Sørge for at barnet er fysisk trett før det skal legge seg (ADHD +),
• Motarbeide positive forsterkninger (f.eks. "oppmerksomhet") (trygghet +),
• Gjøre avtaler med barnet om bare å konsentrere seg om én ting (ADHD +),
• Generelt lage en ramme som gjør at barnet får anledning til gradvis å "gire seg ned" (f.eks. ved å unngå høye eller "dramatiske" lyder fra TV'en utpå kvelden) (førskolebarn) (ADHD +).

2.1.3. Butikkbesøk.  

Å ha med impulsive barn spesielt i matbutikken kan være en prøvelse. Man må vurdere om det strengt tatt er nødvendig å ha med barnet, og, hvis man har det med, hvordan man kan trene barnet til å mestre handleturen. På grunn av alle "avledere" i en butikk vil det i praksis være vanskelig å skille mellom impulsive og avledbare barn.

Tiltak:

• Avtale med barnet på forhånd hva som skal skje (ev. bare gi beskjed om hvordan det skal være).
• Selv være et forbilde ved å unngå impulskjøp f.eks. ved bruk av handleliste.
• Sammen med barnet rette oppmerksomheten mot en handleliste mens man handler.
• Gi "belønning" når det viser seg at barnet har greid å håndtere sin egen impulsivitet i rimelig grad. Belønningen kan være "anerkjennelse", eller en liten materiell belønning på slutten av handleturen (men selvsagt uten at det skal mases seg til).
• La barnet få bruke sin egen handlevogn.

2.1.4. Hente/bringe-situasjoner.

Se under 2.2.4 og 2.3.4..

2.1.5. Måltider.

Kombinasjonen måltider - impulsivitet er lite gunstig.

Her er noen eksempler:

a) Barn som aldri får bestemt seg for valg av pålegg. Tiltak:

• Ha få valgmuligheter på bordet (ADHD +).
• Kreve at barnet spiser opp den brødskiva som han/hun har laget (trygghet  +).

b) Barn som "aldri" blir ferdige med å spise. Tiltak:

• Ta hensyn til barnet ved at familien legger inn ekstra god tid på måltider (trygghet -).
• Trene opp barnet til å bli mindre impulsivt ved å bruke konsekvenser, f.eks. at barnet faktisk risikerer å måtte forlate bordet uten å være mett (trygghet +).

Impulsiviteten kan også ha den siden at barnet faktisk ikke greier å møte opp i tide til fellesmåltider, på tross av "klare beskjeder". Slik atferd kan også knyttes til andre funksjonsområder som f.eks. "avledbarhet" (2.3.5), "oppfattelse av beskjeder og forklaringer" (2.6.5), og "planlegging/tidsforståelse" (2.7.5). Problemet er i seg selv nokså vanlig "i de tusen hjem" og et vanlig (og egentlig fornuftig) reaksjonsmønster er å gjenta beskjeden flere ganger.

Andre typer tiltak er kanskje mer aktuelle når problemet er ekstremt:

• Gi én beskjed, og deretter "gi blaffen", dvs. begynne måltidet og ikke bekymre seg for hva han/hun velger (trygghet +).
• Forklare etter måltidet viktigheten av felles bespisning (trygghet -).
• Bruk av logiske konsekvenser, f.eks. "bare de som møter opp i tide til måltidet får det beste pålegget (eller får spise seg mett)" (trygghet +).
• Bruk av "forsterkning", f.eks. gi positiv oppmerksomhet de ganger han/hun møter opp i tide.

Men man kan også bli for firkantet: Man må ikke sitte så lenge som de andre i familien hvis 1.del av måltidet har gått bra (ADHD +) (førskolebarn) (trygghet -).Poeng: Det er viktig at barnet får gjøre gode opplevelser i spisesituasjonen for at positiv atferd skal forsterkes. Så får heller andre forventninger om god spisekultur ligge inntil videre.

2.1.6. Ustrukturerte situasjoner.

Med mindre impulsiviteten ved "overganger" fører til "programendringer", belastning for andre, somling med lekser, eller liknende, behøver det ikke nødvendigvis være noe tiltak i forhold til dette. Som for D1 er det rimelig å betrakte impulsivitet også som et "behov" man bør ta visse hensyn til, og følgelig ikke alltid "legge lokk" på.

Eventuell intervenering kan skje i form av

• å avlede barnet henimot en mer meningsfull aktivitet, f.eks. i form av
• et forslag ("jeg synes du..")
• en selv som modell ("se der..."!)(førskolebarn)(ADHD +)),
• en mer aktiv grensesetting,
• å definere en struktur, f.eks. gi ham/henne en konkret oppgave i "pausen"
• å bruke "forsterkning", f.eks. være positiv når han/hun greier å finne på noe meningsfullt i "pausen".

2.1.7. Leksearbeid.

Det finnes flere måte å hjelpe impulsive barn med lekse-arbeid:

• Ha en sterk grad av involvering ved leksearbeidet (trygghet -)(ADHD +) . Dette kan være aktuelt ved stor grad av impulsivitet, hvis f.eks. barnet har motoriske vansker, eller hvis barnet trenger å lære seg rutiner for lekse-arbeidet fra grunnen av. En bør vurdere hvorvidt dette skal være avtalt og frivillig for barnet. I de fleste tilfeller bør det være det, bl.a. for å unngå unødige konflikter, og for at ikke barnet skal være mer opptatt av den voksnes tilstedeværelse enn av lekse-arbeidet.
• Forholde seg noe mer passiv, men samtidig "gripe inn" når barnet pga. egne impulser kommer bort fra leksearbeidet (trygghet -) (ADHD +).
• Noen ganger kan det være slik at barnets problemer med impulsivitet (eller annet), mye henger sammen med hvilken type fag det dreier seg om. En elev som har finmotoriske problemer vil f.eks. kanskje trenge "tett" oppfølging ved "Norsk skriftlig", for å unngå impulsive, eller andre, reaksjoner. Men han/hun greier stort sett å jobbe selvstendig i forhold til andre fag. En får i så fall legge opp til et program der eleven f.eks. først jobber selvstendig, og deretter med hjelp, gjerne også med en tydelig markering av de to "øktene".

2.1.8. Når andre får oppmerksomhet.

Impulsive barn kan f.eks. ha problemer med:

a) at de forstyrrer voksne som snakker (ev. telefonsamtale). Dette kan også skyldes andre forhold enn impulsivitet, f.eks. sjalusi eller erfaring med at de da får oppmerksomhet. Tiltak:

• Avbryte samtalen selv når man registrerer at barnet har greid å la være å avbryte samtalen, gå bort til barnet, og gi det oppmerksomhet og berømmelse (ADHD +). Eventuelt lage et system på å gradvis gjøre tidsperioden før "belønning" lengre. Dette tiltaket kan også være egnet for barn som får for lite positiv oppmerksomhet.

b) at de "må" snakke med voksne umiddelbart etter at de kommer fra skolen om forhold som egentlig er uvesentlige, eller som kanskje med fordel kunne vært snakket om senere på dagen. Tiltak:

• Si f.eks.: "Akkurat nå har jeg ikke tid, men når du er ferdig med leksene (eller likende), kan vi sette oss ned og prate om det" (ADHD +). Erfaringen viser at den type reaksjon "luker bort" uvesentligheter, trener barnet på planlegging (2.7.8.), og utvikler evnen til også å kunne formidle problemstillinger uten å være i affekt (2.10.8.).

2.1.9. Samtaler med voksne.

Impulsive barn kan ha problemer med å "holde tråden" under samtaler. Dette kan "motarbeides" ved

a) å vurdere om samtaleformen bør endres:

• Lytter vi for lite? (jf. Klient-sentrert kommunikasjon).
• Er den voksne for intellektuell, for analytisk, belærende eller moraliserende?
• Er det mest den voksne som er interessert i samtalen?
• Snakker man om tiltak før man har funnet ut at det foreligger et problem?
• Opplever barnet at samtaler med voksne primært bærer preg av problemer som skal løses? (Majoriteten av den kommunikasjonen voksne har med sine barn bør generelt ikke være problemorientert (spesielt ikke mellommenneskelige problemer, atferdsproblemer e.l.). Den bør heller bære preg av avslappet og spontan kommunikasjon, utveksling av tanker, følelser, inntrykk, opplevelser, uproblematiske beskjeder ("kan ikke du…"), osv. (trygghet -) (ADHD +). Når det blir for lite av dette, blir det også erfaringsmessig vanskelig å løse problemer sammen via en samtale.)

b) å vurdere hvilken kapasitet barnet faktisk har til å holde en samtale gående. Kan ferdigheten utvikles f.eks. ved:

• å skape mer variasjon i formen (f.eks. korte avbrudd med "useriøse" innslag (moro, tull og tøys))?
• la barnet bestemme når samtalen skal avsluttes, samtidig som han/hun får positive opplevelser av å forlenge samtalen?

Se også 2.9.9).

2.1.10 Bilturer.

Se under 2.3.4.

2.2 Utagering.

2.2.1. Morgenrutiner.

Tiltak:

• Ut fra sosial læringsteori vurdere hva som kan forklare utageringen

Eksempler:

• For "brå" oppvekking.
• Utageringen medfører ofte at foreldrene i større grad enn nødvendig legger forholdene til rette for barnet ("går på gummisåler").

2.2.2. Kveldsrutiner.

Her kan det f.eks. være snakk om barn som "truer" seg til senere legging, lenger “godnatt” eventyr eller liknende. De kan også være opphengt i "urettferdigheter" med hensyn til kveldsrutinene.

Tiltak:

a) Motarbeide at de får "gevinst" ved å være truende, f.eks. unngå å gå inn i lange diskusjoner når man forlater soverommet, for å unngå “kjefting”

b) Bruk av konsekvens-pedagogikk, f.eks.:

• "Jo mer tid du bruker på å krangle, desto mindre tid blir det igjen til “godnatt” eventyr. Denne metoden forutsetter at “godnatt” eventyr allerede er innarbeidet som en rutine og at det er attraktivt (nok) for barnet å opprettholde denne praksisen. Det forutsettes også at man her kanskje må skille mellom nødvendig/rimelig avslutning på dagen (“natta”-klem etc.) og mer "luksuriøse" aktiviteter som eventyrlesning eller liknende.
• "hvis du ikke lar oss voksne være i fred, så får vi ikke tid til å planlegge noe hyggelig for morgendagen"

c) Bruke en motstrategi, f.eks.:

• "Siden du er så opptatt av det skal være rettferdig mellom deg og din bror mht. mengde “godnatt” eventyr (dvs. "like mye") så betyr det at du ikke kan få det i kveld siden broren din ikke har fått det (metode: bruke barnets definisjon på urettferdighet mot det).
• Hvis utageringen imidlertid bærer mer preg av impulsivitet og lite målrettethet børe en tenke mer ut i fra 2.1.2..

2.2.3. Butikk-besøk.

Det klassiske eksemplet her er barn som får truet seg til "godt" på slutten av handleturen.

Tiltak:

• Konsekvent ikke kjøpe "godt" på slutten, og smøre seg med tålmodighet (ADHD +).
• Kjøpe godt på slutten av og til, når det er planlagt, men aldri ved utagering (ADHD -?).
• Informere "kassadamen" (ev. også så barnet hører det) at man jobber med grensesetting.
• La være å bruke energi på forhindre at barnet putter "godt" i handlekurven (overse det), men isteden si til "kassadamen" når man legger fram varene: "Den der skal vi ikke kjøpe!"
• Ved utagering kjøre barnet hjem umiddelbart, og dra tilbake og fullføre handelen alene (trygghet +).

Generelt ved handling og utagering er det også viktig på forhånd å informere barnet om hva man forventer av barnet i butikken mht. atferd, og hva konsekvensene blir ved regelbrudd.

Et annet poeng er at man også må være villig til å leve med at "andre i butikken reagerer", hvis man har tenkt å få til en atferdsendring.

2.2.4. Hente/bringe-situasjoner.

Dette kan f.eks. oppstå når mor/far "plutselig" kommer for å hente barnet hos en kamerat/venninne.

Tiltak:

• Faktisk være romslig/ettergivende fordi man skjønner at det faktisk er viktig at de to gjør seg ferdig først (f.eks. de to er i ferd med å fullføre et praktverk med legoklosser) (førskolebarn).  Gjøre "kort prosess" uten å gå inn i diskusjoner (trygghet?).
• Hvis dette har skjedd flere ganger, og det er klart at det er snakk om en "uvane": Informere om ubehagelige konsekvenser hvis han/hun ikke blir med frivillig (f.eks., bør man også, hvis mulig legge inn ekstra tid, eller via s gå glipp av attraktiv barne-TV samme dag.

Utagering kan også oppstå ved barnehage-levering/henting. Er årsaken utelukkende at man selv er stresset og har et tidspress, bør man se på mulighetene for eventuelt å gjøre noe med det. Er årsaken barnets reduserte evne til å mestre overganger, bør man også, hvis mulig legge inn ekstra tid, eller via språket hjelpe barnet til å rette oppmerksomheten mot det faktum at man er i en "overgang" (ADHD +). Ved barnehage-levering vil imidlertid ofte realitetene være at man ikke har muligheter for å løse problemet. I så fall kan det være viktig å alliere seg med barnehagens personale, f.eks. ved at de markerer overgangen tydelig (f.eks. ønske velkommen på tydelig måte) (ADHD +).

2.2.5. Måltider.

Et enkelt og naturlig tiltak er "time out" (trygghet +).

2.2.6. Ustrukturerte situasjoner.

Enkelte barn "må" få i gang en konflikt i "pausen" fordi de bærer på en indre rastløshet som må henges på en knagg. Det finnes mange mulige for tiltak, bl.a. avhengig av hva en samspillsanalyse (f.eks. ut fra sosial læringsteori) konkluderer med.

Eksempel: Barnet plager katten for å få kjeft av mor, osv..

Tiltak:

• "Time out",
• Umiddelbar, direkte og kort "tilsnakk", eller
• Kreve at barnet på en eller annen måte må gjøre opp i forhold til katten.
• Man kan også tenke seg tiltak av typen "løp tre ganger rundt huset" ("avledning") (ADHD +).

2.2.7. Leksearbeid.

Kan være aktuelt f.eks.

a) hvis barnet blir "forbannet" på at leksene er vanskelige. Tiltak:

• Unngå å "kjefte tilbake" ("ja, men du må skjønne at dette blir for vanskelig for deg uten at jeg hjelper deg!"), og heller prøve å formidle tilbud om hjelp på en mer diplomatisk måte.
• Alternativt kan det tenkes at leksene er for vanskelige (eventuelt for omfattende) uansett. I så fall blir dette noe å ta opp med skolen.

b)     fordi den voksne "blander seg" opp i leksene. Tiltak:

• Overse det og vente til barnet har roet seg ned.
• Trekke seg tilbake.
• Arbeide for en klarere avtale til en gang siden.

2.2.8. Når andre får oppmerksomhet.

Her er det naturlig å tenke i to baner:

a) Barn som er sjalu (spesielt hvis søsken får oppmerksomhet). Tiltak:

• Vurdere om det faktisk er slik at barnet får relativt lite oppmerksomhet (trygghet -). Videre: Vurdere grunnen til dette (f.eks. Man liker det andre barnet bedre, eller man får lettere kontakt med det andre barnet).

b) For egosentriske barn som ikke godtar å dele oppmerksomheten fra de voksne med andre. Tiltak:

• Unngå at barnet vender seg til å true seg til oppmerksomhet ut over barnets reelle behov.

For a) og b) gjelder også som forebyggende tiltak å generelt møte barns reelle behov for individuell og konsentrert oppmerksomhet (se også boken "Er du glad i meg?", av Ross Cambell) (trygghet -).

2.2.9. Samtaler med voksne.

a) Skyldes utageringen at vi rører ved "ømme punkter" som barnet må konfronteres med? Tiltak:

• Neglisjering/ikke gi seg (trygghet +).

b) Skyldes utageringen at barnet er krenket pga. nedlatende holdninger (ironi, harselering e.l.)? Tiltak:

• Tenke i gjennom sine holdninger og endre kommunikasjonsform (se også Thomas Gordon).

2.2.10. Bilturer.

Hva gjør vi f.eks. med søsken som krangler i baksetet? Hvem av oss som har flere barn har forresten ikke opplevd dette? Siden det er urealistisk å montere et skuddsikkert plexiglass mellom de to baksetene, må vi søke andre løsninger:

a) Hvis bilturen trekker ut, og krangelen av barna oppfattes som "tidtrøyte" ("noe må vi jo finne på!"), bør vi kanskje vurdere om vi eventuelt bør la dem få lov til å småkrangle/"egle" med hverandre.

b) Hvis hensikten er å få oppmerksomhet fra den voksne i forsetet, avvise det, eller ligge "i forkant" med å aktivisere barna med en lek eller konkurranse der alle i bilen er med (f.eks. "min bil er lastet med" eller liknende).

c) Hvis vi mener situasjonen er uholdbar, enten ut fra hensynet til sjåføren eller en av barna, stoppe bilen snu seg rundt og gi en "klar" beskjed (i stedet for å gjøre det mens man kjører) (trygghet -) (ADHD +). Det mest radikale er å stoppe bilen helt, og signalisere at man har god tid og kan vente til de har roet seg ned.

d) Ikke true med å sette av en passasjer (trygghet -). En sjelden gang kan dette gjøres, f.eks. hvis man er i nærheten av reisemålet.

e) Om nødvendig kan man også, med to voksne i bilen, skille barna, ved at en voksen setter seg mellom to bråkmakere i baksetet, eller sette den eldste i forsetet.

f) For å forhindre bråk i baksetet finnes det også div. "forebyggende" tiltak: Ha med seg (ikke-leste?) tegneserier, musikkspiller osv..

Tiltak b) kan også brukes når det bare er ett barn i bilen. Samtidig er tiltak c), d) og f) aktuelle for å unngå unødig "mas" fra en enslig passasjer i baksetet.

Generelt må man vokte seg for å definere barnet som "galt", "sykt" eller liknende selv om barnets reaksjon på en grensesetting (f.eks. "ikke ispause nå!") kan virke dramatisk.

2.3. Avledbarhet.

2.3.1. Morgenrutiner.

Tiltak: Som for 2.1.1. Dessuten avskjerme barnet fra potensielle avledere (ADHD +).

Tiltak:

• Tegneserier som ligger oppslått på arbeidsbordet.
• Unødvendig støy og uro i huset.

2.3.2. Kveldsrutiner.

Vi må her se på alt det som i praksis viser seg å avlede barnet fra det å slappe av om kvelden og det å følge kveldsrutinene, og tenke avskjerming. Se 2.3.1.

2.3.3. Butikkbesøk.

Som for impulsivitet. Se 2.1.3.

2.3.4. Hente/bringe-situasjoner.

Det behøver ikke nødvendigvis være noe problem å være avledbar ved overganger. Om han/hun f.eks. "holder på" med ting i bilen, eller stadig kikker på nye ting gjennom bilvinduet, på vei til barnehagen, så kan det kanskje heller være en fordel av han/hun er avledbar. Turen blir i hvert fall ikke kjedelig for barnet. Og hvis barnet ellers på dagen ofte blir møtt med tiltak for å forhindre avledbarhet, kan det nettopp være viktig med denne pausen. På den andre siden, hvis f.eks. avledbarheten i bilen virker forstyrrende på føreren bør man vurdere en eller annen form for grensesetting (se nærmere om dette under 2.3.10.).

2.3.5. Måltider.

Tiltak som for 2.1.5.

2.3.6. Ustrukturerte situasjoner.

Som for 2.1.6.. Dessuten kan det være aktuelt å fjerne "avledere" eller avskjerme personen fra avledere (ADHD +).

2.3.7. Leksearbeid.

Tiltak: Se under 2.1.7. I tillegg: sørge for at den plassen eleven arbeider ved i størst mulig grad er avskjermet fra potensielle avledere (ADHD +). Eventuelt kan det vurderes å la barnet gjøre lekser ved et kjøkkenbordet, spisebordet, eller stuebordet, fremfor eget rom, hvis lokalitetene her er vesentlig gunstigere. En slik plassering kan også noen ganger være å foretrekke ut fra hensynet til oppfølging fra den voksne (trygghet -(?)).

2.3.8. Når andre får oppmerksomhet.

Intet aktuelt problemområde (?).

2.3.9. Samtaler med voksne.

Som for 2.1.9..

2.3.10. Bilturer.

Ikke noe aktuelt problem, siden det i og for seg ikke er noe problem at det f.eks. stadig er nye og spennende ting å se på under bilturen. Kanskje det heller i denne situasjonen kan være en fordel for et barn å være avledbar!

2.4. Utholdenhet.

2.4.1. Morgenrutiner. 

Neppe noe problem, siden barnet antas å være rimelig uthvilt, og fordi morgenrutiner vanligvis ikke består av lange sekvenser.

2.4.2. Kveldsrutiner.

Sannsynligvis ikke noe reelt problem, nettopp fordi en del av poenget ved kveldsrutiner er å "runde av" aktiviteter.

2.4.3. Butikkbesøk.

Et problem som også en del voksne menn ser ut til å ha problemer med! Aktuelle tiltak kan sees i forhold til følgende viktige problemstillinger:

• Blir barnet slitent fordi handlingen oppleves som mye diffus "kikking" og lite reell handling?
• Var barnet forberedt på varigheten av handleturen?
• Har barnet en urimelig forventning om at man skal kjøpe "det første og det beste" og er lite innstilt på vurdere kvalitet og priser.
• Skyldes utslittheten at man bare skal kjøpe ting til den voksne, og at man bare har med barnet pga. mangel på barnevakt?
• Har jeg husket på å legge inn noen rimelige pauser?   
• Benytter jeg meg av muligheten for "barnevakt" på større handlesentra?
• Tar man også hensyn til barnet handlebehov?
• Har jeg glemt å legge inn en “gulrot” (eks.: Når vi er ferdige skal du få 5 kr. til flipperspill”).

2.4.4. Hente/bringe-situasjoner.

Ikke noe aktuelt problemområde (?).

2.4.5. Måltider.

Det klassiske tiltaket er her å stille krav om at "ingen får forlate bordet før alle er ferdige" (ADHD -). Se også avsluttende kommentarer under 2.1.5..

2.4.6 Ustrukturerte situasjoner. 

Ingen aktuell problemstilling (?).

2.4.7. Leksearbeid.

Hvis dette er et problem, bør en spørre seg om

• eleven kanskje har for mye lekser. Å arbeide med lekser rimelig konsentrert i mer enn 2 timer er egentlig nokså meningsløst. Slitasjen og frustrasjonen bare øker. Stoffet blir helt uinteressant (barnet gjør det bare for å bli ferdig med leksene) med det resultat at leksearbeidet har liten verdi i forhold til langtidsminne Et prinsipp her er at bare lekser som man har et aktivt, søkende og mestringsmotivert forhold til er effektivt i forhold til varig lærdom. Parallelt eksempel: Barn (og voksne) husker best en vits som det er blitt engasjert av og følgelig etterpå har tenkt mye på og/eller har rukket å fortelle videre før vitsen eventuelt blir glemt.
• eleven kanskje er så utslitt av dagens skolearbeid, at en må vurdere om det kanskje kan være et poeng å la barnet få en redusert leksemengde. Dette problemet har sammenheng med at en del barn har "automatiseringsproblemer", og følgelig må bruke mer oppmerksomhetskrevende energi på skolen enn barn flest. Erfaringsmessig har det vist seg at f.eks. barn med kroniske tics kan slite såpass mye med dette problemet at det kan være aktuelt, ut fra en helhetsbetraktning, å fritas fra lekser.

Andre typer tiltak:

• Dele opp leksearbeidet i økter.
• Oppsøke eleven med jevne mellomrom og gi oppmerksomhet og oppmuntring.
• Ha en "belønning" etterpå (f.eks. "når du er ferdig med leksene skal vi steke vafler sammen").
• Gi positiv omtale når barnet "bryter grenser" mht. utholdenhet.

2.4.8. Når andre får oppmerksomhet.

Se eks. på 2.1.8.b.

2.4.9. Samtaler med voksne.

Se 2.1.9.b.

2.4.10. Bilturer.

Hvis barnet er lite utholdende i forhold til en monoton situasjon. Hvis det siste er problemet, møter vi lett noen av de problemene som er nevnt under 2.2.10.. Tiltakene blir de samme.

2.5. Hukommelse.

2.5.1. Morgenrutiner.

Som for 2.1.1.

2.5.2. Kveldsrutiner.

Ikke noe aktuelt problemområde.

2.5.3. Butikkbesøk.

Kanskje ikke noe stort problemområde, men det går jo an å bruke en handletur for å trene barnets hukommelsesevne (f.eks.: “husker du hva det var vi skulle kjøpe?").

2.5.4. Hente/bringe-situasjoner.

Ikke noe aktuelt problemområde (?).

2.5.5. Måltider.

Intet aktuelt problemområde.

2.5.6. Ustrukturerte situasjoner. 

Ingen aktuell problemstilling (?).

2.5.7. Hukommelse.

Se 2.5.9..

2.5.8. Når andre får oppmerksomhet.

Intet aktuelt problemområde (?).

2.5.9. Samtaler med voksne.

Husker barnet dårlig det vi har snakket om tidligere?

Tiltak:

• Oppmuntre barnet til å sette ord på (eller gjenta) det man har snakket om nylig eller for en stund siden (førskolebarn) (trygghet -).
• La samtalen avrundes med uavklarte spørsmål på en slik måte at barnet tenker videre på problemet (trygghet +) (ADHD -).

2.5.10. Bilturer.

Ikke noe aktuelt problemområde, med mindre barnet blir frustrert av ikke å huske hvor de er, hvor lenge siden det var de dro eller liknende.

2.6. Oppfattelse av beskjeder og forklaringer.

2.6.1. Morgenrutiner. 

Tiltak:

• Følge opp med beskjeder i forhold til hver enkelt delrutine (ADHD +). Et eksempel på dette kan være å sitte på badet mens han/hun gjennomgår morgenstellet og minne om de enkelte aktivitetene.
• Oppmuntre barnet til å sette ord prosessen på forhånd, underveis eller etterpå (ADHD +).

2.6.2. Kveldsrutiner. 

Det klassiske eksemplet her er jo barn som ikke reagerer på beskjeder om å legge seg før f.eks. den voksne "sprekker", reiser seg fra stolen el.l. Tiltaket er greit nok: Gi kun én beskjed (eventuelt med én etterfølgende advarsel), og deretter følge opp med handling ("marsj i seng!"). Men siden barn også kan ha genuine problemer med å oppfatte beskjeder kan det for slike barn også være aktuelt å tydeliggjøre beskjeder om legging ved "forsterket kroppsspråk" (ADHD +).

2.6.3. Butikkbesøk.

Hvis dette er problemet kan man velge to alternativer: Kort grei beskjed på forhånd med oppfølging av konsekvenser og senere evaluering. Dette er særlig aktuelt der problemene med oppfattelsen har mye preg av en uvane og der den voksne tidligere har vært for lite konsekvent eller kommunisert for mye via "mas". Et annen type tiltak er å bruke god tid på forhånd for å sikre seg at informasjonen har nådd fram (ADHD +). Også her er det viktig med konsekvenser (ADHD +) og evaluering (ADHD -?).

2.6.4. Hente/bringe-situasjoner.

Mest aktuelt er vel slike situasjoner som er beskrevet under 2.2.4. Erfaringen viser at i beskjeder og forklaringer har større muligheter for å nå fram etter at den ene, eller begge parter, har roet seg ned (ADHD +) (trygghet -). Eller man kan bruke tid på å informere om overgangen på forhånd.

2.6.5. Måltider.

Se 2.1.5.. I tillegg: Tydeliggjøre beskjeden ved å ikke bare "stikke hodet inn" og si at det er mat, bruke lenger tid, bruke kroppsspråk, ikke gå tilbake før han/hun blir med (trygghet -) (ADHD +).

2.6.6. Ustrukturerte situasjoner.

Her kan man tenke på de problemer som lett oppstår i den daglige kommunikasjon i ustrukturerte situasjoner. Hvordan kommuniserer man i forhold til barnet? Roper man til barnet mellom flere rom? Reagerer den voksne hvis man sier noe til barnet, eller gir en beskjed, og "motparten" tilsynelatende ikke reagerer, og man ikke vet sikkert om det som ble sagt ble oppfattet? Nå ligger det ikke implisitt i dette at alt man sier til barn må følges opp. Det vil lett skape unødvendig slitasje og irritasjon. På den andre siden: For lite oppfølging inviterer til uklar kommunikasjon. 

2.6.7. Oppfattelse av beskjeder og forklaringer.

Hvis det dreier seg om beskjeder og forklaringer fra skolen, bør man vurdere et eget opplegg med skolen (ADHD +). Blir f.eks. en ukeplan for uoversiktlig og for lite konkret for eleven? Bør beskjedene skrives ned mer detaljert, eventuelt også av lærer? Bør leksene formidles til foreldrene skriftlig eller pr. telefon? Skal en benytte seg av visuelle symboler for å gjøre informasjonen mer meningsfull? Dreier det seg om beskjeder og forklaringer fra hjemmet (til eleven), bør kanskje foreldrene samarbeide med skolen for å finne ut hvilken type kommunikasjonsform man kan nå fram med i forhold til leksearbeid. Alternativt kan man se på dette som et problem som først og fremst foreldrene "eier", og ha tiltak deretter (f.eks. foreldre som kjefter, som ikke lytter, som "henger over" eleven osv.).

2.6.8. Når andre får oppmerksomhet.

Her kan det være et samspillsproblem fordi:

• det er vanskelig å gi konsentrert oppmerksomhet til barnet mens andre får oppmerksomhet.
• barnet har "oppdaget" at den voksne er mer ettergivende på det å gi oppmerksomhet etter initiativ fra barnet, enn ellers, f.eks. ved situasjoner der mor/far snakker med en annen voksen og man synes det blir pinlig hvis den andre voksne oppfatter ens barn som "masete".

2.6.9. Samtaler med voksne.

Bruke vi for vanskelige ord? Tiltak: Bruk ord som for barnet har et meningsfullt begrepsinnhold (trygghet -) Har vi "kontakt" med barnet under samtalen? Tiltak: Bruk "klientsentrert" kommunikasjonsform (trygghet -) (ADHD +). Se også under 2.1.9.).

2.6.10. Bilturer.

Som nevnt under 2.2.10.c) kan det å stoppe bilen, snu seg rundt og gi en klar beskjed være effektivt for å nå fram med "meldinger". I denne sammenhengen er det aktuelt også for situasjoner som ikke er konfliktpregete.

2.7. Planlegging/tidsforståelse.

2.7.1. Morgenrutiner.

Tiltak:

• Ha en visuell plan for hvor lang tid han/hun må bruke på den enkelte aktivitet (ADHD +).
• Bestemme eller avtale med barnet et system for hvordan foreldrene skal "minne" barnet om hvordan han/hun ligger an, evt. bruke en ringeklokke som kan “si i fra”.

2.7.2. Kveldsrutiner.

Tiltak som for 2.7.1..

2.7.3. Butikkbesøk.

Til dels er rådene under 2.6.3. aktuelle. I tillegg kan en prøve å bruke konkrete referanser i håp om at barnet skal forstå hvor lang tid de enkelte aktivitetene vil ta (hvis man kan si det på forhånd). Eksempel: "Vi kommer til å bruke like lang tid i butikken som barne-TV varer" (førskolebarn), eller "Vi kommer til å bruke bare halve tiden av det vi brukte i forrige butikk", eller "Vi skal først gå i den butikken hvor vi trenger lengst tid". Slike tiltak tar utgangspunkt i at barnet i utgangspunktet er lite motivert for å være med. Men det motsatte kan jo også være tilfelle, f.eks. en som "elsker" å gå i butikker (eller i én konkret butikk). Det kan da f.eks. være lurt å komme med forvarsler av typen "om 5 minutter må vi gå", eller "hvis ikke du har bestemt deg innen ett minutt må jeg velge for deg", eller "snart må vi gå".

2.7.4. Hente/bringe-situasjoner.

Aktuelle tiltak kan f.eks. være å ha referansepunkter under transporten som gjør at barnet lettere får en forståelse av tidsbegrepet (ADHD +) (førskolebarn). Et vanlig, men mer tvilsomt tiltak, er i tide og i utide å si at "vi er snart fremme" (ADHD -). Som foreldre kan vi kanskje tidligere vært fristet til å la det gå inflasjon i begrepet "snart" for å unngå mas, og i håp om at barnet vil akseptere at det videre framover ikke kommer til å skje noe spesielt (evnen til å leve med "pauser" er nok en ferdighet som barn i dagens samfunn har større problemer med enn tidligere). Eksempel: Når en gutt søndag morgen kl. 9.00 spør om det er lenge til barne-TV, sier vi da "Nei, det er ikke så veldig lenge", eller sier vi "Jo, det er faktisk ganske lenge til det" samtidig som vi er villige til å følge opp de reaksjonene som måtte komme ("Ja, men da har jeg jo ikke noe å finne på!")? Poenget er: Har vi tidligere gitt barnet et riktig begrepsinnhold på "snart" kan vi senere bruke det for å øke barnets evne til å håndtere "overganger".

2.7.5. Måltider.

Se 2.1.5.. I tillegg: Samarbeide med ham/henne slik at matpauser og naturlige pauser i forhold til det han/hun er av i rimelig grad blir sammenfallende. En bør også vanligvis unngå at barnet får sitte alene og spise etterpå (trygghet +).  Selvsagt må en også unngå at barn som ikke kommer til måltid får varmet opp maten på et senere tidspunkt, eller lage seg sin egen mat, med mindre det er gode grunner foreligger (dvs. der hvor barnet faktisk var forhindret fra å kunne komme til fellesmåltidet). Forsentkomming må sees romsligere på hvis bakgrunnen er “impulsivitet” (2.1.5.), “avledbarhet” (2.3.5.), eller “tvang” (2.9.5.). 

2.7.6. Ustrukturerte situasjoner.

Her blir det spesielt viktig å tenke på det å hjelpe barnet med å være forberedt på en ny strukturert aktivitet, så den ikke kommer "som julaften på kjerringa" (Førskolebarn) (ADHD +). F.eks. "Om 10 minutter kommer gjestene, er du sikker på at du har gjort klar julegavene?".

2.7.7. Planlegging/tidsforståelse.

• Noen elever kan ha problemer med å aldri komme skikkelig i gang fordi de hele tiden retter oppmerksomheten mot f.eks. “hvor mye tid har jeg til rådighet, hvor mye tid er det igjen” eller liknende. Et tiltak her kan være å få til en allianse med eleven om at han/hun har et problem, og ha som et prosjekt å korte ned tiden på det eleven innledningsvis kaster bort av tid.

Andre tiltak:

• Lage en disposisjon for leksearbeidet sammen med eleven.
• Minne barnet om hvordan han/hun ligger an i forhold til tiden.

2.7.8. Når andre får oppmerksomhet.

Se eks. på 2.1.8.b).

2.7.9. Samtaler med voksne.

Intet aktuelt problem så lenge den voksne kan sette rammene for samtalen. Men det kan også være et poeng å utvikle barnets evne til å disponere og avrunde samtalen, enten spontant via den voksne som modell, eller ved å vise anerkjennelse når barnet prøver/greier å mestre slike ferdigheter. For barn som (pga. en uvane) glemmer bort tiden og er opptatt av å ha det siste ordet:

Aktuelt tiltak: Gi en kort, klar beskjed om "konklusjonen", umiddelbart vende seg bort, og forlate barnet (trygghet +) (ADHD +).

2.7.10. Bilturer.

Et klassisk spørsmål er: "Er det lenge til vi er fremme". Som utdypet under 2.7.4. bør vi være gjerrige med å svare "snart".

Andre tiltak:

• Hjelpe barnet med å orientere seg ut fra et kart, bedømme avstander osv. under kjøreturen.
• Komme med informasjon om "brøker" ("halvveis osv") når det gir mening for barnet (skolebarn).
• Få barnet til å rette oppmerksomheten mot skilt som angir avstanden dit man skal, og hvordan dette forandrer seg.
• F.eks. si: "Vi er framme når klokka er 16.30 (skolebarn).
• Ved lengre turer diskutere varigheten på forhånd og sammen med barnet finne en plan for hvordan man kan unngå at turen blir kjedelig.
• Et morsomt eksempel er dette: Si høyt følgende regle: "Katten og musen, hundre tusen!". Si etterhvert: "Nå er vi kommet til "ka", senere: nå er vi kommet til "katt", osv. (førskolebarn).

2.8. Sosial mestring.

2.8.1. Morgenrutiner.

Her kan det f.eks. oppstå konflikter pga. "do-kø", forveksling av hygiene-artikler med mer. Tiltak:

Snakke igjennom rutinene, eller det å ta hensyn til hverandre, fortrinnsvis på et senere tidspunkt (trygghet +). Andre sider ved sosial mestring er kanskje ikke aktuelt her.

2.8.2. Kveldsrutiner.

Ikke noe aktuelt problemområde.

2.8.3. Butikkbesøk.

Ikke noe aktuelt problemområde (?).

2.8.4. Hente/bringe-situasjoner.

Ikke noe aktuelt problemområde.

2.8.5. Måltider.

Gode spisemanerer passer kanskje inn her, fordi dette mye dreier seg om å ta hensyn til andre. Det å følge opp dette er viktig for alle barn (men også lett å nedprioritere i vårt stressede samfunn). For barn som er "impulsive" (2.1.5.) og som har "tvang" (2.9.5.) kan dette være mer tidkrevende å følge opp enn for barn flest. Måltider kan også lett bli et problem for barn som liker å "kverulere" og provosere fram negativ oppmerksomhet. Tiltak: Unngå å bli dratt inn i "debatter" som erfaringsmessig fører til kverulering, og "Time Out" (ADHD +).

2.8.6. Ustrukturerte situasjoner.

Hvis perioden brukes til samvær med andre barn kan temaer som "krangling", "sladring" og "urettferdighet" være aktuelle.

2.8.7. Leksearbeid.

Ikke noe aktuelt problemområde.

2.8.8. Når andre får oppmerksomhet.

Det å trene opp barn til å tåle at andre får oppmerksomhet kan også gjøres ved å diskuterer viktigheten av "respekt", "ta hensyn til andre" m.m. med barnet (skolebarn) (trygghet +). Det forutsetter imidlertid en viss modenhet, og at slike samtaler ikke brukes for å dekke over at barnet faktisk får for lite (positiv) oppmerksomhet.

2.8.9. Samtaler med voksne.

Intet aktuelt problem så lenge utgangspunktet er én voksen og ett barn. Ved flere aktører blir situasjonen annerledes, men dette temaet tas ikke opp her. Det henvises til prinsipper for involveringspedagogikk og klassemøter, i den grad det kan overføres til situasjonen i hjemmet.

2.8.10. Bilturer.

Se 2.2.10.. I tillegg ha som tema "god takt og tone under en biltur" før og etter turen, eventuelt minne om dette underveis.

2.9. "Tvang".

2.9.1. Morgenrutiner.

Her må det vurderes om "tvangen" er genuin f.eks. OCD-problematikk, eller om det er snakk om unødvendige uvaner som barnet må trenes opp til å håndtere. Ved "genuin tvang" må kanskje familien til en viss grad innrette seg etter barnets særtrekk (ADHD +). Eks. Barn som har omstendelige rutiner i dusjen eller på do. Ved "vanlige uvaner" kan man vurdere "kort prosess" (eks. "her er ikke snakk om å få bruke dusjen i mer enn 15 minutter!) (skolebarn) (ADHD -) (trygghet +). Eller: Ved mer uavklarte forutsetninger en "gradvis prosess" (eks.: Gradvis hjelpe barnet bort fra den uvanen at han/hun "må" vekkes fire ganger før han/hun står opp).

2.9.2. Kveldsrutiner.

Enkelte barn kan ha kompliserte og tidkrevende ritualer om kvelden. Det må vurderes om det strengt tatt er nødvendig å gjøre noe med dette. Dette kan sees i forhold til f.eks.: Tidspunkt for innsovning, belastning for øvrige familiemedlemmer, om det går ut over rimelige ansvar i huset etc. Hvis det er aktuelt med endringer kan man f.eks. prøve å finne ut sammen med barnet hvor viktig det egentlig er å ha disse rutinene, om en hensikt (f.eks. det å bli ren på kroppen) kan oppnås på en enklere måte, om "tvangen" forsterkes av ytre stressfaktorer etc. (ADHD +).

2.9.3. Butikkbesøk.

Barnet kan f.eks. ha "fikse" ideer om rekkefølge av butikker, måter å forflytte seg rundt i butikken, hvordan man undersøker varer eller nesten hva som helst annet. Disse "rutinene" tar tid, og for enkelte barn betyr dette at de voksne må ha en romslig tidsplan (ADHD +). Man kan også vurdere å utvikle barnets fleksibilitet f.eks. ved å informere om situasjonsendringer (på de voksnes premisser) kort tid før situasjonsendringen (ADHD +). Eller eventuelt bruke konsekvenspedagogikk: "Hør her, hvis du er mer opptatt av å telle de steinene du har i lomma di, i stedet for å prøve tøy, så rekker vi ikke noe kafebesøk etterpå" (ADHD +).

2.9.4. Hente/bringe-situasjoner.

Kanskje ikke noe aktuelt problem ved henting/bringing. Men det kan være aktuelt ved "henting hos kamerat". Se under 2.2.4..

2.9.5. Måltider.

Se 2.8.5..

2.9.6. Ustrukturerte situasjoner.

For barn med "tvang" er ustrukturerte situasjoner et naturlig område å utfolde sine "fikse ideer" på. Om man skal intervenere eller ikke blir en skjønnssak. Aktuelle spørsmål i den sammenhengen er:

• Gir det rimelig avkobling?
• Forsterker det "tvangen" i unødig grad?
• Er det til sjenanse eller belasting for andre?
• Er det andre frie aktiviteter han/hun heller burde vært opptatt av?

2.9.7. Leksearbeid.

Ha en viss romslighet i forhold til barnets "fikse ideer" og tempoplan.

2.9.8. Når andre får oppmerksomhet.

Se eksempel på 2.1.8.b.

2.9.9. Samtaler med voksne.

F.eks. barn som blir hektet opp i assosiasjoner, sidespor, "hakk i platen", med mer. Her må vi kanskje gi foreldre råd om å benytte seg av noen av de teknikker vi selv bruker når vi snakker med "vanskelige" mennesker (ADHD +).

2.9.10. Bilturer.

Ikke noe aktuelt problem, med mindre at det er så ekstremt at barnet er opptatt av at man "må" kjøre den samme ruten hver gang. En får i så fall vurdere om det er noe poeng å trene opp barnet til å se at "det er mange veier som fører til Rom".

2.10. Følelsesmessig ubalanse.

2.10.1. Morgenrutiner.

F.eks. ved "morgendepresjon" vurdere om barnet trenger ro og tid til å være alene i starten, eller om man heller skal prøve å "få opp stemningen" (positive kommentarer? et koselig frokostbord? positiv "morgenmusikk"? med mer) (trygghet -). Ellers er det vel generelt å si at et vanlig problem i forhold til morgenrutiner er at barn i praksis får tilbud om en bedre "service" og tilrettelegging enn det som er rimelig i forhold til deres utviklingsmessige forutsetninger. Et vanlig tiltak vil derfor ofte være å overlate ansvaret til barnet, helt eller delvis (skolebarn) (ADHD -) (trygghet +).

2.10.2. Kveldsrutiner.

Her vil det sentrale være å skape en generell trygg og god avslutning på dagen. Trenger barnet å være alene, eller tvert imot mye nærhet? Kan et hyggelig kveldsmåltid gjøre kvelden bedre?

2.10.4. Hente/bringe-situasjoner.

Vanskelig å konkretisere. Det kommer an på bakgrunnen for den følelsesmessige ubalansen.

Ved henting/bringing: Tenker barnet på noe som har skjedd tidligere? Er det noe barnet sitter og gruer seg for? Inviterer den ustrukturerte situasjonen til at følelsesmessige problemer nå dukker opp? En må her vurdere om barnet trenger å reagere med følelsene sine, om vi skal hjelpe barnet med å sette ord på følelsene, eller om man må sette grenser.

2.10.5. Måltider.

Ingen entydige tiltak. Det kommer an på bakgrunnen for den aktuelle situasjonen. Her er et eksempel: Barnet kommer i affekt fordi han/hun tror at broren får mer dessert enn en selv. Tiltak: La den ene dele desserten og den andre få velge. Bytte på hvem som skal dele, og hvem som skal velge.

2.10.6. Ustrukturerte situasjoner.

Som for 2.10.5..

2.10.7. Leksearbeid.

a) Barn med prestasjonsangst kan f.eks. bli for opptatt av leksemengden fremfor det aktuelle leksearbeidet. Tiltak: prøve å hjelpe barnet med å konsentrere seg om det aktuelle. Se også under 2.2.6.. b) Barnet reagerer på den voksnes involvering. Tiltak: Se under 2.2.6..

2.10.8. Når andre får oppmerksomhet.

Mistolker barnet den voksnes utilgjengelighet som generell avvisning? Tiltak: Gi bekreftelse på det motsatte umiddelbart eller ved en senere anledning (trygghet -). "Umiddelbart" anbefales i dette tilfellet fordi viktigheten av å gi en utvetydig bekreftelse på kjærlighet antas å være overordnet ulempen ved "belønning på negativ oppmerksomhet".

2.10.9. Samtaler med voksne.

Ingen entydige tiltak, fordi det kommer an på bakgrunnen for den følelsesmessige reaksjonen. Se 2.10.4..

2.10.10. Bilturer.

Ingen entydige tiltak, fordi det kommer an på bakgrunnen for den følelsesmessige reaksjonen. Se 2.10.4..

Copyright © 2001 Kjell Totland Psykologtjenester

Nyeste kommentarer