Noen veiledende prinsipper ved håndtering av barn med ADHD-vansker i skolen

(Publisert i "Stå På" nr. 1/2001. Artikkelen ble også publisert i Skolepsykologi nr. 7/2002, s. 31-38., under tittelen Skoletiltak for barn med ADHD-vansker)

(Les denne artikkelen på engelsk)

ADHD kan forstås som en biokjemisk forstyrrelse som fører til en ubalanse og umodenhet i barnets evne til å utføre egnete handlinger. Ubalansen dreier seg for en stor del om barnets manglende, eller reduserte, evne til tilpasse sin atferd til omgivelsene. Og umodenheten har å gjøre med at barnet har en spesifikk senmodenhet på enkelte områder, og skiller seg derfor fra barn som er mer generelt retarderte. For eksempel: Et 12 år gammelt barn med ADHD kan ha en evne til holde tilbake sine impulser som man vanligvis forventer hos et barn på 7 år.

1. Barnets ubalanse og umodenhet kan “måles” indirekte ved hjelp av hvordan barnet oppfattes av omgivelsene, spesielt i forhold til oppmerksomhet, impulskontroll og hyperaktivitet. Alle barn har mer eller mindre problemer på disse områdene, og jo yngre de er jo mere “normalt” er det at de strever med det (Av den grunn er det ikke vanlig å bruke den formelle diagnosen på ADHD før et barn er 6 år). Men etter hvert som barnet vokser til, begynner foreldre og lærere å reagere på at noen av barnets vansker ikke “modnes bort”, de voksne begynne å tro at det er noe galt med barnet og spørsmålet om ADHD kan dukke opp. Diagnosen ADHD settes når (1) en kriterieliste i forhold til oppmerksomhet, impulsivitet og hyperaktivitet av en viss størrelsesorden bekreftes (2) problemene også har eksistert før barnet begynte på skolen, (3) problemet kan observeres i flere sammenhenger, (4) vanskene er betydelige, og (5) barnet ikke har noen annen psykiatrisk diagnose eller utviklingsforstyrrelse  som kan forklare vanskene.

Det å betrakte ADHD som et problem med ubalanse og umodenhet får flere konsekvenser:

1. Barnet er i liten grad “herre i sitt eget hus”. Eller: Det er ikke barnets evne til å forstå som er hinderet, men barnets evne til å utføre og handle som en konsekvens av sin forståelse. Her ligger en vanlig “fallgruve”: Hvis barnet på to-manns-hånd klart gir uttrykk for at det forstår problemet, eller den voksne tror at tilrettevisning, diskusjon eller forklaringer er tilstrekkelig for at barnet skal kunne endre sin atferd, og, og det viser seg at barnet på tross av dette likevel ikke endrer sin atferd i en positiv retning, er det fort gjort å trekke den slutning at årsaken til det hele ligger i en negativ holdning hos barnet.
2. Problemet kan ikke uten videre fjernes ved å  trene det bort. ”Man kan ikke dytte en elv”. På samme måten må man samarbeide med barnets naturlige modningsprosess. Konsekvensen av dette blir at man i stor grad må satse på tilretteleggelse og kompensering og i begrenset grad satse på ”trening”.
3. De voksnes forventninger må knyttes til barnets modenhetsalder og ikke til dets fysiske alder. Derfor må man unngå replikker av typen: “Du som er så stor burde da forstå at......”.
4. Man må følge prinsippet om å ”klø der det klør”, dvs. gå inn der ADHD-problemet viser seg i praksis i undervisningen. Når det dreier seg om oppmerksomhet kan man for eksempel stille seg følgende spørsmål. Hvor er problemet?

Er problemet i selve det å motta informasjon? Min erfaring fra barn med ADHD-vansker er at dette for mange er et betydelig problem. Mange forteller at de strever med lange og kompliserte beskjeder, særlig når det dreier seg om å høre etter, eller at deres oppmerksomhet er ”et annet sted” når instrukser gis fra lærer. Læreren kan ta hensyn til dette ved å f.eks. dele opp informasjonen i mindre enheter eller på andre måter gjøre den mindre kompleks, og sikre seg at barnet har fokus på det som skal formidles før informasjon gis, for eksempel gjennom blikkontakt.

1. Er problemet i prosessen med å avkode (forstå/tolke) informasjonen? Mange barn med ADHD-vansker, men også barn med andre type lærevansker, kan streve nettopp med det å på en rask og effektiv måte kunne ta stilling til hva den informasjonen de får presentert faktisk betyr. Dette problemet ser man generelt når barn er i ferd med å lære seg å lese; at de enten ikke vet hvordan en bokstav eller en bokstavkombinasjon skal lyderes, eller at de trenger uforholdsmessig lang tid på å ta stilling til det. Aktuelle tiltak her kan f.eks. være å gi barnet nødvendig tid til å avkode, eller å gi barnet anledning til pause for å forhindre at barnet blir slitent.
2. Er problemet det å komme i gang med en arbeidsprosess? Barn med ADHD-vansker har ofte vansker med å lage seg en arbeidsstrategi: Hva skal målet være? Hvor skal man begynne? Hva er vesentlig og hva er uvesentlig? I hvilken rekkefølge skal de gjøre ting? De kan også ha langt større vansker enn andre med å motivere seg for ordinære gjøremål. Ett tiltak her kan være å ”sette barnet under administrasjon” ved å ta slike beslutninger på vegne av barnet i den hensikt at barnet skal oppleve å ”komme i mål”, f.eks. ved å si: ”Nå kan du gjøre dette, og etterpå skal jeg fortelle deg hva du videre kan gjøre”.
3. Er problemet det å være utholdende? Nedsatt evne til vedvarende oppmerksomhet er gjerne et kjerneproblem ved ADHD. Det blir da viktig for læreren å finne ulike måter å ”holde dem på skinnene på, ved f.eks. å minne dem om målet, gi dem opplevelsen underveis av å mestre, hjelpe barnet med å finne et egnet arbeidstempo (finne en egnet balanse mellom ”fort og galt” og ”sakte, men nøyaktig”), skjerme barnet fra ting som kan distrahere dem, ved å legge inn nødvendige pauser, og ved å dele opp oppgaver i overkommelige ”derfra til dit” enheter.

Disse tre punktene følger logisk etter hverandre når det gjelder hvordan en undervisningstime er lagt opp, og ofte kan det være fornuftig å prøve å finne ut sammen med barnet hvor i prosessen ”skoen trykker”, om problemet et knyttet til det barnet hører (auditiv presentasjon) og det barnet skal si, eller om det er knyttet til det barnet leser (visuelle presentasjon) og det barnet skal skrive, eller begge deler. En del vansker knyttet til oppmerksomhet kan også være gjennomgående, dvs. at de viser seg både ved mottaking, avkoding, i gangkomming og utholdenhet. Dette kan f.eks. dreie seg om at barnet fort blir slitent og trenger pauser. Og ikke så rent sjeldent kan her det underliggende problemet være ”automatiseringsvansker”. Det tidligere nevnte eksemplet med ”avkodingsvansker” er nettopp et slikt automatiseringsproblem. Jeg skal forklare dette nærmere: Hjernen er konstruert slik at en handling (eller serie av handlinger) som gjentas flere ganger etter hvert trenger mindre fokusering. Dette innebærer at vi gradvis vil bruke mindre og mindre oppmerksomhet for å utføre en og samme handling eller handlingssekvens. Et eksempel på dette er sykling: Første gang et barn skal lære å sykle er det usikkert. Det må rette oppmerksomheten mot mange ting på en gang (holde balanse, være i bevegelse framover, holde hendene på rattet, bevege bena riktig, osv.) og barnet trenger støtte i form av en voksen som hjelper til, eller for eksempel i form av et støttehjul. Etter hvert som barnet mestrer det å sykle, blir ferdigheten gradvis automatisert. Barnet kan sykle lengre uten å trenge pause, trenger gradvis mindre kompensering, og det får dermed økt kapasitet til å rette oppmerksomheten mot andre ting (trafikkbildet rundt, kanskje kunne prate med andre som sykler ved siden av, etc). Denne illustrasjonen beskriver et viktig problem for mange barn med ADHD. For disse barna går som regel automatiseringsprosessen langsomt i forhold til ferdigheter som skal mestres på skolen. Barnet blir i forhold til andre barn fortere slitent og har mindre kapasitet til også å kunne fokusere på andre viktige ting, og å sette det de holder på med inn i en meningsfull sammenheng. Underveis er det viktig at de voksne ”støtter” barnet og til en viss grad administrerer barnets hverdag.

Her er en liste over andre tiltak:

La ikke barnet bli et offer for den voksnes utålmodighet, ambisjoner, mangel på forståelse eller moralske holdninger. Eksempler på slike moraliserende holdninger kan være:

1. Den voksne stiller urimelige krav til barnet ved å forvente at barnet har egenskaper som det i virkeligheten ikke har (f.eks. evnen til å ”ta seg sammen”), og tror at det hele dreier seg om å ”gidde”.
2. Den voksne fokuserer på forklaringer, teoretiseringer og tilsnakk med en ”du-må-forstå”-holdning.
3. Problematferd blir definert som noe barnet har planlagt og bestemt seg for å gjøre og ikke som noe skjer impulsivt. Noen barn kan imidlertid ha atferdsforstyrrelser som synes mer viljestyrt i tillegg til sin ADHD.
4. ”Hvorfor”  brukes oftere som spørsmål til barnet enn ”hva” og ”hvordan” når problemer skal løses.
5. Når barnet ikke gjør som forventet blir den voksne irritert og indignert, eller i verste fall provosert.
6. Den voksne tror at problemet kun skyldes en dårlig barneoppdragelse, og har ikke perspektiv på at mange barn med ADHD er svært krevende å oppdra.

Til slutt:

1. Denne listen over tiltak er ingen ”kokebok” som garanterer et godt resultat hvis man bruker den slavisk. I så fall blir ikke møtet mellom lærer og elev noe ekte og ”autentisk” møte mellom to mennesker, men bare et møte mellom et objekt og en ”teknikkutøver”.
2. En god tilretteleggelse i skolen forutsetter nødvendig kunnskap om ADHD i sin alminnelighet og om det enkelte barns spesielle behov. Med de rette holdninger og den nødvendige kunnskap har man et godt utgangspunkt for å håndtere barnets skolehverdag. Positive holdninger og nødvendig kunnskap er ikke minst viktig i denne sammenhengen fordi en del tiltak på grunn av barnets til dels uforutsigbare atferd må ”taes på sparket”. Og i slike situasjoner er det ens faktiske kunnskaper og holdninger som blir avgjørende  for ens valg, og ikke hva som står skrevet i en ”kokebok”.
3. I tillegg til alt dette er det også viktig med et godt arbeidsmiljø både i klasserommet og lærerne imellom, tilgang på nødvendige ressurser f.eks. i form av ekstra timer, og at de voksne har det nødvendige overskudd til å jobbe med barnet.
4. Barn med ADHD kan være svært krevende, og de fleste lærere vil oppleve at de ”sprekker” eller handler ufornuftig fra tid til annen. En må da kunne tilgi seg selv, og også være stor nok til å kunne innrømme overfor barnet at en gjorde det urett.

Copyright © 2001 Kjell Totland Psykologtjenester

Nyeste kommentarer