Ikke kjørende og ikke ridende:

Om menneskers sterke drift til å oppnå viktige mål, også på kjærlighetsfronten. Om kreativitet og evnen til å finne en løsning på et tilsynelatende uløselig problem.

I en skog en stue lå:

- I en skog en stue lå. Gutten ut av døra så. Haren hoppet lange trinn. Ville gjerne inn: «Får jeg komme inn til deg? Mikkel Rev er etter meg». «Kom og gjem deg» gutten sa. Da ble haren glad.

 Dette er ikke bare et kort eventyr, men etter min mening også et eventyr som fanger opp helt grunnleggende temaer i livet vårt: Alt det som truer oss, vårt behov for trygghet, og hvordan vi kan løse dette for vår egen del, men også det å kunne møte andre som trenger det.

Askeladden:

Det er mye å hente i eventyrene om Askeladden: At det å finne sin plass i det å holde varmen ved like, kan være nok. Eller kanskje ikke? At det det også finnes andre muligheter. At man kan ha mål og drømmer gjennom livet.  At det ikke alltid er de som er brautende og skrytende som når målene sine. At vi ikke må glemme omsorg og empati underveis på vår livsreise, og at det dessuten også kan gi oss fordeler. At vi trenger gode hjelpere underveis, og at det derfor ikke behøver å være sant at «enhver er sin egen lykkes smed». At man ikke behøver å gi opp ved første eller andre forsøk. Og at troll kan bekjempes ved å heller la trollet bekjempe seg selv.

4. EVENTYR FOR VOKSNE

Hvordan kan vi som voksne benytte oss av eventyrene?

For det første:

Kort og godt lese eventyr som ren underholdning eller som en spennende roman.

For det andre:
Tenke tilbake på eventyr vi opplevde som barn, og som vi av en eller annen grunn aldri har glemt.

For det tredje:

Se på ulike eventyr og hva slags symboler vi finner der og hvordan de kan gi oss innsikt i hvordan vi selv er.

For det fjerde:

For de av oss som bor sammen med en annen voksen, og det gjelder vel de fleste av oss, så kan også folkeeventyrene lære oss noe om samliv og hvordan vi virker på hverandre[27].

Jeg tenker da ikke bare på eventyr om prinser og prinsesser, men også på eventyr som «Dumme menn og troll til kjerringer», «Gudbrand i Lia», «Kjerringa mot strømmen» og «Mannen som skulle stelle hjemme», samt mindre kjente eventyr som «Kjempen og hans hustru», «Tittmus og Tattmus», «Fiskeren og hans hustru», «Den halve koppen med te», «Kongen og den fattige mølledatteren» og «Herren i huset», der eventyrfigurer presenteres som grovt tegnede eksempler på oppførsel som vi alle i mer eller mindre grad vil kunne kjenne igjen fra våre egne samliv (Brown, 1980[28]).

Og som en kommentar til eventyret om «Gudbrand i Lia»: Da jeg var ung tenkte jeg at dette eventyret beskrev en naiv kone og en uansvarlig mann. Men etter å ha lest boka «Dumme menn og troll til kjerringer», dukket det plutselig opp et helt annet perspektiv, nemlig konas evne til ikke å kjefte på eller kritisere ham, men å møte ham med en forsonende og empatisk holdning ved å for eksempel fortelle at «akkurat det samme kunne jeg gjort». Og dermed var det faktisk kona i fortellingen som ble helten for meg. Dette eventyret er også et av mange eksempler der det ikke uten videre er gitt hvem som er dum og hvem som er klok, og der det det står opp til leseren hvordan man ønsker å se på dette.

For det femte:

Se verdien av å bli som barn igjen.

Jeg tror at eventyr er noe som vi mennesker trenger gjennom hele livet for vår egen del. Som voksne leser vi gjerne romaner, noveller og annen fiction-litteratur. Dette er jo også en form for eventyr, men da tilpasset de voksne, og da gjerne med et visst element av realisme. Men vi trenger også de klassiske eventyrene som eksisterer uten tid, sted og rom, enten når vi leser det første gang som voksne, eller – ikke minst – når vi i voksen alder begynner å vende tilbake til de eventyrene vi husker fra vår egen barndom og kanskje da også kan oppleve på en ny måte.

Det å kunne forestille seg, enten det dreier seg om å leve seg inn i eventyrenes verden, eller det å late som at dukker og dyr kan ha egenskaper de egentlig ikke har, faller helt naturlig hos barn. For de lever i en magisk verden, som de gjerne vil invitere oss voksne inn i[29]. Som et av mine barnebarn en gang sa til meg, da jeg nølte med dette: - Vi gjør det på lat, bestefar! Da er det befriende å kunne registrere at selv Arne Næss, som var professor i filosofi, som gammel gjenoppdaget verdien i noe så banalt som ha et lekedyr, som het «Timotei», og som var et kosedyr, en alltid tilstedeværende lekekamerat og en som alltid smilte og ville ham noe hyggelig[30].

Så det å kunne bli som et barn igjen – særlig når man begynner å bli eldre - er faktisk noe fint og vakkert! Og da er jeg ikke i tvil om at eventyr kan gjøre, og fortsetter å gjøre, noe med oss. For vi lever i en kultur preget av autonomi, egen selvrealisering og forestillingen om at vi mennesker egentlig ikke trenger hverandre. Vi lever også i en tid preget av materialisme, fornuft, rasjonalitet, argumenter, saklighet og krav om objektiv dokumentasjon. Mye av dette trenger vi i livet. Men vi trenger også å kunne drømme oss bort, bli fascinert av det magiske, uforståelige og mystiske, få lov til å undre oss, kunne leve i en fantasiverden, finne dypere verdier, kunne ha tro på noe og det å kunne bære på håp uten å vite sikkert. Og så i neste omgang la alt dette få gjøre noe med oss slik menneskene før oss alltid har gjort[31]. Og her tror jeg i særlig grad folkeeventyrene, som ligger der og venter på oss, og som selv kanskje ikke er så gode på å markedsføre og rope høyt om sin verdi, har noe å gi oss. Kanskje vi burde ta lærdom av Onkel Skrue, som på overflaten fremstår som en selvtilfreds materialist, kapitalist og egoist, men som i møte med sin nærmeste familie kan kjenne på at han også har andre behov enn det å sitte på toppen av pengesekken, og som til slutt ender opp som et lite barn som godtar «Julenissen» og som med glede synger julesanger samme med familien. For møtet med sin familie og julens symboler vekket til live et behov for trygghet, mening og tilhørighet som alle pengene hans ikke kunne gi ham.

5. EVENTYR I DAG

Eventyrsjangeren lever i dag kanskje sterkere enn noen gang, gjennom bøker, tegneserier, filmer, TV-serier og dataspill. Eventyrene blir også stadig mer komplekse og sammensatte, tilpasset et bredere, mer opplyst og mer voksent publikum.

Høsten 2001 kom den første filmen om Harry Potter og den første filmen i Peter Jacksons Ringenes Herre-triologi ut. Etter dette har det vokst frem en enorm produksjon av bøker, filmer og TV-serier innenfor Fantasy- og Science Fiction-sjangeren.

I løpet av de siste 20 årene har eventyr blitt storindustri. Filmer og TV-serier tilknyttet CD- og Marvel-universet har løftet superhelt-sjangeren til ekstreme høyder, gjennom å videreutvikle og tilpasse karakterer og historier vi kjenner igjen fra tegneserieverdenen, for det store publikum.

Produksjoner basert på Ringenes Herre-, Game of Thrones-, Harry Potter- og Star Wars-universene dominerer underholdningen på kino og TV, gjennom stadig nye, store og kostbare filmer og spin-off serier (som «Rings of Power» og «House of Dragon».

Det er interessant å spørre seg hvem eventyrene lages av og for. Markedskreftenes har behov for å nå ut til et bredere publikum, men kan samtidig sies å ha åpnet opp døren til eventyrenes verden og gjort dem tilgjengelig for et langt større mangfold av karakterer og handlinger. Samtidig er det et bevisst og aktivt valg for mange forfattere og produsenter å gjenspeile verdiene og holdningene i sin egen samtid.

Når det gjelder Tolkiens symbol-univers, er det verd å merke seg at «Ringenes Herre» faktisk var den mest solgte skjønnlitterære boka på 1900-tallet. Og det er kanskje ikke tilfeldig.

Ringenes Herre er tungt inspirert av Tolkiens egne erfaring som soldat i 1. verdenskrig. Det er et eventyr med alver, dverger, troll og magi. Men det er også en fortelling om krig, dehumanisering og styrken som ligger i fellesskap og samhold. Skrevet og utgitt i et århundre preget av to verdenskriger og mange brutale konflikter, der svært få forble uberørt av krigens brutaliteter, satte boken ord på mange viktige følelser og temaer som traff ikke bare barn, men også de voksne generasjonene.

Særlig gjaldt dette kanskje gutter og menn, som i motsetning til kvinner, ser ut til å ha det vanskeligere for å snakke om vonde følelser. Mange traumatiserte soldater må ha funnet styrke og støtte i å lese om bokas skildringer av frykt, svik, sorg og tap, men også mot, lojalitet, tro, håp og forsoning. Slutten på boka kan leses som at den krigsskadde og traumatiserte hovedrollekarakteren begår selvmord, noe som i 1954 må har vært stek kost for mange. Samtidig skildrer boka dette vanskelige temaet på en vakker og forsonende måte, som for mange unge menn må ha vært så nærme man komme i terapi, i en verden der psykisk helse ikke ble snakket høyt om.

Tilbake til nåtiden, ser vi den samme koblingen mellom eventyrene og den verden vi lever i. Større fokus på kjønnsmangfold og karakterer med forskjellig hudfarge blir av enkelte kritisert for å ødelegge den originale historien og karakterene. Samtidig blir disse endringene tatt godt imot av et stadig bredere og mer mangfoldig publikum, som tidligere kanskje ikke identifiserte seg like sterkt med hvite, mannlige hovedrollekarakterer.

I Disneys siste nyinnspilling av Den Lille Havfruen, spilles Ariel av en brun skuespiller. Dette har blitt hyllet på sosiale medier, ikke minst av unge jenter som selv er brune i huden, og som endelig får anledning til å identifisere seg med en ekte Disney-prinsesse.

Gjennom dette treffer eventyrene stadig flere, både voksne og barn, og mennesker med ulike typer bakgrunn og egenskaper. Og som et mer nyansert speilbilde av den verden vi lever i, vil eventyrene kunne gi oss stadig nye perspektiver til hva det vil si å være et menneske.

Så for alle som elsker eventyr, er dette helt klart gode tider å leve i!

Men mitt håp er at vår tids eventyrproduksjon ikke skal bli så overskyggende at vi glemmer tidligere tiders enkle måte å tilegne oss eventyr på, for eksempel ved å lytte med innlevelse i armkroken til mor, far, bestemor eller bestefar, eller ved å sitte stille for selv med en fortelling og undres (Eidsvåg, 2007).

6. RESYMÉ

Hvis jeg skal prøve å summere opp hvilken verdi eventyrene, og da i særlig grad folkeeventyrene, har for oss mennesker, så må det bli noe slikt som dette:

Så vel barn som voksne vil alltid være på jakt etter idealiserte helteskikkelser og moralske verdier, enten man finner dem hos sine foreldre, i sin egen eller andres kultur, i egne opplevelser, eller på et symbolsk nivå, som i eventyrene.

Hvis man skal snakke om hva som kjennetegner gode eventyr, så må det bli noe slikt som at det dreier seg om fortellinger som møter våre behov for gode og positive identifikasjonsobjekter i vår prosess med å finne ut hva slags menneske vi vil, og bør, være[32].

 Eventyrene tilbyr å prøve ut ulike svar og løsninger på fantasiplan, selv om vi ikke tolker dem på det intellektuelle plan. Og noen ganger beriker de oss mest når vi ikke tolker dem.

 De skaper trygghet og tilhørighet fordi de samler mennesker og fremmer felleskap, og fordi de kan knyttes til spesielle sammenhenger, steder, tider og relasjoner.

 De hjelper oss til å sette ord på følelsene våre.

 De har et symbolspråk som er forståelig for alle.

 De bringer oss inn i en rik verden uten eksakte svar og konklusjoner, og som derfor skaper undring og nysgjerrighet og videre utvikler ferdigheter som kreativitet, intuisjon, kritisk tenkning og evne til å stille filosofiske spørsmål.

Barn lever i en magisk verden som gjør dem i stand til å forestille seg at fantasifigurer kan være ekte, selv om de vet at de ikke er det, enten dette dreier seg om tegneseriefigurer, leker, kosedyr eller eventyrfigurer, eller – om nødvendig – egenkonstruerte fantasifigurer som «Skybert» fra Albert Åberg[33]. Denne evnen beriker utbyttet av opplevelsen og bidrar til at deres kreative evner ikke forsvinner, evner som dessverre har lett for å forsvinne når vi blir voksne.

 Hvordan man leser for barn - og da tenker jeg særlig på «stemningen» - betyr minst like mye for utbyttet som selve fortellingen.

 Eventyr er som regel tvetydige og bestemmer derfor ikke hvordan de skal tolkes (på samme måte som abstrakte malerier). Det er det vi som styrer. Og det man selv legger inn av tolkninger i eventyr, og da særlig de vi ikke glemmer, blir en del av vår egen historie og livsreise.

 Eventyr kan hjelpe oss med å forsone oss med vår egen fortid og gi oss håp om fremtiden.

 Og eventyrene tilbyr oss å være trofaste følgesvenner gjennom hele livet; fra vugge til grav.

7. AVSLUTNNG

Som tidligere nevnt, så hadde min mor danske aner.
Min mors morfar Christopher Boeck var i sin tid en dansk dikter, som jeg tidlig forstod var en person som hun alltid så opp til. Og jeg var så heldig å arve det han hadde skrevet. Og blant alt dette fant jeg en diktsamling «Mine Sange» fra 1910 med følgende to dikt om eventyr fra henholdsvis s. 44 og s. 66):

O, gør mig til et Barn igen (Mel. "Sangens Magt")

O, gør mig til et Barn igen, der tror, at alt er godt, at, medens Tiden farer hen, staar hvert et Drømmeslot. Vis mig igen hin Rosensky, der svandt i Tidens Strøm, men i min Barndoms Morgengry, var Hjertets første Drøm.

Hver Nat saa rejser jeg af Sted (Mel. "Sangens Magt")

Hver Nat saa rejser jeg af Sted, Hvor hen man aner ej; Thi Landet ligger langt av Led, Saa fjernt fra Alfarvej. Derhen i Drømme tit jeg flyr, Naar Dagen iled hen; Der vækkes alle Eventyr hver natt til Liv igen.

Og Prinsen fører mig af Sted alt paa sin hvide Hest, Hans borg den ligger langt av Led, der ventes jeg som Gæst. En gylden Krone om mit Haar og klædt i Hermelin, saa er jeg Dronning i hans Gaard og drikker av hans Vin.

Og hvis jeg glemmer Naal og Garn for Eventyrets Glans, saa siger Moder: «Husk, mit Barn, din Lod er Fattigmands; du fødtes kun til ringe Kaar, derfor tag dyktig fat!» Hun aner ej, jeg kronet gaar I Hermelin hver Nat!

Litteraturliste:

Asbjørnsen & Moe (1978). For barn. Asbjørnsen og Moe. Eventyr i utvalg ved Jo Tenfjord. 5. opplag. Norbok Oslo/Gjøvik.

Asbjørnsen & Moe (1980). Eventyr for barn. Damm & Søn.k

Asbjørnsen, Moe, Nauthella m. fl. (1977). Erotiske folkeeventyr. Universitetsforlaget.

Beskow, E. (1924). Rejsen til landet Det Var En Gang. Gyldendalske Bokhandel. Kristiania.

Beskow, E. (1948). Puttes eventyr i blåbærskolen. Damm & Søn. Oslo.

Borgersen, V. (2012). Alle vi i Andeby. Aftenposten 06.10.2012, s.36-37. Nettside: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Alle-vi-i-Andeby-7010277.html 

Brown, J. (1980). Dumme menn og troll til kjerringer. En eventyrlig bok i kunsten å være to. Aschehoug, Oslo.

Brudal, P. (1993). Det ubevisste språket: Psykologi og symbolbilder i folkeeventyrene. Universitetsforlaget (3. opplag).

Clevin, J. (1945).   Strutsen Rasmus.  Gyldendalske Boghandel. Nordisk Forlag A. S. Copenhagen.

Clevin, J. (1948). Strutsen Rasmus får besøg. Gyldendalske Boghandel. Nordisk Forlag A. S. Copenhagen.

Djurklov, G. (1971). Folke-eventyr. Fabritius & Sønners Forlag. Oslo.

Eidsvåg, I. (2007). Stille stemmer - indre bilder. Om lesingens velsignelser, farer og fryd. Cappelen Oslo.

Ehrenreich, B. (2009). Livets lyse sider. Oktober forlag. Oslo.

Flack, M. & Wiese, K. (1947). Fortellingen om Andungen Ping.  Damm & Søn. Oslo

Geis, D. & Loeb, A (1953). Det lille toget som vant medalje. Ønskebøkene – Forlaghuset A.S, Oslo.

Gullestad, M. (1996). Hverdagsfilosofer: Verdier, selvforståelse og samfunnssyn i det moderne Norge. Universitetsforlaget.

Harris, J. C. (1987). Fortellinger av Onkel Remus. J. W. Eides forlag. Oslo.

Huygen, W. (2007). Den Store Nisseboken. Dreyers Forlag, Oslo.

Koksvik, M. (2007). Både gleden og sorgen er en sommerfugl. Solum forlag. Oslo.

Lewis, C. S. (2005). Legenden om Narnia. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

Loe, E. (2000): Hvor kommer virkeligheten fra? 18 samtaler med Arne Næss. Kagge forlag AS. Oslo.

Løkke, P. A. (2022). Psykoanalytiske teorier om ungdom. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 01.04.22, s. 268-276.  Nettside: https://psykologtidsskriftet.no/fagessay/2022/04/psykoanalytiske-teorier-om-ungdom

Moxnes, P. (2006). Learning group psychology, leadership and anxiety coping by use of fairy tales as an educational guide. Nordic Psychology, 58(1), 5–21.

 Moxnes, P. (2019). Samspill og Ledelse. Erfaringer med lederutvikling. Fagbokforlaget. 

Moxnes, P. (2021).  Eventyr i ledelse. Tidsskrift for Norsk Psykologforening.  Vol 58, nummer 11, 2021, side 970. Nettside: Eventyr i ledelse | Tidsskrift for Norsk psykologforening (psykologtidsskriftet.no)

Næss, A. (1999): Livsfilosofi – Et personlig bidrag om følelser og fornuft. Universitetsforlaget, Oslo.

Prøysen, A. (1949). Lillebrors viser. Tiden Norsk Forlag, Oslo.

Uri, H. (2021). Ut på eventyr. 13 + 1 eventyr som er snudd og vridd litt på. Papermoon forlag, Drammen.

Annet:

Eventyr for barna (1996). Orion forlag as. Tegninger av Tor Morisse.

Donald Duck’s Bokklubb (1984). Snehvit og de Syv Små rotekoppene. Hjemmets Bokforlag. Oslo

Kjell Totland © 2022

[1] I den forbindelse har jeg lyst til å sitere noe jeg leste i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (Løkke, 2022, s. 269), der forfatteren Per Are Løkke i en artikkel om «Psykoanalytiske teorier om ungdom» blant annet sier følgende:
- I dagens område for psykisk helse med mye gjøre-krav, står den lyttende holdningen som Freud utviste, i fare for å forsvinne. Freud fremstår derfor som radikal, ikke bare fordi han fremhevet betydningen av seksualiteten, men fordi han lyttet til flettverket av fortellinger og usynlige tråder som symptomene var innvevd i. I sine studier av selvbiografier slår Marianne Gullestad fast at menneskets trang til å skape fortellinger, mening og sammenheng står sentralt i alle livshistoriene. Hun påpeker også at behov for å skape sammenhengende livshistorier og evnen til refleksjon har blitt enda viktigere i vår tid (Gullestad, 1996). Når samfunnet blir mer fragmentert, akselererende, flytende, støyende og abstrakt, er det livsviktig for mennesker å sette sammen sine erfaringer til meningsfylte historier.

 [3]Jeg fant, jeg fant

Kronikk av Inge Eidsvåg, «Klassekampen» 19.07.2018

«Hvor utgangspunktet er galest, blir tidt resultatet originalest.»

Mange kjenner vel disse ordene fra Peer Gynt. Den middeladrende Per er i Marokko. Han kaster sine lystne øyne på den dansende Antira, og en måneskinnsnatt røver han henne på sin hvite hest. Hun protesterer, men forgjeves. Anitra forstår at skal hun slippe fri, må hun velge en annen strategi. Med søter ord kjæler hun hans forfengelighet og stormannsgalskap. Det virker. Peer er forelsket og gir henne alle sine smykker. Han hopper av hesten for å leie den. Nå vil han være hennes slave. Til og med ridepisken gir han henne.

Så skjer det som må skje: Hun gir ham et sviende rapp, snur hesten og rir i galopp tilbake til leiren. Peer bestemmer seg nå for å leve menneskenes historie om igjen ved å reise gjennom Egypt tilbake til Europa. Han innrømmer at hans forkunnskaper ikke er særlige grundige og at historiens mekanikk er underfundig, «men pyt; hvor udgangspunktet er galest…».

Dette er blitt tolket som uttrykk for Peers sedvanlige uansvarlighet. Men saken er at Peer har historien på sin side! Her er noen eksempler:

Arkimedes oppdaget prinsippet for legemers oppdrift i vann, da han la seg i badekaret. Han ble så begeistret at han sprang naken ut på gaten og ropte «Eureka, Eureka»!

Christofer Columbus skulle finne India og kalte derfor folket han møtte for «Indianere».

Alexander Flemming opplevde at en muggsopp ved et uhell var kommet ned i en petriskål med stafylokokkbakterier. Soppen drepte bakteriene, og dermed var penicillinet oppfunnet.

De gule post-it lappene ble til fordi noen lagt et mislykket lim, som nesten ikke klebet i hele tatt.

Og hva med Ibsen selv? Jeg tror ikke han planla å skrive et verdensdama, da han første gang hørte sagnet om en reingjeter fra Sødorp i Gudbrandsdalen. Men fortellingen levde i ham, og en dag begynte han å skrive.

«Jeg fant, jeg fant» sa Espen Askeladd og plukket opp en død skjærunge, et skålbrott, et kroket bukkehorn og en utgått skosåle. Ikke fordi han hadde en strategisk plan for hvordan prinsessa kunne målbindes. Askeladdens brødre, som hadde fått karriereveiledning før de dro heimefra, rådet ham til å kaste det han fant. Men Askeladden mente han hadde slikt å gjøre og slikt å føre. Ikke særlig målrettet – men det var han som vant prinsessa og halve kongeriket.

Ser vi oss tilbake i historien, oppdager vi at noen av de største omveltningene aldri var planlagt. Vi kan nevne jordbruksrevolusjonen, folkevandringene, industrialiseringen, urbaniseringen, klimakrisen, sovjetkommunismens fall, med mer. Det bare ble slik.

Og moralen? Tro aldri at vi kan styre og kontrollere alt. Livet selv er en reise uten verken kart eller angitt ankomsttid. Men vi finner fram til slutt.

[4] Jeg fant vel også her en viss trøst i juleheftene om «Snøfte Smith», som åpenbart hadde det mere rotete hjemme hos seg enn det jeg hadde!

[5] Et eksempel på dette er fortellingen om mauren og gresshoppen der «selvsagt» gresshoppen med sitt glade og bekymringsløse liv er den man skal ta avstand fra.

[6] Og fortsatt kan jeg oppleve å få en tåre i øyekroken når jeg ser denne filmen.

[7] Her er noen eksempler på dette:

Onkel Remus forteller (kanskje ikke lenger helt politisk korrekt), Hardy-guttene, GGB-bøker, GGG-bøker, Tarzan, Jungelgutten Bomba, Hjortefot, Davy Crocket, X-Bar-X guttene, Smultringene, Biggles, diverse romfartsbøker, Trollkrittet, Baron von Münchausen (der halvparten må tas med en klype salt, og resten er rent jug!), 1001 Natt (spennende lesing når man nærmer seg puberteten), Decameronen (det også!) og Tidleg På Våren (vidunderlig beskrivelse av puberteten), Det Beste, Malerkattene, og seriehefter som særlig Donald Duck & Co (med historier som også bidro til at jeg ble psykolog), men også Daffy Duck, Finbeck & Fia (med sosiale stiger, nyrikhet, misunnelse, snobberi, forfengelighet, konformitetspress, narsissisme og ulike laster), Alle Barns Blad, Detektivmagasinet (masse spenning), 91 Stomperud, Blondie, Snøfte Smith (som er mer rotete enn meg), Skipper'n, Lille Lulu, Trulte, Hakke Hakkespett, Vill Vest, Præriebladet, Hauk (spenning i verdensrommet), Seriemagasinet, Fantomet og Illustrerte Klassikere (som var en døråpner for klassiske fortellinger).

Og av de figurene jeg da fant, var det noen jeg selv identifiserte meg med, spesielt Rasmus Klump (på norsk: Bamse), Putte og Fix & Foxi, som alle fremstod som idealer og forbilder på grunn av deres optimisme, positive syn på livet og vennlige måte å møte andre på. I Detektivmagasinet var også Knut Gribb med sin respekt for andre mennesker en figur som fascinerte meg.

 I Donald Duck &Co var det nok ikke den impulsive Donald Duck jeg identifiserte meg med. Da var det nok lette å identifisere seg med den litt sosialt klønete Langbein! Og Donald Duck & Co har nok ikke bare satt sitt preg på meg, men også på mange andre i Norge (Borgersen, 2012).

Og jeg har ofte likt meg «bakerst i køen», i likhet med «Minsten» i «Snehvit og de 7 dverger» og «Lillebror» som plukket blåbær i et lokk.

Figurer som jeg IKKE identifiserte meg med var nok Lasse Lur (fra Putte), Lupo (fra Fix & Foxi), Fia (fra Finbeck & Fia), og i hvert fall ikke den «glatte» og tilsynelatende vellykkete Fetter Anton fra Donald Duck & Co, som for meg var en like stor anti-helt som den sleipe Fredrik i Knoll og Tott!

Bøkene om «Strudsen Rasmus» (Clecin 1945; Clevin 1948) likte jeg å lese som liten, men som voksen forstod jeg disse bøkene hadde en stereotyp og lite sympatisk fremstilling av de som bor i Afrika, noe som sett med dagens øyne i aller høyeste grad må kunne beskrives som politisk ukorrekt.

Og av sanger med eventyrpreg så kommer fortsatt fort tårene når jeg hører «Teddybjørnens vise» av Alf Prøysen.

[8] Og her kjenner jeg meg igjen når Inge Eidsvåg beskriver hvordan lesing i sin alminnelighet virket på ham (Eidsvåg, 2007):

-  Når ei bok gikk mot slutten, kjente jeg alltid en tristhet inni meg. Det kan ikke slutte ennå! Jeg var som piken med svovelstikkene, som vendte det ene bladet etter det andre, og som ante at snart var det over….Det jeg leste, fortsatte å leve i meg hele dagen og kvelden. Ikke som tanker, slik jeg husker de i dag, men som en stemning som farget mine øvrige opplevelser. Ubevisst begynte jeg å se landskapet rundt meg slik Duun og Fønhus skildret det. Og jeg merket på en forunderlig måte at bergene og trærne og sjøen forandret seg. Jeg sanset annerledes enn før: Vinden suste friskere, fuglene sang mer intenst, solnedgangen fikk et lødigere skjær. Var det innbilning – eller hadde lesingen gitt meg nye sanser? (s. 20-21).

[9] Se for eksempel «Legenden om Narnia» (Lewis, 2005)

[10] For eksempel viser det seg at mange som er født i perioden rundt 1980, kan fortelle om hvor grepet de ble av Disney-filmen «Løvenes Konge». Jeg blir ikke grepet av den. Og når jeg forteller om den første tegnefilmen jeg så om «Peter Pan» da jeg som 5-åring slapp inn på Colosseum Kino og hvor grepet jeg ble av den filmen, så viser det seg at de fleste andre som ser den filmen i dag, ikke opplever filmen på samme måte som meg.

[11] Children - much more interested in animals than toys (zmescience.com)

[12] Eksempler på dette er «Eventyr for barna» utgitt på Orion forlag (1996) og «Asbjørnsen og Moe eventyr i utvalg» ved Jo Tenfjord (1978).

[13] For å si som Tommy i «Tommy og Tigern»: Pappa, kan ikke du lese om Hamsteren Huffe og lille Gluffe og lese med pipestemme og lage de rare lydene du vet, og synge Huffes hoppesang? Selv har jeg også prøvd å fortelle om «Karius og Baktus» ved å etterligne måten de snakker på fra versjonen til Ivo Kaprinos dukkefilmer.  Og det fungerte greit. 

[14] Noe som også gjenspeiles i boka «Ut på eventyr. 13 + 1 eventyr som er snudd og vridd på» (Uri, 2021), der 13 klassiske eventyr har fått sin egen vri, tilpasset vår moderne kultur, men uten at kjernen i eventyrene av den grunn har blitt borte, og der vi møter figurer som Askelise, Mumla Gåsegg, Rød-Mette og Ask.

[15] Mormorhistorier - www.mormorshus.dk: Der var en gang en konge, der havde tre sønner. Den ene hed Skrat, den anden Skratskratterat, og den tredie Skratskratteratskratskrirumskrat. Der var også en anden konge, der havde tre døtre. Den ene hed Sip, den anden Sipsippernip, og den tredje Sipsippernipsipsirumsip. Da de var blevet voksne, giftede den ene konges sønner sig med den anden konges døtre. Skrat fik Sip, Skratskratterat fik Sipsippenip, og Skratskratteratskratskrirumskrat fik Sipsippernipsipsirumsip. Og de levede lykkeligt til deres dages ende.

[16] Et eksempel på dette fra mitt liv er fortellingen «God dag mann! Økseskaft, som jeg som i første omgang bare syntes var morsom fordi ferjemannen som fikk besøk av lensmannen misforstod, fordi han hørte dårligere. Senere forstod jeg komikken i uttrykket «sprukken i begge ender». Siden så jeg det tragiske i at ferjemannen med sine hørselsproblemer kunne bli oppfattet som mindre begavet, og tenkte mer på konsekvenser av kommunikasjonsvansker i ulike sammenhenger.

[17] Et eksempel på dette fra mitt liv er fortellingen om «Kong Midas», hentet fra gresk mytologi. Da jeg hørte fortellingen som liten, synes jeg det hele var morsomt og spennende, og jeg flirte nok litt av den dumme kongen. Men følelsen av det kanskje også lå noe mere i denne fortellingen, gjorde at jeg ikke glemte den så lett. Så senere tenkte jeg en del på kongens dilemma, hans kortsiktige gevinst og konsekvensen av å tenke at gull kunne løse alle hans problemer. Siden har jeg nok møtt meg selv i døra og opplevd at denne fortellingen sier meg noe om at alt har en begrenset verdi og viktigheten av å finne balanse på ulike områder i livet. Og når det gjelder fortellinger med «balanse i livet» i livet har jeg også blitt inspirert av eventyr med som setter søkelys på «gode opplevelser, glede og moro» på den ene side og mer langsiktige perspektiver knyttet til «arbeid, mening og gode resultater» på den andre siden. Da tenker jeg for eksempel på Morten Skogmus i «Hakkebakkeskogen», Æsops fabel om «Mauren og Gresshoppen» og «Hakuna Matata» - livsstilen fra «Løvenes Konge». Og min lærdom her har vært at jeg har lett for å fordype meg mye i all slags «måtting, skalling, burting og plikting», og at det går på bekostning av det å kunne slappe av og kose og glede meg i hverdagen.

[18] Slik som når foreldre og barn kan leke «Titt-tei» med barn, og barnet til sin store glede og lettelse oppdager at mamma eller pappa ikke var borte likevel.

 [19] Som ikke ser ikke ut til å være så forskjellig fra alle de «slemmingene» man finner i dataspill som Zelda, Minecraft og Super-Mario.

[20] Se mer om dette her: How Wealth Reduces Compassion - Scientific American

 [21] Opprinnelsen til forestillingen om trollet kan selvsagt diskuteres. Et forslag til en slik opprinnelse finner jeg i en bok som heter «Troll – det norske trollets forskrekkelige liv historie» (Ingunstad & Solem, 1993), der forlaget sier følgende:

- Sagn, fakta og fri fantasi danner til sammen en freidig fortelling som i ord og bilder formidler trollenes liv og historie, og forskrekkelige møter mellom troll og mennesker.

 Og om opprinnelsen til forestillingen om troll sier forfatterne her følgende (s. 11):

-          Så lenge det har vært mennesker på jorden, har det eksistert troll. Menneskene har alltid vært redd dem, og med god grunn. Troll er farlige. Redsel kan gjøre enkelte mennesker forvirret. De innbiller seg å se troll der det ikke er noen, de forveksler troll med andre levende vesener eller naturfenomener, mens de snur ryggen eller lukker øynene når de står overfor et. Steinaldermennesket trodde at mammuten var et troll. Med sine to pukler og langraggete, lurvete kropp, så de ut som troll. Særlig de gamle som var ferdig med sjette og siste tannfelling. For å mane dem bort, risset steinaldermennesket bilde av dem i huleveggene der de bodde. Mens de virkelige trollene, som menneskene trodde var fjell, knauser og nuter, gikk de rett forbi uten å blunke. Noen fikk betale dyrt for det. Trollene representerer det onde i verden og kjemper mot alt det gode. Før kjempet de mot gudene. Så kjempet de mot kristenkongene og kirken. Deretter mot askeladder og prinsesser. I dag kjemper de mot alt på en gang.

Om dette er sant eller ikke, er vel kanskje ikke det viktigste, snarere hva denne forestillingen betyr for oss og gjør med oss. Selv liker jeg det som Olav Bø (professor i folkeminnevitskap / folkloristikk) innledningsvis i den samme boka sier om dette:

- I dag vil ingen nekte for at truene og dikninga som byggjer på truene, er del av kulturhistoria. Naturen ville bli mindre spennande og tilværet vårt fattigare om ikkje tru og dikting fekk vere med også på dagens vandringar.

[22] Det finnes også mange andre rollefigurer i folkeeventyrene som beskriver grunnleggende personlighetstrekk – såkalte «Arketyper»  -  som vi alle bærer på, og som har som fellestrekk at de alle er tvetydige.  De 12 personlighetstrekkene er hentet fra Carl Jung, og er som følger:

1.  Den vise – som først og fremst lar seg styre av sin egen klokskap og logikk, men som samtidig er mindre mottagelige for det mystiske og irrasjonelle.
2. Den uskyldige – som møter verden med optimisme uten å være forutinntatt, som søker lykke, som ser det gode i alt, og som vil det beste for alle andre, men som også kan bli naiv og vegre seg for det som er vanskelig og ubehagelig.
3. Utforskeren - som legger av gårde uten en klar rute og er alltid åpne for nye ting og eventyr, men som på den andre siden heller aldri blir fornøyd eller kommer i mål.
4. Herskeren – som kan fremstå både som en klok og god leder, men som også kan være en tyrann.
5.  Skaperen – som er den nyskapende og kreative, men som også står i fare for å bli for utflytende og lite målrettet i sin kreativitet.
6. Omsorgspersonen – som vil hjelpe alt og alle, men som også kan risikere å bli en martyr og ikke ta vare på egne behov.
7. Magikeren – som stadig fornyer seg selv og andre, men som samtidig står i fare for å gjøre det positive til noe som er negativt.
8. Helten – som bruker alle sine krefter som å kjempe for makt eller ære, men som kan streve med å håndtere et nederlag eller å sette seg for store mål
9. Rebellen – som bevisst går på tvers av gjeldende normer og regler og bryter i gjeldende konvensjoner og derfor går motstrøms, men som står i fare for å provosere andre eller å bli selvdestruktive.
10. Elskeren – som har mye hjerte og følsomhet og selv vil bli møtt på den samme måten, men som kan bli fanget nettopp i dette med nytelser og opplevelser.
11. Narren – som liker å le, til og med av seg selv, som bryter ned egne og andres masker, men som også kan fremstår som respektløse og vulgære.
12. Den foreldreløse – som mener at noen utenfor dem selv er ansvarlig for problemene sine, som derfor gjerne møter andre som har det som dem med forståelse og sympati, men som lett kan havne i sin egen offerrolle og belaste andre med sin selvopptatthet.

I denne forbindelse er det også verd å merke seg psykolog Paul Moxnes (2006; 2019; 2021), som hevder at eventyr kan kommunisere og bevisstgjøre moral og menneskelige verdier til oss, for eksempel i arbeidslivet.

[23] Og når det gjelder barns tilegnelse av moral og normer så mener jeg at det å identifisere seg med helteskikkelser - enten de hentes fra virkeligheten eller fra fantasiverdenen - har en minst like stor effekt som det å møte dem med fornuftsbaserte argumenter og begrunnelser.

[24] Her ser det også ut til at H. C. Andersen har det samme fokus som Sigmund Freud, nemlig menneskets behov for «etterarbeid» av opplevelser fra barndommen. Og dette står som en kontrast til de norske folkeeventyrene og Carl Gustav Jung, som begge har søkelys på fremtidsmuligheter og det å nå sine mål. Og disse to perspektivene utfyller og supplerer hverandre, ved å bidra til å skape en helhet i livet vårt.

Og for å utdype dette, kan man si det slik:

Ved lesing av eventyr regrederer mennesker til et mer primitivt, ikke-intellektuelt stadium, lignende det som skjer i drømmer og ved psykoanalyse. Og voksne kan, ved å lese folkeeventyr, gjøre seg nyttig ”etterarbeid” med  egne uavklarte følelsesmessige hendelser fra barndommen. Eventyrene til H. C. Andersen har her ofte et visst melankolsk preg over seg, og har en tendens til å se tilbake på knuste drømmer, triste minner og tidligere sorg. Hans eventyr bærer nok også preg av både hans egen oppvekst og senere liv.

 På den andre siden fremstår Carl Gustav Jung med et optimistisk menneskesyn: Vi søker alle gjennom livet modning, vekst og utvikling for å blir et ”helt” menneske. Eventyr er et av flere midler for å oppnå dette. Mennesker velger selv eventyr de kan nyttiggjøre seg av, og på hvilket nivå de skal fortolkes. Jungs råd er her: ”Les en masse – les alt du kommer over –  glem så det hele” – og la det så få virke.

Eventyrene til Asbjørnsen og Moe har her ofte et preg av nettopp slik fremtidsoptimisme og selvrealisering: Det er alltid ”det gode” som før eller senere seirer. Og gull og de belønninger som kommer på slutten av fortellingen er i virkeligheten psykologisk gull.

Det er også verd her å nevne Rudolf Steiner som sier at alle mennesker har en naturlig evne til å danne spontane bilder og symboler som man skaper og identifiserer seg med, og som danner grunnlag for syntetisk tankevirksomhet og evne til å fatte helhet og sammenheng.

[25] I psykologien kalles denne retningen for «introspeksjonisme».

[26] Dette så jeg en gang et eksempel på fra PP-tjenesten, der en barnehage kunne fortelle om ei 5 år gammel jente som ville at de ansatte skulle fortelle denne historien på nytt og på nytt – et barn som det skulle vise seg var utsatt for omsorgssvikt.

[27] De norske folkeeventyrene var opprinnelig beregnet på voksne. Alt ble heller ikke publisert den gangen. Og noe kom heller ikke lengre enn til skrivebordsskuffen. Og det var nok heller ikke helt uten grunn at Camilla Collett snakket om «den oprindelige Raahed» i de litterære folkeeventyrene. Som et eksempel på hvordan et eventyr ble redigert, kan jeg nevne eventyret om «Prinsessen som ingen kunne målbinde» der prinsessen som bekjent svarer «Det er varmere i glohaugen», mens det opprinnelig stod «Det er varmere i min bakerovn», et tvetydig utsagn som gjør det lett å forstå at brødrene til Askeladden ble satt ut. (Asbjørnsen, Moe, Natuhella m. fl. 1977). Så det vi sitter igjen med nå, er en versjon som har gjennomgått en viss redigering og sensur før den kunne bli presentert som lesestoff for barn i 1883.

[28] Kjempen og hans hustru: Et ektepar som spiller et spill med gjentatte replikker og gjensidig manipulering og kontroll: Kjempen har selv en truene atferd. Hans hustru fører ham bak lyset, trøster ham, har selv rollen som martyr, og gir kjempen skylda for at de ikke kan leve i et åpent fellesskap. Her er det ikke kjempen som er ”skurken”, men hans hustru som spiller et dobbelt spill, som driver med skjulte allianser med noen utenfra. Utad fremstår imidlertid kjempen som ”den skyldige”.

 Tittmus og Tattmus:

• Et ektepar som har resignert ved å dekke over forskjellene mellom dem, fordi det å forholde seg til forskjellighetene førte til utålelige konflikter. Resignasjon for å oppnå ”fred og ro”.
• Et blodfattig ekteskap. Kan de bryte ut?

Fiskeren og hans hustru:

• ”Mye vil ha mer”.
• En ekstremt krevende hustru med en mann som gjør alt han kan for å behage henne. En perfekt kombinasjon?
• Er han underdanig? Tar han hensyn til egne behov?
• Er hun takknemlig? Hvordan reagerer hun når han ikke lenger vil imøtekomme hennes ønsker?

 Den halve koppen med te:

• Mannen som har valgt sin livspartner på et sviktende grunnlag: ”Den kvinnen som imøtekommer mine forventninger vil gjøre meg lykkelig”.
• Drømmen om det lykkelige samliv. Illusjoner og fantasiforventninger.
• Hva når den første forelskelsen har ”lagt” seg og hverdagen kommer?

 Dumme menn og troll til kjerringer:

• To kjerringer som krangler om hvem som hadde den mest lettlurte mannen. Begge klager og skryter av sin egen manns dumhet.
• Er mennene villig til å gjøre seg sine egne refleksjoner, eller tillater de at kjerringene alltid skal bestemme hva de mener og føler, og hvordan ting skal oppfattes? ”Hun synes ikke at jeg liker det”.
• Hvilke fordeler har mennene av å oppgi sin egen evne til å vurdere?
• Menn som er i dialog.
• Hvordan mennene hevner seg.

Herren i huset:

• ”Topdog – Underdog”. Hustruen som kuer og ydmyker sin mann overfor andre. Uansett om mannen gjør som hustruen sier, bekrefter han at han er kuet.
• Hustruen har en rolle i forhold til mannen som de aldri har inngått noen avtale om at hun skal ha.
• Når hoveddialogen mellom ektefellene er knyttet til hvem som skal ha makt.
• Det krever alltid to mennesker for å definere et forhold.
• Ektefeller som bruker hverandre for å tilfredsstille egne behov (hun: Å kontrollere, han: Å bli kontrollert).
• Greier de to å ha et metaperspektiv på hva de egentlig holder på med?

Kjerringa mot strømmen:

• Mannen som ikke tar ansvar for sin egen situasjon, men fremstiller det som om det er hustruens feil at hun er så ”vrang”. Hustruen som venter på at mannen skal si noe, slik at hun får noe å være ”vrang” på. Sammen representerer de et destruktivt par, uten rom for gjensidig omsorg. Et fastlåst, langvarig forhold: ”Hun har alltid vært slik”. Han henter sine forestillinger fra at han personlig kjenner til hennes barndom, at det har gått ”rykter på bygda” om hvordan hun er, og/eller at hennes foreldre forteller hvordan hun ”er”. Hennes motiv: I ren hevn bekrefte hans forestillinger om henne. Hvordan stereotype oppfatninger om sin ektefelle kan ødelegge et forhold.

Gudbrand og kona hans:

• Hustruen som viser en forsonende holdning til mannens klønete avgjørelser, som ser hans motiver (handling til det beste for ektefellene), som ikke bruker hendelsene til å posisjonere seg overfor mannen, som ikke sårer sin mann med ”hvorfor” eller ”hvorfor skal du alltid...”.
• Mannen som slipper å forklare og forsvare seg.
• Mannen som ikke utnytter situasjonen til å fremstille sin hustru som naiv og dum.
• Et forhold der ”det å ha rett eller feil” ikke er i fokus, men tillit, respekt og omsorg.

Kongen og den fattige mølledatteren (”Rumlingen”):

• Mannen som kommer med fagre løfter, men som aldri blir fornøyd med sin hustru, uansett hva hun gjør.
• Hustruen som håper at et barn i ekteskapet vil endre mannens grådighet og generelle utilfredshet.
• Drømmer om at ”det vil sikkert ordne seg” / ”det går seg sikkert til” – henvisning til magi og trolldom – noe ”utenfra” som vil løse problemet uavhengig av ektefellene og som gjør at halmen blir til gull.
• Hustruen som må løse problemet alene.
• Problemene (”Rumlingen”) som stadig dukker opp på nytt.
• Mannen som kan ”bruke” sin hustrus bakgrunn og status mot henne.
• Mannen som gifter seg med en kvinne pga en myte som ikke er reell.

Mannen som skulle stelle hjemme:

• Diskusjonen om ”er du det eller jeg som har det hardeste arbeidet”?
• Påstanden om at ”du trenger meg mer enn jeg trenger deg”.
• Når tradisjonelle arbeidsfordelinger utfordres, f.eks. fordi hustruen vil ”ut” i arbeidslivet.
• Hvordan mannen reagerer når hun vil eksperimentere med sin egen uavhengighet og definere seg som likeverdig (arbeidsliv, seksualitet, mm).
• Mannen som ikke vil gi sin kone anerkjennelse for det ansvar hun tar før han selv har prøvd seg på det.
• Mannen som på sin klossete måte ber om anerkjennelse for sitt forsøk på å legge til rette for at hun kan komme seg ut i arbeidslivet.

  [29] Og når jeg som bestefar møter mine barnebarn, opplever jeg noen ganger at vi samles rundt eventyrene som en felles eiendom, en felles skatt og et felles rike, noe som får meg til å tenke på et dikt av André Bjerke som heter «Barnet og oldingen»: 

Når barn og olding møtes, kan de minne om landsmenn utenlands: De har kontakt ved første smil – og før et ord er sagt, vet begge hvilke stikkord de skal finne. - Et indre brorskap synes å forbinde de to: frimureriets pakt. De lever i den samme grensetrakt, hvor begge er som seende blant blinde. Skjønt de er adskilt ved en kløft i tiden, og skjønt den ene blir, den andre var, kan de forenes i en felles viden: ”Ja, jeg har gjenkjent deg! Vi to er like, vi er naboer av natten – vi som har en ordløs visshet om det skjulte rike.”

 [30]  Som han sier:

- Å leke med dukker stimulerer fantasien. Og det holder liv i hjernen og kan øke vår evne til å tenke. Og så gir det oss gode opplevelser. Ja, det øker vår evne til å føle. Følelser som ellers ville ligget brakk våkner til liv. Jeg tror at når vi føler mer, da er vi mer også. Og når vi er mer, da er vi blitt beriket og blir mer fornøyd. For meg er det en hovedsak at voksne på mange områder bør fortsette å være som barn, samtidig som de er voksne. Dypt inne i oss er vi nemlig det barnet vi en gang var. Det høres kanskje litt underlig ut. Men sånn er det: Jeg har erfart det. Verden er et sted som krever alvorlige voksne. Men vi må ikke ta oss selv så alvorlig at vi slutter å smile og leke. Særlig når man er blitt fire og nitti år -- jeg tror det er det jeg er -- er det viktig å ikke ta livet for alvorlig (http://arnenæss.no/kaaserier/Leke%20med%20dukker.pdf)

[31] Lørdag 26.02.22 skrev Martha Tveit et innlegg i «Klassekampen» under tittelen «Notat om undringslitteratur». Hun tar her opp et, etter min mening, interessant tema om hvordan fantasien en periode har vært lite til stede i den norske litteraturen, men at dette nå ser ut til å snu. Dette ser jeg på som en motreaksjon til reduksjonismen i vår kultur og som et uttrykk for at vi mennesker egentlig er skapt for det å kunne fantasere og å kunne leve i undring omkring hva som egentlig er virkelighet. Her er noen sitater fra det hun skriver:

-          De siste årene har det vært gitt ut mange norske romaner krydret med et lite knippe fabulering, et lite dryss med folketro, en snert «ikke-enda-teknologi».

-          Men selv når Karl Ove Knausgård har begynt å veksle mellom det overnaturlige og det virkelighetsnære i sine romaner, er det ikke da på tide å gi denne typen bøker en egen sjangerbetegnelse på norsk.?
I de engelske språkområdene har «specualtice fiction» blitt en populær merkelapp de siste årene.

-          Det karakteristiske for «speculative fiction» er at handlingen både er lagt til vår virkelighet her og nå, og til en tenkt fremtid. Det skilles ikke mellom det som er, det som kan bli og det som kunne ha vært. Man forestiller seg radikalt annerledes verdener, nye teknologier og alternative sosiale konstellasjoner. Det handler om å se for seg nye muligheter, for individet, mennesket og planeten.

-          I sin gullalder introduserte Bing og Bringsværd ordet «fabelprosa». Det er et flott begrep som rommer mye.

-          For «speculative fiction» er ikke bare underholdning, men en lekeplass for nye tanker, en målbevisst bruk av fri fantasi.

-          Jeg foreslår å oversette «speculative fiction» med «undringslitteratur»

-          Det ligger altså en nysgjerrighet og et spørsmål der. Men det antyder også en positiv og uskyldig innstilling til verden, vi snakker for eksempel om «barnslig undring». Dermed fanger begrepet «undringslitteratur» essensen av denne litteraturen som mangler et sjangerhjem; vi snuser og plukker på det ukjente, og vi håper at alt vil går bra.

-          For «undringslitteratur» er ikke bare magi, påfunn og fabulering- For å få til endring i samfunnet må vi først se for oss noe annet; ny teknologi, innovasjon, alternative måter å leve på, enn annen fremtid. Å gruble, pønske og å undre på «hva om», er derfor noe av det viktigste vi gjør.

Slik «undringslitteratur» er noe jeg kjenner igjen fra «Stålmannen» (senere «Supermann») som bor i Metropolis og «Lynvingen» («Batman») som bor i Gotham City, og som jeg leste om på 50-tallet. Dette var en del av DC-serien, som forsvant for 20 år siden, til fordel for det som heter  «Marvel comics». Og «Marvel movies», som en del av vår tids «Speculative fiction». Og i sitt innhold og symbolbruk ser dette ut til å fange opp noe av de samme som folkeeventyrene i sin tid gjorde. Og deres popularitet mener jeg henger sammen nettopp med dette: Når alt kommer til alt, så har mennesker, den gang som nå, et behov for å gruble, fantasere, drømme og undre seg.

Jeg har også lurt på om dette med å kunne undre seg ikke bare er naturlig behov for oss som mennesker, men at det også et fenomen som er livsnødvendig å holde ved like. Jeg har nylig sett et intervju med den amerikanske forfatteren Marilynne Robinson på YouTube (Marilynne Robinson on Faith, Capitalism and Democracy ) som blant annet snakker om det å ha respekt for den menneskelige hjernes fantastiske egenskaper, og hvordan vår kultur i realiteten motarbeider alt som har å gjøre med kreativitet, åpenhet, undring og nye erkjennelser som kan utvikle kulturen vår. Her tror jeg at nettopp reduksjonisme og forenklinger samt krav om ensrettet og målbar kunnskap og ferdigheter i utdannelsessystemet, i politikken og mer generelt i kulturen, er et alvorlig problem. Her har jeg også sans for Arne Næss som i sin filosofi er opptatt av Possibilismen (som innebærer at alt er mulig og ingen ting kan utelukkes) og det å ha respekt for den enkeltes følelser og opplevelser (Næss, 1999). I et intervju med Arne Næss stiller Erling Loe (2000) følgende spørsmål til Arne Næss: - I Norden i dag er det mange hundre tusen studenter, og selv lærere klager over passivitet og overdreven fokusering på karakterer. Studentsamfunnets debatter er sjelden spennende nok til at dagsavisene gidder å nevne dem. Økonomi kan neppe være hele forklaringen til at vi har mistet det askeldaddenske ved oss og er blitt antioriginale som Per og Pål? Og Næss svarer her følgende: Jeg mener en del av grunnen er examen philosophicum. Man blir gitt et pensum – det er absurd. Filosofi er ikke et fag!
 Jeg har også sans for det kritiske perspektivet til den amerikanske forfatteren Barbara Ehrenreich (2009) som er kritisk til den såkalt «Positive Psykologi» med sine lettvinte og overflatiske løsninger, men som til gjengjeld etterlyser mennesker som kan være reflekterte, selvstendige og  kritiske, og som våger å motsi autoriteter og gjeldende konvensjoner, ikke helt ulikt gutten som våget å si at Keiseren var uten klær og Askeladden som sa «jeg fant, jeg fant» og som våget seg ut i nytt og ukjent terreng.

[32] Og når det gjelder dette med identifikasjonsobjekter, har jeg merket meg at noen fortellinger og eventyr har med seg kontrastfylte personer der man etter min mening egentlig står fritt til hvem av de man vil identifisere seg meg, ta avstand fra eller se opp til. Her er noen eksempler på dette:

1. Fra Kjell Aukrust sin verden: Ludvig (som nok jeg ligner mest på) og Solan Gundersen.
2. Fra Æsops fabler: Mauren (tenker framover, men er ikke «til stede») og Gresshoppa (er «til stede», men tenker ikke framover).
3. Fra Thorbjørn Egner: «Karius og Baktus».
4. Den arbeidsomme og fornuftige «Morten Skogmus» og hans venn og sorgløse trubadurvenn «Klatremus», i «Hakkebakkeskogen» til Torbjørn Egner. Se også gjerne nærmere på alle de menneskelige prototypene og den særegne kulturen man finner i nettopp denne fortellingen. (Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen – Wikipedia)
5. Og for oss eldre er det kanskje også noen som husker karakterene «Tulutta og Makronelle» fra «Barnetimen» på 50-tallet, der den alvorlige og myndige og Makronelle stadig må passe på den mer impulsive Tulutta, med den stadige replikken: «Nei, men Tulutta da!».

Noen ganger tror jeg også mennesker «finner» hverandre, fordi man opplever at «den andre» har noe av det man selv føler man mangler. Det har i hvert fall vært min erfaring.

[33] Se mer om dette her: https://forskning.no/psykologi-barn-og-ungdom/fantasivenner---usynlige-men-sunne/1047152

Kommentarer