Delaktighet i egen utredning

(Publisert i "Psykologi i kommunen" nr. 3. 2015, s. 55-57)

Vår venn, som vi kan kalle for Markus, går i 9. klasse på ungdomsskolen og sitter i klassen der det undervises i matematikk. Han har i den senere tiden vært hos en pedagog og en psykolog. Han har forstått at det har vært noen møter om ham, men vet egentlig ikke så mye om hva alt dette har dreid seg om, og egentlig misliker han hele greia.

Da kommer skolens spesialpedagog inn i timen, går bort til ham, og sier halvhøyt, så i hvert fall de nærmeste elevene rundt ham hører det: "Markus, det er fint om du kan bli med ut i mattegruppa. Du skjønner det at nå har vi funnet ut hvorfor matematikken er så vanskelig for deg, og i mattegruppa kan du få mer hjelp med det. Du kjenner jo flere av de andre elevene som er der." Markus blir sjokkert og handlingslammet, og føler det omtrent som når en bilfører vinkes inn av politiet og blir bedt om å rulle ned vinduet - nummen og redd. Han ser seg rundt. Tilsynelatende er det ingen som reagerer, men han vet utmerket godt at i hans klasse kan dette fort bli en snakkis - "Markus har begynt i Onsegruppa, der hvor også Raymond og Kenneth går!' Tankene surrer fort rundt i hodet til Markus. "Hva f.... skal dette bety? Så det er dette de har holdt på med! Tror de jeg er en idiot! Ikke f.... om jeg går ut til den gruppa". Så han nekter å gå ut.

Spesialpedagogen forlater klassen med uforrettet sak, og dagen etter blir Markus kalt inn til en samtale med kontaktlærer og spesialpedagogen som forklarer ham om hvilke rettigheter han har, hvorfor han trenger spesialundervisning, og hva som blir de faglige konsekvensene av å ikke gå ut i mattegruppa. Samtidig oppfordrer de ham til å ta mer hensyn til egne faglige behov enn det at han skal bli en snakkis i klassen. "Det der må du bare heve deg over", sier de. Men Markus holder på sitt. Så neste skritt blir et samarbeidsmøte med skole, PPT og foreldre der man diskuterer hvordan man kan få motivert Markus til å ta imot hjelpen og hvem som bør snakke med ham om dette. Enden på denne visa blir kanskje at Markus til slutt må gi seg, han blir med ut i mattegruppa men samtidig med et indre sinne, fordi han innser at dette er det minste av to onder. Riktignok risikerer han å tape ansikt i klassen, men til gjengjeld slipper han alt maset fra de voksne. Kanskje han også innser at det kan være et visst poeng i det de voksne sier, selv om han følelsesmessig er svært delt på dette.

Hvis skolen er heldig vil Markus etter hvert oppleve såpass fremgang i matematikkfaget at hans motivasjon og engasjement for å bli fulgt opp i gruppe vil øke. Men det finnes også en annen utgang: At forvaltningen synes de har gjort en god jobb - for nå får Markus det han har rett til. Men utbyttet av spesialundervisningen er i prinsippet lik null, respekten for de voksne har blitt mindre og hans mistrivsel på skolen er større enn før.

Jeg kjenner til klientsaker som inneholder alle, eller deler av, elementene i denne fortellingen. Og det slår meg at her blir alle tapere: Eleven får ikke hjelp med sine lærevansker, eller har i realiteten lite utbytte av tilpasningen i faget. Skolen får ikke gitt eleven det han har rett på, og skole og PPT har kastet bort mye tid og krefter.

Kunne dette vært unngått? Kanskje. Men helt enkelt er det ikke. For denne historien om Markus illustrerer et systemproblem som berører både Markus, skole og PPT, nemlig at det er lite kultur for at en elev skal være delaktig i prosessen med sin egen utredning.

La oss se på følgende scenarie: Mattelærer registrerer problemet hos Markus, men tør ikke ta dette opp med Markus, snarere finner det mest hensiktsmessig å ta dette opp med kontaktlærer og skolens spesialpedagog, slik at de kan vurdere hvordan de videre skal ta opp denne saken. Kontaktlærer / spes. ped. tar da dette kanskje opp med Markus, men på en forsiktig måte, så han ikke skal motsette seg en utredningsprosess. Eller de finner ut at siden Markus i utgangspunktet er en "vrien" elev, som aldri vil høre snakk om at det "er noe med ham", så tar de i stedet en kontakt med hjemmet, med henblikk på en kartlegging på skolen, ev. i neste omgang en videre henvisning til PPT. Siden Markus har problemer med matematikk tas det da en M-prøve, men da på en diskré måte, ved at hele klassen får en M-prøve. Samtidig gjøres det noen spede forsøk på å hjelpe Markus med matematikken i mattetimen, men her er Markus egentlig ikke samarbeidsvillig, fordi han merker at han behandles på en "annerledes" måte. Markus, for sin del, dr..... egentlig i hele faget, fordi han ikke skjønner så mye av det klassen holder på med, eller hva han i det hele tatt skal bruke alt dette til. Dessuten er han overbevist om at det å få standpunktkarakteren 2 i matematikk er helt feil, og at han i hvert fall burde hatt 3, når han tenker på all den tiden han bruker på å forberede seg til matteprøver (selv om det er de eneste gangene han faktisk engasjerer seg i faget). Så han regner med at dette er noe som etter hvert kommer til å ordne seg.

Foreldrene synes også er vanskelig å snakke med Markus om hans matematikkvansker. Men nå som han blir henvist PPT finnes det håp. Der er det jo profesjonelle folk som ikke bare kan finne ut av hans mattematikkvansker, men som sikkert også kan hjelpe ham med motivasjon og selvinnsikt.

Men på henvisningen til PPT står det bare en bestilling om kartlegging av matematikkvansker og vurdering av behov for spesialundervisning. Så PPT forholder seg til bestillingen og ferdig med det. Møter holdes, tester utføres, sakkyndig vurdering skrives, enkeltvedtak fattes, og alle puster lettet ut.

Men i hele denne prosessen er det ingen som har kommet såpass inn på Markus at han selv har opplevd denne utredningen som relevant for sin egen del.

Hva er grunnen til at dette skjer? Er det fordi det er for lite fokus på relasjonsbygging både i forkant og underveis i denne prosessen? Er det usikkerhet på egen kompetanse, generelt tidspress eller frykt for selv å "involvert" som gjør at ingen her prøver å komme inn på Markus?

På en måte strider det imot kulturen i PPT, og det som psykologer har blitt lært opp til, at man ikke skal involvere klienten og diskutere ulike hypoteser underveis i en utredningsprosess. Hos voksne er dette en irrelevant problemstilling fordi voksne klienter selv er motivert for en utredning. Og for yngre/umodne barn blir også en slik tankegang urimelig. Men for en tenåring kan dette bli svært vanskelig. Selv husker jeg en sak der jeg skulle ha en samtale med elev, men der verken foreldre eller lærer turte å fortelle ham hva saken dreide seg om, av frykt for at han da ikke ville møte opp, og derfor satset på at psykologen skulle greie å overtale ham til et intervju. Eleven møtte opp, ble mildest talt sjokkert da han fikk høre hva det dreide seg om, og forlangte å få tre gode grunner for å samtale med meg. Resultatet av dette ble at han til slutt marsjerte ut igjen, for aldri å dukke opp igjen siden.

Hva kan vi i PPT gjøre med dette problemet hos elever som Markus?

For at Markus snarest mulig skal bli delaktig i sin egen utredning, blir det viktig å hjelpe skolen med at den innledende prosessen ikke går fortere fram enn det eleven selv er komfortabel med, f.eks. ved at skolen på foreldrekonferanser og andre møter prøver å få eleven med på å undre seg sammen med skolen hvorfor han strever på skolen og diskutere hva som ev. kan gjøres med dette, prøve ut noen enkle tiltak, evaluerer dette, osv. Å forsere denne prosessen ved å henviste til at "nå har vi ventet alt for lenge, så nå haster det" er da sjelden vellykket.

For det andre bør PP-rådgiveren revurdere sitt eget verktøy og bruken av dette. Hva med f.eks. å starte det første møtet med eleven med å diskutere hva skole, hjem, ev. Markus selv, så langt har sagt og ment, stille åpne spørsmål til Markus om hva han tenker om dette, eller be ham fylle ut noen sjekklister som kan diskuteres med ham neste gang.

Selv har jeg her gjort gode erfaringer med å be Markus gå igjennom en sjekkliste på aktuelle stressområder, der han på fritt grunnlag skal vurdere om dette er noe han kjenner igjen hjemme, på fritiden og/eller på skolen, i neste omgang spørre ham om eksempler på de områdene han bekrefter, deretter spørre ham hva han synes om dette som stresser ham, om han ønsker endringer, og om han har forslag til hvem-som-kan-gjøre-hva. I forlengelse av et slikt intervju pleier jeg også å si at "jeg har noen tester jeg kan ta som kanskje vil kunne bekrefte det du har fortalt og som kanskje også kan gi en forklaring på hvorfor det er slik. Kunne du tenke deg at vi gikk gjennom noen slike tester?" Jeg kan i farten ikke komme på noen eksempler der en elev med en slik innledning plutselig har motsatt seg f.eks. en evnetesting. Det er heller ikke noe i veien for at man etter en evnetest også kan ha samtaler med eleven av typen: "Jeg la merke til at du her flere ganger....... Stemmer det? Er dette noe du kjenner igjen fra skolen?" Eller: "Jeg ser her at det som her har fremkommet under testingen ser ut til å bekrefte det som du allerede har fortalt og som vi har snakket om tidligere".

En slik prosess og involvering fra elevens side mener jeg øker sannsynligheten for at elever med tilsvarende vansker som Markus både får en bedre forståelse for egne læreforutsetninger og også får et større utbytte av den nye tilpassede undervisningen.

Copyright © 2015 Kjell Totland Psykologtjenester

Nyeste kommentarer