Lar mobbeproblemet seg løse?

(Publisert i "Psykologi i kommunen" nr. 1. 2015, s. 57-59.)

Hva gjør man for å få en elev som mobber til å slutte å mobbe? Noen mobber fordi de lar seg påvirke av andre som mobber - dvs suggesjon – eller de er umodne og ikke vet bedre og ser på dette som uskyldig moro (uten at dette  utelukker at slik uskyldig «moro» faktisk kan ramme den som blir mobbet hardt). Men dette er kanskje ikke den mest utfordrende gruppen å jobbe med av de som mobber. Da er jeg straks mer bekymret for de som faktisk selv har et mer dyptgående behov for det å mobbe. I "Skolepsykologi" nr 5, 2002, s. 42, under overskriften «Mobberne nyter å plage» (se artikkel her) henvises det til studier ved Høyskolen i Stavanger, og Erling Roland som hevder at gruppetilhørighet («en felles fiendeideologi») og nytelsen ved å plage andre (proaktiv aggresjon) er de grunnleggende drivkreftene bak mobbing. Dette tror også jeg er helt sentralt i forståelsen av hvorfor mange barn og ungdom mobber. Men hva er det som ligger under dette? Hva er selve "motoren" som gjør at disse mobberne har så sterkt behov for gruppetilhørighet og glede ved å plage andre? MIN mening om dette er at det å mobbe for disse er å se på som en strategi for å overleve i sin egen hverdag, at det hele koker ned til et lavt selvbilde hos den som mobber, et selvbilde som er så lavt at vedkommende er avhengig av andre for å kompensere for og kunne dekke over dette. Målet vil da være å få bekreftet sin identitet fra andre ved bruk av posisjonering, og krav til andre om anerkjennelse, oppmerksomhet og konformitet. Og de som ikke vil, eller greier, å forholde seg til dette kravet, representerer en trussel og blir derfor utpekt som potensielle mobbeoffere. Ved å mobbe andre tilegner mobberen seg en gevinst i form av sosial status. Dessuten kjenner mobberen på gleden ved å påføre andre smerte, fordi man da – relativt sett – får dempet sin egen smerte. Den godeste Sigmund Freud ville nok kalt dette siste for projisering og forskyvning.

Sagt på en annen måte: En person som har et realistisk og positivt selvbilde har egentlig ikke behov for sosial posisjonering eller å påføre andre smerte.

Hvis dette stemmer, er det ikke uten videre gitt at mobbere slutter å mobbe så lenge man begrenser tiltak til konfrontasjon, avtaler og kontroll, som er vanlige mobbetiltak i den norske skolen.

La oss se på følgende eksempel: En elev blir "avslørt" som en som plager/mobber/trakasserer andre elever. Mobberen blir da møtt med en "alvorlig samtale" og lover, i forlengelse av denne samtalen å slutte med dette, og de vokse følger med på hvordan dette går. Men mobberens behov er uendret. Mobberen har, på grunn av sitt lave selvbilde, fortsatt et behov for å posisjonere seg på andres bekostning og kjenne på glede ved å plage andre. Mobberen kan kanskje bite dette i seg og slutte å mobbe av frykt for ubehaget ved å bli avslørt på nytt. Men det kan også skje at mobberen i stedet for aktiv mobbing går over til systematisk neglisjering av enkeltelever. Dette er vanskeligere for skolen å oppdage, men av den grunn ikke mindre smertefullt for den som blir mobbet. Hva gjør så skolen hvis den oppdager det? Det vanlige tiltaket vil da være å gå en ny konfrontasjonsrunde som munner ut i en avtale om at "nå må du vise ham at du ser ham og at du viser ham vennlighet og respekt". Men mobberen sliter fortsatt med sitt lave selvbilde og er derfor kanskje ikke i stand til å praktisere dette på en genuin måte, og kan derfor ende opp med en "du-kan-da-skjønne-at-vi-liker-deg» -holdning. Slike falske og nedlatende holdninger er i praksis ofte vanskelig å dokumentere og avsløre. Har vi løst noe problem? Nei! Mobberen har fortsatt sine behov, og mobbeofferet føler kanskje dette som enda mer ubehagelig og krenkende enn aktiv trakassering og neglisjering.

Så hvis man håndterer et mobbeproblem på en overflatisk måte, ender vi bare opp med å "forskyve» problemet. Men da blir problemet fort  noe annet: Atferdsvansker, samspillsvansker, psykiske problemer, skolevegring, familiekonflikter, osv. Og da er det andre fagfolk, «programmer» og tiltak som kommer på banen i den hensikt å «fjerne» problemet. Dessverre er ulike fagfolk (f.eks. psykologer, pedagoger, antropologer, sosiologer og ulike klinikere o) for lite flinke til å snakke sammen om dette, og den overordnede samfunnsmessige og kulturmessige analysen glimrer med sitt fravær. Og Sigmund Freud sine begreper om fortrengning, projisering, forskyvning og intellektualisering er fortsatt aktuelle, og ikke minst relevante i denne sammenhengen.

At dagens skolepolitikere har mye fokus på faglig kunnskapstilegnelse og lite fokus på emosjonell og sosial kapital hos dagens elever, og dessuten har en tendens til å favorisere avgrensede og målbare tiltak som kan dokumenteres innenfor eget budsjettår eller regjeringsperiode, gjør nok heller ikke denne saken noe bedre.

Situasjonen i dag er kort og godt den at man snakker lite om hva som er den egentlige årsaken til mobbing og hvordan dette tildekkes. Skolen får ansvaret for å løse mobbeproblemene, og når skolen i neste omgang, av ulike årsaker, ikke greier å få til dette, blir de i neste omgang Svarteper, og derfor i noens øyne den som har skyldzen for at mobbing i det hele tatt oppstår.

Skal man få gjort noe med mobbeproblemet hos dagens barn og ungdom, tror jeg vi i vesentlig større grad en fram til nå må sette fokus på det som grunnproblemet, nemlig det lave selvbildet, først og fremst hos de som mobber, men selvsagt også på den som blir mobbet, samt alle de medspillerne som på ulike måter her har et medansvar.

Som forebyggende tiltak må fokus rettes mot barn og unge som er i risikogruppe for å utvikle et så lavt selvbilde at de utvikler et behov for å mobbe andre elever, tillegg til å være oppmerksomme på barn og unge som utvikler sårbarhet for selv å bli mobbet. Regelmessig kartlegging av klassemiljøer og, ikke minst, utvikling av trygge og aksepterende klassemiljøer så tidlig som mulig, er også noe jeg har tro på som forebyggende skolerettede tiltak.

Men det aller viktigste, men også vanskeligste, er å få gjort noe med den kulturen vi lever i. Enhver kultur får det mobbeproblemet den fortjener. Men hvor er de kreftene i vårt samfunn som bidrar til at barn og unge utvikler grunnleggende trygghet og selvaktelse? Kan vi ha håp om at den kommende generasjons foreldre i større grad vil ha en væremåte som fremmer barn med grunnleggende trygghet og et realistisk og positivt selvbilde? Kan vi ha håp om at barn og ungdom i fremtidens samfunn vil ha mindre behov enn barn og ungdom i dagens samfunn for å kompensere for et lavt selvbilde ved å mobbe andre? Jeg er usikker, og egentlig litt pessimistisk. Fordi:

Jeg tror at mange av oss voksne selv sitter i den samme fellen. Vi kjenner selv på behovet for å bli sett og bekreftet av andre voksne. Vi kjenner selv på at vi noen ganger finner det nødvendig å posisjonere oss og kreve anerkjennelse, oppmerksomhet og konformitet fra andre, og kanskje til og med kjenner glede ved at andre mennesker blir plaget, eller mislykkes. Og mange voksne foreldre har nok i realiteten et større fokus på hvordan barna kan møte DERES behov for å bli akseptert og ser på barns oppvekst og barneoppdagelse som et «prosjekt» der de skal vise andre voksne hvor flinke og vellykkete de er. Innerst inne kjenner vi kanskje på vårt eget lave selvbilde, samtidig som vi prøver å fortrenge dette. Greier vi voksne å få gjort noe med det? Eller tyr vi til bagatellisering, benektning og intellektualisering, fordi vi ikke selv vil å ta denne smerten inn over oss? Hvis vi som voksne ikke greier å se alvoret i disse problemene og feie for vår egen dør, tror jeg også at vår evne til å «løse» tilsvarende problemer hos våre barn og ungdommer i betydelig grad blir begrenset.

Men vi foreldre er en del av en kultur der nettopp dette med gruppetilhørighet og status er svært viktig. Og man behøver ikke å gå lengre enn til TV-underholdningen der det å «drite ut» og mobbe voksne mennesker nå er blitt underholdning. Og jeg mener at det er heller ikke tvil om at reklamen som ikke bare manipulerer oss til å føle behov for å kjøpe ting vi egentlig ikke trenger, men som også forteller oss hva som gjør oss vellykkete i andres øyne, og som fremstiller de som ikke «følger med i tiden» som tapere, her bidrar til sitt.

Er det mer mobbing i dag enn tidligere? Jeg vet ikke. Da jeg i 2012 var på 50-års jubileum for den klassen som gikk ut av folkeskolen spurte jeg flere om de opplevde at det var mobbing i den klassen, blant annet fordi jeg selv opplevde å bli ertet den gangen, og jeg vet at jeg også selv noen ganger kunne omtale medelever på en lite respektfull måte. Svarene sprikte stort. Noe syntes vi alle hadde det bra sammen, mens andre kom med relativt sterke beskrivelser av mobbing av medelever – som de voksne ikke kjente til. De eneste gangene vi opplevde at skolen «grep inn» var når gutter begynte å sloss i friminuttet og vi stod rundt og ropte på «Mere blod!». Da kom gymlæreren resolutt og skilte kamphanene. Men det var også alt som ble gjort. Men om det ikke er mer mobbing i dag enn før, er det likevel ingen tvil om dagens barn og ungdommer har tilgang til lagt kraftige redskaper for å utføre sin mobbing enn det de hadde før, f.eks. via nettet. Før hadde de tilgang til hammere, nå har  de tilgang til øks og slegge.

Å løse enkelte konkrete mobbesaker er mulig. Men å løse mobbeproblemet som et kulturelt fenomen blir noe helt annet. Her tror jeg vi sloss mot et nihodet troll. Men selv om jeg selv ser relativt pessimistisk på mulighetene til å løse mobbeproblemet i vårt samfunn, så for all del: La oss støtte opp om alle gode tiltak, enten vi jobber med brannslukking, risikogrupper eller forebyggende opplysning. arbeid, og sammen glede oss der mobbeproblemer blir løst, forebygget og forhindret. Og ingen ting ville glede meg mer enn at min pessimisme blir gjort til skamme.

Hva foreldre og andre kan gjøre for å bedre barns selvbilde? Her finnes det mye man kan finne på nettet. Siden jeg ikke har brukt tid til å studere dette nærmere, er det ikke noe spesielt jeg vil anbefale eller fraråde. Men se gjerne på det! 

Senere tillegg: 

Lavt selvbilde er imidlertid ikke bare et problem i forhold til mobbing, men også i forhold til mange slags psykiske problemer. Det kan du lese mer om her ( http://www.webpsykol). Det er også verd å merke seg at mobbing lett kan oppstå og utvikle seg i miljøer og kulturer der de som er med av ulike grunner i særlig grad føler seg usikre, f.eks. arbeidsplasser utsatt for restrukturering (se video her), ideologisk baserte grupper med sterkt konformitespress (se eksempel her) eller hos barne/ungdoms-miljøer der medlemmene frykter å bli isolert fra «de andre» (se video her). (Tillegg 2016)

1. Kanskje denne artikkelen om hvordean islandske myndigheter har fått redusert rusmisbruk hos ungdom kunne inspirere norske myndigeter til å foreta en tilsvarende undersøkelse med dertil relevante forebyggende tiltak mot mobbing i Norge? Det får tiden vise.

2. Om foreldrenes rolle, se her.

3. Se også denne og denne artikkelen om hvorfor det er vanskelig å få slutt på mobbingen.

4. Se også denne om menneskets mørkere sider.

5. Se også denne (https://forskning.no/barn-og-ungdom-mobbing-partner/mobber-selv-om-de-vet-at-det-er-galt-skolenes-tiltak-virker-ikke/2046254) som forklarer hvorfor mange mobbetiltak ikke virker.

Se også  https://utdanningsforskning.no/artikler/mobbing--et-individ-eller-systemproblem/

Og denne: https://utdanningsforskning.no/artikler/mobbing-og-krenkelser-er-et-samfunnsproblem/ 

 Og denne:

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/KpeEXG/mobbingen-i-skolegaarden-er-kanskje-naturlig-men-vi-er-bedre-enn-det 

Mobbing i skolen kan forstås og løses på mange måter. Her viser det seg at Danmark faktisk har kommet et godt stykke på vei! Her har vi i Norge helt sikkert mye å lære. Og fokuset koker ned til det å se på mobbing i skolen først og fremst som et sosialt fenomen. Se mer om dette her:

https://www.youtube.com/watch?v=DYa2fYq3uRk

Copyright © 2021 Kjell Totland Psykologtjenester

Hvordan opstår mobning, og hvilke konsekvenser har det?

Nyeste kommentarer