Historien til Jehovas vitner

Kort fortalt er historien til Jehovas vitner slik (kilder: Aagaard 1982 og Gruss 1983): Bevegelsen begynte på 1870-tallet som en bibelstudiekrets i Pittsburgh, Pennsylvania, USA med C.T. Russell (1852-1916) som drivkraft og første president. Han var, i likhet med mange andre religiøse ledere på den tiden, opptatt av Jesu tilbakekomst og mulighetene for å forutsi tidspunktet for dette.

President Russell hadde bl.a. blitt inspirert av en sidegren hos adventistene som hevdet at Jesus ville komme tilbake i to etapper, først usynlig og siden synlig. President Russell mente at det første ville skje i 1874, og det andre i 1914, og så det som sin oppgave å forkynne dette. President Russell, og kretsen rundt ham, var også opptatt av å frigjøre seg fra tradisjonelle kristne dogmer ved å formulere en kristen tro basert på egne studier av Bibelen.

I 1879 begynte utgivelsen av "Vakttårnet" (VT), etterfulgt av President Russells hovedverk "Studier i Skriften". Den opprinnelige bibelstudiekrets dannet mønster for dannelse av nye lokale menigheter, og i 1884 ble "Selskapet" registrert som et offisielt trossamfunn. Omkring århundreskiftet var det opprettet menigheter i Australia, Europa og Syd-Afrika, og har siden spredt seg til hele verden. Bevegelsen fikk navnet "Jehova vitner" i 1931, og har siden dannelsen hatt en kontinuerlig vekst.

Etter President Russells død har følgende vært presidenter: J.F. Rutherford (1917-1942), N.H. Knorr (1942-1977), F.W. Franz (1977-1992), Henschel (1992-2000) og Don A Adams (2000-). I følge sine vedtekter betrakter Selskapet Vakttårnet seg i dag som et filantropisk selskap med bibelundervisning og forkynnelse som sine eneste formåltter Russels død hadde bevegelsen en periode med nedgang: I perioden 1921-31 forsvant så mange som 75 % av medlemmene fra bevegelsen. Hovedgrunnen til dette var at Jehovas vitner under Rutherford la mindre vekt på President Russells skrifter som autoritative. Utbryterne dannet ulike nye enheter og organisasjoner (iflg. Gruss (s. 266) så mange som 17), hvorav ca. 11 kom under fellesbetegnelsen "Russellitter".

De største utbrytergruppene har i dag et medlemstall på verdensbasis på minst 10.000 medlemmer. Russellittene finnes fortsatt både i USA og i Europa. F.eks. oppgir Gruss (s. 286) at det i Tyskland (i 1986) fantes så mange som 75.000 medlemmer i den såkalte "Freitag-bevegelsen".

Russelittene har vært kjent for å reagere på følgende sider ved deres lære: (1) Synet på organisasjonen som autoritet, (2) forbudet mot blodoverføring, (3) negative holdninger mot den etablerte kristendom, (4) læren om 1914.

Selskapet Vakttårnet har over tid gjennomgått enkelte forandringer. Noen viktige endringer (iflg. Gruss s.73-78) er:

1. Endring av synet på lederen som "den salvede" (dvs. den som Gud talte gjennom), til organisasjonen som "den salvede". Av den grunn utgir ikke Selskapet Vakttårnet publikasjoner med personer som forfattere.
2. Mer systematisk opplæring av medlemmer med henblikk på tjenesten.
3. Jehovas vitner betraktes i dag av utenforstående som mindre "sekterisk" enn på president Russells tid.
4. Mer rekruttering av personer fra middelklassen og personer med universitetsutdannelse (det er en vanlig oppfatning at Jehovas vitner fortrinnsvis har rekruttert medlemmer med lav sosialøkonomisk status (se f.eks. Beckford 1975 s.136).
5. Læremessige endringer.
6. Større respekt for, og henvisning til, ulike faggrupper utenom Jehovas vitner (f.eks. leger og psykologer). Men det er fortsatt en del skepsis til stede, og f.eks. hypnose oppfattes som "demonisk" (Awake! 8.9.74 s.4-7).
7. Mer taktfullhet i forbindelse med vitnetjenesten.
8. Endring av holdning overfor utbrytere og "frafalne". På Rutherfords tid ble slike "angrepet" i WT med navns nevnelse. Etter 1952 oppfordres det til å møte disse med taushet og ignorering. Selskapet Vakttårnet formidler også sterke advarsler mot å ha noe med "frafalne" å gjøre. Et eksempel på dette er VT 15.3.86 s. 12 med overskriften: "Ha ikke noe å gjøre med frafalne".

Selskapet Vakttårnet har også foretatt justeringer av krav som en konsekvens av forskningsbasert kunnskap. Et eksempel er røykeforbudet som ble innført i 1973 (Ringnes, 1997, s.54). I VT 15.5.95 heter det: "Det tiltagende lyset førte til at vaner som en til å begynne med bare betraktet som uheldige, senere ble behandlet med tilbørlig alvor. Et eksempel på det er bruk av tobakk".

Jehovas vitner i dag:

Organisasjonen har sitt hovedkvarter i Brooklyn, USA der den hver 14. dag utgir tidsskriftene "Watchtower" (WT) (på norsk: "Vakttårnet" (VT)) som først og fremst tar opp læremessige spørsmål, og hver måned ”Awake!" (På norsk: "Våkn Opp!") som konsentrerer seg om reportasjer, intervjuer, debattinnlegg m.m.. I Brooklyn ligger også Betel-Hjemmet ("Bethel Seminary") som er hovedansvarlig for å utarbeide og utvikle litteratur i samsvar med bevegelsens grunnfilosofi. Organisasjonen kaller seg for "Watchtower Bible and Tract Society" (I Norge: "Selskapet Vakttårnet") med presidenten som den formelle leder.

I dag har Selskapet Vakttårnet ca. 7 millioner medlemmer i 235 land, i Norge er det ca. 11 000 medlemmer, i Sverige ca. 22 000 medlemmer og i Danmark ca. 14 000 medlemmer. I enkelte land, deriblant Polen, Italia, Portugal og Spania er de det nest største registrerte trossamfunn, vurdert ut fra aktivt medlemskap. I tillegg kommer en betydelig "passiv" medlemsmasse, som i enkelte land (f.eks. Canada) overstiger den aktive delen.

På verdensbasis finnes også mange utstøtte medlemmer og andre ex-vitner, hvorav mange fortsatt aksepterer Selskapet Vakttårnets lære, eller deler av den. Inkludert i denne gruppen er også personer som har studert med Jehovas vitner, men som har trukket seg ut før de ble medlemmer, samt personer som blir invitert på såkalte minnehøytider (av Jehovas vitner ofte omtalt som ubåter som kommer opp til overflaten en gang i året). Dette betyr at det i mange land kan være like mange som deler organisasjonens synspunkter (eller deler av den) som det er f.eks. katolikker, lutheranere, baptister og pinsevenner (Bergman 1992 s. 17).

Hvert land har sin egen landskoordinator, og hver menighet har sin egen presiderende tilsynsmann (fra 2009 har Jehovas vitner også en egen samordner for tilsynsmennene), sitt eget eldsteråd, og medlemmer med ulike funksjoner (pionerer, tjenere, menighetsforkynnere m.m.).

Men hvordan begynte det hele?

Når man ser på hva som var starten på Jehovas vitner i regi av Russell er det også viktig å poengtere at hans inspirasjon fra Adventistene også dreide seg om han delte deres syn på at det ikke kunne være forenlig med tanken om Guds kjærlighet at mennesker skulle straffes med en evig pine i Helvete fordi de ikke var troende. Slik sett passer han inn i det som er vanlig å finne som fellestrekk ved starten på nyreligiøse bevegelser: Utgangspunktet vil da være en profet som opplever kognitiv dissonans. Slik dissonans kan f.eks. dreie seg om idemessige innkonsekvenser i en religiøs kultur, slik Russell opplevde dette. Men det kan også dreie sg om idemessige innkonsekvenser i samfunnet, f.eks. hvorfor et samfunn kan leve i moralsk forfall på tross av normer for det motsatte. Enkelte individer opplever denne dissonansen som mer ubehagelig enn andre, og prøver med en uvanlig intensitet å finne et svar både i sitt personlige liv og i verden for øvrig. Målet med dette er å skape en idemessig og/eller moralsk reorientering både hos seg selv og i samfunnet (Burrige, 1969, s. 162). Wallace (1956) kaller da dette for ”revitalization movements”.

Slik beskriver Russell (1910) selv denne kognitive dissonansen og hvordan han fant en løsning på den:

Efter i adskillige Aar at have været Medlem af den "ortodokse" Kongregationalistkirke vaagnede dette Værks Forfatter til Bevidsthed om, at det matte være noget i Bund og Grund galt ved nogle af eller ved alle Kristenhedens hverandre modsigende Trosbekendelser, og i sit Forsøg paa at faa dem til at stemme med hverandre og med sund Sans blev han ført til selve Randen af Bibelfornegtelsens Svælg, idet han drog den Slutning, at Bibelen, ligesom Trosbekendelserne, matte være selvmodsigende og stridende mod sund Fornuft, eftersom det jo paastaaes, at de alle er byggede på Bibelen. Imidlertid blev han ved Guds Ledelse ført til selv at gennemgranske Skriften, aldeles bortset fra menneskelige Fordomme, Læresetninger og Overleveringer. Som en følge af inderlig Bøn om og Attraa efter at kende Sandheden og som Resultat af ihærdig Gransken af Bibelen i Aarevis blev han af Aanden gennem Ordet bragt til at se en Skønhed, Enkelhed og Harmoni i den guddommelige Aabenbaring, der var lige tilfredsstillende baade for hans Hjerte og hans Fornuft — langt ud over, hvad han nogensinde hadde bedt om eller ventet eller troet var muligt.

Referanser:

Aagaard, J. (red) (1982). Håndbog i verdens religioner. Politikens forlag A/S, Vestergade 26, København K., Danmark.

Beckford, J.A. (1975). The Trumpet of Prophesy. A Sociolgical Study of Jehova's Witnesses.

Basil Blackwell, Oxford. England.

Bergman, J. (1992). Jehovah's Witnesses and the Problem og Mental Illness. Witness Inc. P.O.Box 597 Clayton, USA.

Burridge, K. (1959): New Heaven, New Earth: A Study of Millenarian Activities. New York: Schocken.

Gruss, E. C. (1983). Apostles of denial. Baker Book House. Grand Rapids, Michigan, USA.

Russell, C.T. (1886-1917). Studies in the Scriptures. 7 Vols.

Russell, C.T. (1910). Millenniets Daggry I, Tidaldrenes Plan (Rød utgave), fra forordet, dansk utgave.

Wallace, A. (1956): Revitalization Movements, American Anthropologist 58: 264-281.

Watchtower Bible and Tract Society. Awake! (på norsk: "Våkn opp!"). Brooklyn, USA.

Watchtower Bible and Tract Society. Watchtower (WT) (på norsk: Vakttårnet (VT)). Brooklyn, USA.

Copyright © 2009 Kjell Totland Psykologtjenester

Nyeste kommentarer