16. nov, 2019

Tidspress for hjelpere

Slik jeg forstår det, er det blitt slik i vår kultur at alle de som på en eller annen måte er i en hjelperrolle, til enhver tid risikerer å bli spist opp. Med mindre man har en jobb som entydig avgrenser hva man skal gjøre og ikke gjøre. Og mange får et tidspress med å forholde seg til formelle og uformelle krav og forventninger, samt at de blir fanget av "øyeblikkets tyranni" (eks. «pga alle de viktige henvendelsene jeg har fått i dag, har jeg ikke fått gjort noe av det jeg planla å gjøre»), og der den eneste måten å overleve på dessverre lett kan bli å koble ut empati, klokskap og det å se og bry seg om den enkelte, til fordel for å bli kynisk, fokusere på formelle plikter og instrukser, det som er målbart og det som "andre" ser, og ut over det henvise til at "dette er ikke mitt bord" selv når det faktisk var mitt bord.

Slik er det for mange lærere, førskolepedagoger og assistenter. Slik er det for mange PP-rådgivere. Slik er det for mange rektorer. Slik er det for mange leger. Slik er det for mange sykepleiere, helsesøstre og andre helsearbeidere. Slik er det for mange foreldre. Og så videre.
Dette dreier seg dypest sett om en grunnleggende svikt i samfunnet og i kulturen vår, og at de menneskelige behov for hjelp fra andre er vesentlig større enn det alle de som vil hjelpe til makter å møte dem på. Så her er det ikke snakk om "kamp om markesandeler". Her er mer enn nok til alle de som vil bry seg om andres ve og vel.

Politikere har her et stort ansvar. Noen politikere ser det, ved for eksempel å arbeide for flere voksne pr. barn i barnehage og skole, og ved å problematisere uvesentligheter som spiser opp tiden, for eksempel den gjennomgående A4-kulturen i samfunnet vårt, med for stort fokus på det å dokumentere det man gjør, eller har tenkt å gjøre, noe som har vært et kjærkomment tilbud til de som har lite fokus på hjelperrollen, men som kan fokusere på på dokumentere at man har oppført seg "korrekt" og ikke har gjort noe galt.

Her er den en lang vei å gå.

Mitt eget livsmotto er dette: "Gjør ikke det som andre kan, eller andre vil, gjøre. Men gjør det som andre ikke kan, eller ikke vil, gjøre" (Dawson Trotman). Det har vært til hjelp for meg ved en del veivalg.