11. sep, 2017

Gode emosjoner i skolen

Det er bekymringsfullt og en alvorlig sak at elever i økende grad får så store psykiske problemer at dette fører til et skolemessig sammenbrudd. Årsakene til dette kan være mange, og tiltak for å forhindre at slike situasjoner oppstår kan være mangesidige. Og ansvaret for å kunne forebygge slike problemer ligger hos samfunnet hos alle voksne, politikere, skole og foreldre.

Hva kan man gjøre på skolen?  Igjen: Her er det mange svar. Som psykolog er jeg opptatt av elevers behov for trygghet, mening og, ikke minst, emosjonelle status.

For å si noe mer om dette siste: Elever må ikke overbelastes med så mye negative emosjoner, spesielt frykt og angst, at dette hemmer eller lammer sentralnervesystemets muligheter for reell læring. Undring, nysgjerrighet og glede, derimot, "smører" sentralnervesystemet og gjør det mottagelig for læring.

Skolen, og den enkelte lærer, har også et ansvar for å motarbeide at den enkelte elev ikke har negative emosjoner knyttet til egen læring.

Og da tenker jeg at det å ikke overfokusere på de egne / samfunnets forventninger, krav, burting, skalling og måing, evaluering av prestasjoner, informasjon om negative konsekvenser, konformitetspress og moraliserende beskrivelser (lat, dum, gidder ikke). Dette er en risikosport fra de voksnes side som KAN føre til hemming av læring, eventuelt også bidra til mer alvorlige reaksjoner i form av emosjonelt sammenbrudd.

En grunn til at slike metoder fortsatt er relativ vanlig kan ha sammenheng med at de i ulike mengder og i ulike kontekster og i forhold til ulike elever ser ut til å ha en positiv effekt, for eksempel ved at den voksne ser at eleven "tar seg sammen" og begynner å "ta skolen på alvor". Noen lærere tar også utgangspunkt i sin egen skolekarriere og sier at "det var da JEG endelig våknet".

Noen ganger stemmer nok dette, det er nok riktig at enkelte elever i gitte sammenhenger kan trenge "et spark i baken", for at "det hele skal løsne". Det er jo også slik enkelte politikere argumenter - jobb mer, så kommer nok motivasjonen etter hvert. Det er som når sparkstøtting har stått lenge på isen, at den må sparkes i gang.

På den andre siden:
1. Når man da er blitt sparket i gang, så må sparkstøttingen få lov til å gå for egen maskin.
2. At eleven produserer mer, kan, men behøver ikke, å bety at læring faktisk finner sted.
3. Slike forklaringer KAN være uttrykk for en rasjonalisering og fortrengning av det man selv opplevde som smertefullt under egen skolegang.
4. For voksne som strever med å involvere seg i forhold til enkeltelever KAN dette bli lettvinte forklaringer som gjør at man ikke behøver å snakke med dem, men bare til dem.

Når jeg spør voksne hva det var deres egen skolegang som de mener har betydd mest for dem, er det unntaksvis at de sier at det var fordi voksne på en eller annen måte utfordret dem. Det mest vanlige er å henvise til det som de selv var opptatt av, det som fascinerte dem, det de undre seg over, og det som gav dem glede.

Som et eksempel: Jeg elsker matematikk og er religiøs, men det var ikke matematikken og kristendomsfaget som jeg i dag kan si har betydd mest for meg. Derimot sang. Fordi det å minnes og synge de sangene vi lærte i sangtimene (spesielt norske folkesanger) gjorde noe med meg, og fortsatt gjør noe med meg. som jeg ikke kan forklare med ord, men som likevel er en skatt for meg. Dessuten fremstod musikklæreren (på folkeskolen) som en glimrende modell når det gjelder å glede seg over dette faget.

Nyeste kommentarer

03.12 | 21:29

Hei, jeg er NIRA SHALOM, jeg er her ute for å spre disse gode nyhetene til hele verden om hvordan jeg fikk tilbake min eks-kjærlighet. Jeg holdt på å bli gal da kjærligheten min forlot meg for en anne

01.12 | 07:20

Jeg har hovedfag i matematikk. Og jeg er blant dem som tror at 5,1 er et større tall enn 5,08.

07.11 | 11:23

Ikke veldig bra, dårlig versjon av ortodoks og katolikk kristendom

04.11 | 12:34

Jeg likes ikke nettsiden din veldig virusete