16. okt, 2016

Om kommunikasjon med barn

En dansk psykologiprofessor har skrevet en artikkel om hvordan foreldre kan gå fram for å få barn til lettere å fortelle om hvordan de har det i hverdagen (Se artikkel her). Temaet er viktig og artikkelen inneholder mange gode råd og fremgangsmåter / knep for å få til dette. Men det noe jeg savner: Er vi som foreldre gode forbilder og inspirerer barna ved å fortelle om vår egen dag? For det er lite lurt å kreve noe av våre egne barn som vi ikke samtidig krever av oss selv. La f.eks. avslutningen på sengekanten også dreie seg om "hvordan du og jeg har hatt det i dag". Dermed gir man barnet rom til å fortelle om det som barnet selv er opptatt av, mens den voksne for sin del prioriterer å fortelle om det man mener er til barnets beste å høre

Ved at vi foreldre her er forbilder, lar vi barnet på den måten få en opplevelse av at "her i familien vår pleier vi (/er det naturlig) å snakke om hverdagen vår og om ting vi er opptatt av".

Dessuten: Er dette kommunikasjonsproblemet i virkeligheten et symptom på og et uttrykk for et mere generelt problem som man som voksen heller burde fokusere på? Har vi kontakt generelt? Har barnet alltid vært slik? Har vi alltid hatt det slik? Liker jeg egentlig å være sammen med barnet mitt? Fremstår jeg som «ekte» når jeg snakker med barnet? Liker egentlig barnet å være sammen med meg? Føler barnet generelt at jeg respekterer det - f.eks. dets behov for i perioder å "trekke seg unna"? Har barnet kommet i puberteten? Vil det å bruke slike "knep" kunne åpne opp for slike viktige spørsmål? Eller vil det være tildekkende og virke mot sin hensikt?