26. mai, 2016

Relasjonskompetanse hos lærere

I denne artikkelen tar May Britt Druguli og Thomas Nordal opp temaet relasjonskompetanse hos lærere. Dette mener jeg er et utrolig viktig teama som bør komme inn i skolen i sterkere grad. 

Jeg tror det er mange grunner til at dette, slik jeg opplever det, svikter i den norske skolen.

1. Det har vært for lite fokus på dette hos politiske myndigheter, hos ulike «grupper» som iverksetter ulike pedagogiske programmer, på kommunenivå, på rektornivå og hos den enkelte lærer.
2. Det har vært for liten forståelse for at det å ha en god relasjon til elever er svært krevende og utfordrende hvis man ikke liker elever, har respekt for dem og er interessert i deres verden og hvordan de egentlig har det.
3. En lærer kan selv ha personlige begrensninger på det å knytte relasjoner, uten selv å være klar over det, f.eks. knyttet til frykt for å komme andre for nær, eller at læreren, av ulike årsaker, er redde for elever, misliker dem eller opplever dem som truende for sin egen del.
4. De lærere som faktisk HAR relasjonskompetanse - og de er det mange av - får i for liten grad brukt denne fordi de ikke blir "sett" av de andre på skolen.
5. Den enkelte lærer, eller rektor, arbeider innenfor et system der det ikke gis tid nok til å bygge opp gode relasjoner til elever.
6. Skolens voksne arbeidsmiljø som i for liten grad bærer preg av gode relasjoner.
7. Den enkelte lærer liker elever og ønsker å ha en god relasjon til dem, men vet ikke hvordan man kan få det til.

Jeg er egentlig ganske pessimistisk på å se positive endringer på dette, fordi dette med fravær av relasjonskompetanse ikke barer er et lærerproblem, men, etter min mening, er et gjennomgripende problem i vår kultur. Enhver kultur får den relasjonskompetansen den fortjener. Dessuten er det et vanlig, og mer eller mindre alvorlig, problem i den oppveksten vi alle har hatt, og for de av oss som selv har vokst opp med svake relasjoner er det ingen enkelt sak å «rette opp dette» i voksen alder, eller, for den saks skyld, se på dette som et «problem».

Men for den siste gruppen mener jeg mulighetene er størst, på tross at mange (kanskje 20 %) av norske elever begynner på skolen med et allerede opparbeidet tilknytningsproblem/relasjonsproblem. F.eks. mener jeg at bruk av to-lærer system i undervisningen øker muligheten ikke bare for en bedre tilpasset undervisning for eleven, og mindre behov for spesialundervisning, men også øker muligheter for at lærere kan samarbeide og gi støtte til hverandre på nettopp dette med relasjoner. Bruk av f.eks. Marte Meo og ulike former for observasjon av lærer i samspill med elever kan også noen ganger være hensiktsmessig. Bruk av reflekterende team kan være en vei å gå for å gjøre lærere tryggere på hverandre. Å tilby lærere gruppesamtaler der man kan snakke om hvordan man føler sympati og antipati for enkelte elever og sette det i sammenheng med sin egen oppvekst kan også være et aktuelt tiltak.

PP-tjenesten skal sitte inne med kompetanse på dette med relasjonskompetanse og kunne være en viktig samarbeidspartner for skoler som ønsker å gjøre noe med dette. Hva med å trekke inn dem?