31. des, 2015

Om late ungdommer

For ikke så lenge siden ble jeg gjort oppmerksom på en artikkel Aftenposten med overskriften «Latskap må ikke belønnes» (Se artikkelen her) der forfatteren blant annet hevder at en viktig grunn til at ungdommer «Nav-er» er at det sys puter under armene deres og at de ikke blir møtt med tydelige utfordringer, krav og forventninger  fra de voksnes side, og  at vi da ender opp med en gruppe bortskjemte og late ungdommer. Forfatteren henviser da også til erfaringer fra Spania, der det settes krav til ungdommer på en helt annen måte enn det som er tilfelle i Norge. Og som forfatteren sier: «Mens spanske elever streber etter toppkarakterer, tilleggspoeng og arbeidserfaring, streber vi etter leksefri, godkjent fravær og kortere dager.»

Selv har jeg et helt annet syn på dette:

For 10-15 år siden hadde jeg, i likhet med mange andre i dag, fulgt med strømmen og sagt at "det er mange late ungdommer i Norge, og at det er bra at noen endelig kaller en spade for en spade". I dag mener jeg noe annet. Som en parallell: Det finnes en tilsvarende myte om at "det er blitt så alt for mange lettvinte skilsmisser i samfunnet vårt". Ja, slik kan det se ut for oss utenfra. Men når man går nærmere inn på disse "sakene" og kommer under overflaten og bak fasaden, da er min er faring at man ser et helt annet bilde. Da møter jeg desillusjonerte, ensomme mennesker uten dypere mening i livet som i fortvilelse håper at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Etter å ha jobbet i PP-tjenesten i 35 år har jeg ennå til gode å treffe noen foreldre som det har vist seg har vært gjennom en lettvint skilsmisse når man har kommet under overflaten og bak fasaden på dem.

Hva med alle disse såkalt "late" ungdommene? Å være "lat" er ekvivalent med å "ikke gidde". Det er ikke få ganger jeg på møter med foreldre og lærere får høre at "han (eller hun) kan hvis han vil", "han gidder ikke", "det er snakk om å ta seg sammen", "det er snakk om å skjerpe seg", eller "han er kort og godt lat". Når jeg da sier at det å ikke gidde dreier seg om at en ungdom står helt fritt til å velge ut fra to alternativer og at det ikke er noe hos ungdommen som hindre ham/henne i velge det ene fremfor det andre ut over det som av rent bekvemmelighetshensyn passer her og nå - og da spør de voksne om de er sikre på at dette er tilfelle med ungdommen, pleier de å trekke seg på uttalelsen - fordi de vet at det faktisk er "noe" med denne ungdommen som hindrer dem - f.eks. en lærevanske, et lavt selvbilde, frykt/angst, en uendelig rekke av opplevelser med ikke-mestring eller mangel på mening med liv og skolegang. Videre sier jeg at da at det å si at noen er late, bare ut fra en overflatisk betraktning, faktisk er moralisering, fordi man da har forventinger og stiller krav til et annet menneske der man tar for gitt at den andre har ressurser og forutsetninger som vedkommende ikke nødvendigvis har.

En av flere grunner til at det kan være vanskelig å oppdage dette problemet er at ungdommer selv ofte foretrekker å beskrive seg selv som "late", "gidder ikke" osv. Men det skyldes ikke at de nødvendigvis er det, men at det er mer pinlig å måtte innrømme at noe faktisk er vanskelig, enn at man ikke gidder. Samtidig er det et paradoks at det er mer nedverdigende når de voksne sier det enn når ungdommene selv sier det. Det har kanskje noe med definisjonsmakt å gjøre.

Vel, noen ungdommer er kanskje late, etter min definisjon. Men da snakker vi i så fall om ressurssterke og faglig e flinke ungdommer som lett tilegner seg ny kunnskap og nye ferdigheter så lett at de egentlig ikke behøver å anstrenge seg. De greier seg bra uten særlig innsats og behøver på ingen måte å «ta seg sammen».  Men det er ikke den gruppen jeg snakker om her: Jeg snakker om de som har lave faglige og sosiale prestasjoner og der vi voksne tror at tilsnakk og det å be dem om å ta skolen «på alvor» er måten å hjelpe dem på.

Slike holdninger hos voksne viser seg gjerne i form av mas fra de voksne, man prøver å "dytte en elv" og man gjentar i det uendelige "du må…",  "nå må du….", eller "vi forventer at du…". Jeg vet ikke hvor mange elever som strever med skolearbeidet som i intervju har bekreftet at slike replikker har vært gjengangere fra de voksnes side. Og det hele munner da ut i en vedvarende kamp der de voksne ikke gir seg og der målet er at ungdommen til slutt vil han komme til en slags "sannhets erkjennelse" og innrømme at den voksne hadde rett og at man er lat og giddeløs.

Jeg har heller aldri møtt ungdommer som har "løftet seg" fordi en person som de ikke har spesielt mye tillit til og respekt overfor har "snakket dem til rette", har bedt dem "skjerpe seg" eller fortalt ungdommene hva man forventer av dem eller formidlet er skrekkscenaria av hva som kan komme til å skje.

La gå at vi i PP-tjenesten ikke nødvendigvis møter foreldre, lærere og ungdommer som representerer et tverrsnitt av befolkningen. Og strengt tatt kan jeg bare uttale meg om de mennesker jeg selv har kommet inn på. Men jeg har heller ikke møtt ungdommer der foreldre eller lærere har vunnet denne kampen og ungdommen har kommet til en slik "sannhets erkjennelse" - "ja, du hadde rett". Derimot ender det alt for ofte opp med en kamp der alle blir tapere, ungdommene gir blaffen og blir allergiske mot nesten enhver form for påvirkning fra voksne, de voksne blir fortvilte og forbannede, avstanden mellom ungdommen og de voksne bare øker, og det hele ender med en selvoppfyllende profeti.

Så hva er det som kjennetegner disse "late" og "giddeløse" ungdommene? Mine erfaringer tilsier at mange av disse sliter med helt andre ting: De kan ha en skjult lærevanske, være ensomme, mangle en dypere mening i livet, mangle en indre drivkraft preget av undring og nysgjerrighet, det er kanskje egentlig ingen ting de lurer på for sin egen del, eller de bare "driver med" i et ungdomsmiljø preget av konformitetspress og gjør sine faglige og sosiale valg utelukkende ut fra det som de til enhver tid oppfatter er i samsvar med gjeldende konvensjoner i gruppen uten egentlig å ha noe forhold til det. Dette er det bildet som dukker opp når man begynner å gå nærmere inn på dem.

Så det å da fortelle ungdommer hvor disiplinerte ungdommer er i andre land, i den tro at skamfølelse fører til at en ungdom "tar seg sammen" eller at man løser dette problemet ved å slutte å "sy puter under armene" - er etter min mening fullstendig skivebom. Riktignok er forfatteren innen viktige temaer i vår kultur, og noen av tiltakene mener jeg er gode. f.eks. det å oppleve mestring gjennom praktisk arbeid.

Men skal vi virkelig få gjort noe med dette problemet, tror jeg vi forholde oss til det på en helt annen måte, der vi alle må se på hva slags kultur vi egentlig lever i her i Norge (og som da ikke nødvendigvis er den samme som kulturen i Spania), hvordan dette preger ungdommene, hva slag forbilder vi voksne faktisk er, eller ikke er, og hvordan vi alle egentlig har det. På overflaten i vår kultur ser vi riktignok mye pute-sying, curlingforeldre og foring til dessertgenerasjonen. Men under overflaten ser vi de virkelige problemene: Den enkeltes ungdoms usikkerhet, lave selvbilde, ensomhet, desillusjonerthet og meningsløshet. Det er det det hele koker ned til. Og det er dette det faktisk må gripes fatt i. Men utfordringene her er store og formidable. Om de faktisk lar seg løse?  Når jeg ser på strømningene som faktisk finnes i vår kultur, er jeg nok her mer pessimist enn optimist.

Om norske elever i sin alminnelighet er late? Neppe! Se mer om dette her.

Se også denne:

 https://www.google.com/amp/s/humanparts.medium.com/amp/p/3af27e312d01