31. des, 2015

Endring gjennom undring eller erindring?

Etter min mening har den norske skolen - selv om dette ikke var intensjonen - skapt trange kår for læreren som gjennom sitt personlige engasjement og sine personlige erfaringer fremmer undring, nysgjerrighet, refleksjon, kritisk tenkning, kreativitet og mening hos elever. Og eventyr, fortellinger, legender, myter, og "de gode historiene" er nå nærmest trengt opp i et hjørne. Det samme gjelder også for dannelsesreiser.

Dette er ikke lengre viktig i den norske skolen. For der er det ikke undring, men erindring og dokumenterbar, reproduserbar og objektiv kunnskap som gjelder. Selv når den norske skolen nå skal "gjenreises" ved å øke kompetansen hos lærere er det fortsatt ikke noe fokus på dette.

Kanskje er det slik at det bare er de som selv har opplevd disse verdiene i sin egen barndom og tidligere liv og skolegang som ser viktigheten av å prioritere dette? I så fall er det heller ingen grunn til å håpe at de som styrer norsk skolepolitikk i framtiden her vil fremme noe paradigmeskifte i den norske skolen. Hvilken vei er det egentlig vi går? Jeg her faktisk nokså bekymret over dette!

Se også denne artikkelen der forholdet mellom lykke og mening blir diskutert (Se artikkel her)