8. jan, 2015

Jeg er ikke Charlie

Jeg har noen grunnleggende etiske prinsipper som jeg prøver å følge. Det ene er respekt - å vise at man aksepterer andre menneskers rett til å gi uttrykk for sine meninger, ikke minst når de avviker fra mine. Som Arne Næss har sagt. "Så du mener noe annet enn meg? Så flott!". En annen side ved respekt er at jeg ikke har rett til å bestemme hvordan andre mennesker ikke bare skal tenke, men også handle og føle, og da uavhengig av hva jeg måtte mene.

Et annet prinsipp som er viktig for meg er å stille større krav til meg selv enn til andre: Hvis jeg f.eks. er i konflikt med annet menneske, må mitt fokus være på hva jeg eventuelt har bidratt med, og hva jeg kan gjøre for å få til en endrin

Tillegg 2020:

En ting er hva loven tillater  eller forbyr. En annen ting er den moralske og etiske siden ved dette og hva som finnes av konvensjoner rundt dette i samfunnet. Hadde det ikke vært slik, ville det vært fritt fram for at alle mennesker kunne mobbe hverandre, fordi loven ikke forbyr det. Derfor kan man her ikke tenke enten-eller..

Et tredje prinsipp er troen på dialog og saklig debatt og møte enhver form for motstand med ikke-vold, saklig argumentasjon, fakta og tilbud om samtale.

Dette innebærer at jeg bare fremmer egen rett til å ytre mine meninger så lenge det ikke bryter med det ovenstående.

Dette innebærer også at jeg for min del er imot enhver form for harselering og latterliggjøring av andre mennesker og det de står for og ikke har noen rett til å bestemme hvordan de skal tolke meg og reagere på meg.

Jesus, Gandhi og Dalai Lama står her for meg som strålende forbilder for denne måten å tenke på og denne måten å møte mennesker på. Når så vi forresten disse tre formidle spydigheter og latterliggjøringer av annerledes tenkende?

I skolen ser eksempler på dette når elever latterligjør andre elever, uten hensyn til hvordan de reagerer og til og med forteller dem at "det må dere tåle" - underforstått - for det ville jeg ha tålt, og "ingen kan nekte meg å si hva jeg mener og måten jeg sier det på".

Hvor jeg vil hen? Jeg vil til det som nå skjer i Frankrike. Og min mening om menneskers rett til å kunne harselere med andre mennesker avviker fra det som nå unisont ser ut til å sies i det offentlig rom.

Det betyr selvsagt ikke at jeg personlig tror på Islam i noen av dens ulike varianter. Eller at jeg mener at det er riktig å reagere på krenkelse med å likvidere uskyldige mennesker. På ingen måte. Det jeg mener er at slags vold og krenkelser uansett blir besvart med samme mynt, og at det vi har sett nå - harselerende bilder som blir spredt rundt til alle - på ingen måte vil dempe en konflikt. Så lenge mennesker lar seg styre av egne prinsipper om rett til å uttrykke egne meninger, uansett form og uansett hvordan andre måtte reagere på det, løses ingen problemer.

Noen ser ut til å tenke at "hvis jeg ikke kan vise hvor tåpelig det de tror på er, så har de vunnet". Et merkelig standpunkt.

Det ser også ut til å foreligge en selvhevdet rett til å hevde egne meninger og rett til å gi uttrykk for dem, også i form av harselering, uten hensyn til hvordan motparten skulle reagere. Trakassering inngår da som en naturlig del av ytringsfriheten. Men det var nok ikke det som var intensjonen den gang man i Frankrike - eller Norge - innførte prinsippet om ytringsfrihet.

Hos noen finnes det også en merkelig implisitt antagelse om at slik harselering på en eller annen måte skulle få "motparten" til å gå i seg selv, innse det tragiske i det man setter høyt, og dermed gi avkall på dem. Dessverre skjer ikke dette i praksis.
Resultatet av å foreta en ytterligere publisering av det som enkelte mennesker opplever som krenkende og harselerende vil bare føre til at frontene bli enda skarpere i fremtiden. Og det vi har sett nå er bare starten på noe som kommer til å bli 10, for ikke å si 100, ganger verre.

Men jeg er veldig for det franske symbolet om å besvare våpen med en penn, vel og merke så lenge man bruker pennen på en riktig måte, til å skrive og ikke til å tegne karikaturer.

Jeg snakker altså ikke om hvorvidt man skal finne seg i å bli styrt av gale muslimer og hvorvidt man pga frykt ikke skal kunne si meningen sin. Det jeg er uenig i her er hvilke virkemidler som er riktig å bruke, rent moralsk og etisk. 

Her har jeg også sans for trippelfiltertesten til Sokrates som han henviste til da en ville fortelle ham et rykte (dvs sladder).
1. Er det sant?
2. Er det sagt i godhet?
3. Er det nødvendig å si det?

Så her er min mening at hvis en ytring ikke innfrir slike  kravene, burde man holde seg for god til å pukke på sin yttrinsfrihet!   

Se også denne:

Her støtter jeg Joe Biden 100 %!

 https://www-dagbladet-no.cdn.ampproject.org/v/s/www.dagbladet.no/nyheter/advarer-ansatte/73310601/amp?amp_js_v=a6&amp_gsa=1&usqp=mq331AQHKAFQCrABIA%3D%3D#aoh=16112508579301&referrer=https%3A%2F%2Fwww.google.com&amp_tf=Fra%20%251%24s&ampshare=https%3A%2F%2Fwww.dagbladet.no%2Fnyheter%2Fadvarer-ansatte%2F73310601